Det er ikke så ofte man ser brettspill til PC om dagen. Det er nesten vanskelig å forestille seg at strategispill stort sett var turbaserte før Dune 2 i 1992. Før det, på sytti- og åttitallet, var strategispill stort sett kloner av brettspill; nærmere bestemt krigsspill.
Krigsspill var opphav til blant annet Dungeons & Dragons, og var som oftest innmari innfløkte og detaljerte saker. Målet var tross alt simulasjon av kompleksiteten i en stridssituasjon. Nå om dagen er målet å se ut som nyhetsdekning av konflikter.
Men Petroglyph – startet av flere av sanntidspionerene som laget Dune 2 hos Westwood – har ikke glemt fortiden, og pusler fortsatt med brettspill. Ikke nok med det, de gir dem ut på PC.
Sett brikkene på bordet
PC-versjonen av Guardians of Graxia – som later til å være nært beslektet til Xbox Live Arcade-spillet Panzer General fra i fjor – er en nokså direkte tolkning av brettspillet. Det er ikke særlig godt tilrettelagt, blottet for strømlinjeformingen som får for eksempel Magic: The Gathering til å føles så hjemme på PC.
Brukergrensesnittet er ikke spesielt innlysende, og det er ikke alltid helt tydelig når bordet fanger trekkene dine og ikke. En del nokså kritisk informasjon, som hvorvidt en kriger bruker fysiske eller magiske angrep, er vanskelig å oppdage og huske.
Heldigvis er tutorialene bra, og reglene er lette å huske så snart man har tatt dem innover seg. Selve spillet er nokså enkelt: I hovedfasen flytter du helten din og hæren hans omkring på et rutenett, hvor du angriper motstandere eller forsvarer territoriet ditt.
Du kan også spille nye krigere eller magier, representert ved kort. Du trekker nye kort på slutten av hver runde, og kan attpåtil kjøpe flere kort før det blir motstanderens tur. Den eneste ressursen du har er mana, men spillet presterer stadig å ha en interessant økonomi. Mana tildeles på slutten av turen din, basert på hvor stor del av slagmarken du kontrollerer.
Tematisk er Guardians of Graxia nokså erketradisjonelle saker, med orker og bueskytteralver og prester som helbreder. Det forsøker å være litt crazy iblant med orker som løper omkring i takkete hamsterhjul, men presentasjonen blender ikke med nyfikne påfunn.
Selv om slagene er forholdsvis korte er de innholdsrike og varierte. Det skjer mye i hver eneste kamp og de strekker seg alltid over et begrenset antall runder, hvilket tvinger fram offensivt spill. Selv om slagmarkene virker begrenset er det rikelig med taktiske muligheter, og jeg har foreløpig ikke opplevd at to slag på samme kart har minnet om hverandre.
Skilpadden og haren
Uheldigvis går selve spillet grusomt tregt, og selv om du slår av av kampanimasjoner tar spesielt motstanderens tur fryktelig lang tid. Jeg endte opp med å ha spillet i et vindu så jeg kunne skifte til en nettleser istedet for å se AI-en pruste og puste seg vei gjennom turen sin.
Ikke at AI-en gjør så fryktelig mye ut av seg heller. Av og til gjør den voldsomt gode trekk og driver deg foran seg som om hæren din var kveg, men andre ganger – spesielt med skyttere – konsentrerer motstanderen din seg om perifere trusler. Selv om AI-en er målrettet gjør den seg selsomme prioriteringer.
Heldigvis trenger ikke motstanderen være så fryktelig slu, for det er så mange gjettespill og usikkerhetsmomenter at du tvinges til å trå varsomt og veie planene dine nøye. Kamper mellom krigere varer inntil begge parter har latt være å spille et kort, og hvis motstanderen din er villig til å investere mer enn deg, kan selv de høyeste odds snus.
Dermed blir rekkefølgen du gjør ting i veldig viktig. Krigerne dine får forsvars- og angrepsbonuser hvis de har støtte i ryggen, og det samme gjør motstanderne. Forsvarere kan reise skjold som annullerer de fleste langdistanseangrep, og gjør dem risikable å angripe. Skjoldet kan selvsagt rives ned av et angrep, men du skal være nokså sikker på å vinne for å risikere det ...
Nesten alle trekk du kan ta krever at du veier veldig mange variabler opp mot hverandre, og det tar litt tid å få oversikt over situasjonen. Det er synd det ikke er flerspillermuligheter, men det er kanskje meningen at dette skal friste til å kjøpe selve brettspillet. Det koster betraktelig mer, men du betaler halv pris om du har kjøpt PC-spillet.
Fei brikkene av bordet
Uheldigvis holder det ikke å være brettspillentusiast for å ha glede av Guardians of Graxia. Spillet gjør seg vanskelig å like ved å være fryktelig ustabilt. Jeg opplevde at spillet hang seg og hele maskinen min flere ganger i løpet av kampanjen, gjerne på samme sted flere ganger. Til slutt måtte jeg tilpasse taktikkene mine slik at enkelte kamputfall ikke kunne finne sted og kræsje spillet.
Jeg leste litt opp om de tekniske problemene på ymse fora, og jeg er ikke alene om å ha dem. Petroglyph arbeider visstnok med en patch, og lover å komme med jevnlige oppdateringer.
Det er synd, for Guardians of Graxia er et skikkelig godt spill tross det tungvindte og uryddige brukergrensesnittet og den nokså upolerte grafikken. Jeg er ikke den største brettspillfantasten i verden, men Guardians of Graxia er definitivt blant de bedre turbaserte strategispillene jeg har spilt.
Det klarer i sine beste øyeblikk å være heseblesende til tross for at det foregår i snilefart. Det sedate tempoet bidrar også til å bygge forventninger, det er vanskelig å ikke frykte det verste under AI-ens tenkepauser.
Spillet er også temmelig fritt for fortelling og kontekst, men det er ikke noe savn. Det er en kort tekst om hvert slag, men det er ikke akkurat nobelprismateriale. Til og med målene for de ulike oppdragene kan være litt uklare, og designerne har ikke anstrengt seg særlig mye for å fremheve viktige enheter eller felter på kartene. Alt dette gjør spillet vanskeligere å komme inn i enn det trenger å være, men ettersom spillet koster en slikk og ingenting er det vanskelig å bli altfor vred.
Konklusjon
Om du er glad i brettspill og har troen på at Petroglyph vil rette opp i alle de tekniske problemene, er Guardians of Graxia vel verdt tiden og pengene dine. Om flerspillermulighetene kommer på plass kan dette bli uunnværlig, men det er ingen garantier for det.
Selv om det er få kart, kan de spilles om og om igjen. Det er en håndfull helter med ulike evner, mer enn 240 ulike kort sørger for variasjon. Det er et voldsomt komplekst spill, mye i samme gate som Blood Bowl og Warhammer-spillene, men på mindre skala og med flere gjettespill. Om du kan tolerere et tungrodd brukergrensesnitt og en viss læringskurve, er det masse moro å finne i Guardians of Graxia.
- Les også:Mongolene kommer
- Les også:Sivilisert perfeksjon
- Les også:Lover bot og bedring
