- Heh, det spillet må være tysk, bemerket min bedre halvdel da jeg fyrte opp Grotesque Tactics: Evil Heroes for første gang. Jeg nikket bekreftende. Om du for eksempel har spilt Sacred 2 eller Gothic 3 har du muligvis lagt merke til det vi begge gjenkjenner som “særegent tysk” – stive animasjoner, glorete grafikk og usjarmerende figurdesign. Her lukter det Poser-modeller og ferdigkjøpte teksturpakker lang vei.
Selv er jeg mer opptatt av spilleglede enn innpakning, så lenge den ikke får øynene mine til å blø. Grotesque Tactics er helt greit, bevares, men direkte pent er det ikke. Det bærer definitivt preg av å være tysk lavbudsjett. Vær advart.
Emoer, jomfruer og Runar Søgaard
Grotesque Tactics utgir seg for å være en parodi på vestlige og asiatiske taktikkrollespill, og inneholder rikelig med klisjéer. Du spiller som Drake, en svartkledd, puslete emokid som feiler i det meste han prøver på. Den egentlige helten er Holy Avatar; en blond pikenes Jens med glitrende rustning som kun bryr seg om jomfruer og sitt gode navn og rykte.
Holy Avatar, eller “hans semi-guddommelige ydmyke selv” som han gjerne kaller seg, bryr seg nemlig mer om å få pels på knaggen enn å redde verden. Flere jomfruer må reddes, og som belønning blir de med på laget ditt. Selv om de riktignok er habile magikere og bueskyttere er de først og fremst Holy Avatars groupies.
Pene jenter kan ikke være tungt rustet, så jomfruene må finne seg i å være ikledd små tøystykker man knapt kan kalle klær. For en gangs skyld er et spill helt åpent og ærlig om at kvinnene kun er der til den guddommelige mannens forlystelse.
Holy Avatar skal hjelpe Drake med å bli en ekte kriger, i mellomtiden må Drake finne seg i å bli mobbet for emotendensene sine og bli oversett av pikene. Sammen søker de etter flere medlemmer til klanen som skal overvinne skurkene i The Dark Church.
Fortellingen er småfestlig, og det er forsåvidt figurene også, sett i lys av at spillet skal være en parodi. Det er bare synd de har valgt å ta med lange og nokså innholdsløse dialoger for å understreke poenget. Spillet fanger nemlig stereotypene og heltehistoriene godt, men klisjéen “vegger av tekst” blir veldig fort gammel.
Det er til og med en innstilling for å hoppe over all dialog, som om det er flere enn meg som la merke til at det hele ble litt døllt. Du vil stadig se tekstrutene flimre raskt over skjermen, og det kan i enkelte tilfeller snyte deg for veibeskrivelser og annen relevant informasjon.
Knot og knep
Den første halvtimen er litt av et mareritt, og jeg begynner raskt å lure på om jeg har gjort et innmari dårlig spillvalg. Drake er knotete å manøvrere, og jeg må kjempe mot tilsynelatende plastlaminerte kjempesopp med hoggtenner. Det tar seg opp litt når all bablingen er over og jeg skjønner at jeg gjør det for å redde to suicidale soldater som er bitt av den grusomme forhekselsen depresjon.
Umiddelbar irritasjon oppstår når det viser seg at skjermen sentreres rundt den som snakker. Når to figurer fører en samtale sklir skjermbildet frem og tilbake og gjør meg smått sjøsyk. Jeg skjønner hvordan det er praktisk å fokusere på den hvis tur det er i kamp, men når man bare snakker? Åh, kom igjen, folkens.
Etter treningskampen blir man sendt til landsbyen, hvor man i kjent stil kan gjenopplive falne kamerater, kjøpe våpen og utstyr samt skaffe seg oppdrag. Alle oppdrag er kamper som utspilles på begrensede områder; man forflytter seg i rutenett, og hver figur har egne verdier for hvor mange ruter de kan flytte seg og hvor langt unna de kan angripe.
Det er som regel flere grupper med fiender på hvert brett, og for å vinne må du utslette alle uten at Drake eller Holy Avatar dør. De to må beskyttes for enhver pris, og da er det godt vi har flere disponible jomfruer å bruke som levende skjold.
Alle bueskytterjomfruene (Mandy, Sandy og Candy) er praktisk talt like, med unntak av hårfargen. De har stadig fordelen av å kunne angripe fra langt hold, og kan dermed beskyttes fra Holy Avatars ultraspesialangrep; en tale som får alle i umiddelbar nærhet til å sovne – både motstandere og lagkamerater.
Spillet byr ikke på særlig mye variasjon i spillestil: du kan ikke bytte ut de to magiene eller spesialangrepene hver figur har, og verken våpen eller utstyr gir deg spesielle evner utover økt angrep og beskyttelse. Fokuset ligger mer på taktisk spill; bruk det du har tilgjengelig klokt.
Noen brett krever nemlig at enkelte figurer fokuserer på visse fiender, andre krever at du angriper via en bestemt rute. Du vil for eksempel unngå å havne oppi en mølje av fiender som alle angriper og dermed knerter Holy Avatar eller Drake på et blunk, siden begge bare duger til nærkamp.
Det er bittert å dø i enden av løypa etter å ha spilt i en halvtime, så man bør planlegge godt. Flere av fiendene er enkle å slå, men om du er utaktisk kan det stadig gå galt. I tillegg til de ti timene spillet hevder at jeg har spilt, kan man gjerne legge på et par ekstra som ikke regnes med fordi jeg endte opp som slakt.
Fluer i suppen
Det er ikke bare dårlig taktikk som fører til gjenstart – spillet har også nok av bugs. Drake kan ikke dø, da er kampen over, men det er tydeligvis greit at han ikke møter opp i det hele tatt. Siden Drake er en av figurene som gjør mest skade er det bare å laste spillet på nytt.
Hæren av den mørke kirkens soldater som ventet i enden av løypa er vekk. Vips, jeg vant visst uten å måtte hanskes med finalen. Eller gjorde jeg? Neida, jeg får ikke dra tilbake til landsbyen, så det er bare å starte forfra igjen.
Et par ganger låste spillet seg fullstendig og krevde gjenstart, andre ganger var sentrale gjenstander eller motstandere sporløst forsvunnet. Man må tåle å miste 15-30 minutters fremgang i ny og ne om man vil spille uten å miste besinnelsen helt.
Jeg får ikke helt avgjort om det er bra eller dårlig at spillet varer i drøye ti timer. På én side er det helt greit å fullføre et spill uten tre døgn med spilletid, på den andre siden er det litt skuffende når spillet bygger opp forventningene ved å oppfylle alle andre rollespillklisjéer enn akkurat lengden.
At fortellingen stadig hevder å nærme seg slutten uten å oppfylle løftet gir en viss illusjon om at det skal fortsette for alltid – at slutten er den egentlige begynnelsen slik andre spill i sjangeren har en tendens til å gjøre.
Konklusjon
Det finnes nok langt bedre alternativer om man vil taktikkrollespille, men Grotesque Tactics er ikke helt tapt bak en vogn. Det trekker selvsagt ned at spillet innimellom er ødelagt i den grad at man må starte oppdrag forfra, men om du kan leve med muligheten for at ekstrem irritasjon vil oppstå, eller ganske enkelt ikke lar deg irritere, er det stadig verdt forsøket.
Spillet koster tross alt under 150 kroner, og det er ingen upris for ti timer med helt grei underholdning som faktisk er ganske artig når det først fungerer. Det har et snev av humor også; spørsmålet er egentlig om sjangeren trenger en parodi, når den nærmest har blitt en parodi på seg selv.
- Les også: Anmeldelse: Puzzle Quest 2
- Les også: Disgaea 3 til Europa
- Les også: Ondt blod sprer seg i Ferelden
