I pek og klikk-eventyrspillenes storhetstid på 90-tallet produserte Sierra On-Line klassiker-serier på løpende bånd. En av disse var spillskaper Jane Jensens Gabriel Knight, som oppnådde stor suksess med sine mørke temaer og sitt overnaturlige tilsnitt.
Mer enn et tiår har gått siden den gang, og etter en trøblete utviklingsprosess er Jensen igjen klar med et tradisjonelt eventyrspill – denne gangen i samarbeid med franske Wizarbox. Til tross for at de har valgt en gjennomført gammeldags spilloppskrift har Gray Matter på sett og vis blitt et uvanlig friskt pust.
Magisk tiltrekningskraft
Friskheten stammer først og fremst fra den originale historien Jensen har skrevet. Tryllekunstnerspiren Samantha er på vei til London for å lete etter likesinnede fra den berømte Daedalus Club, men havner isteden i det stemningsfulle herskapshuset til nevrobiologen Dr. Styles.
Den introverte Dr. Styles er både besatt og hjemsøkt av sin avdøde kone, og mens han gjør psykologiske eksperimenter på noen lokale studenter begynner uforklarlige fenomener å vise seg i Oxford. Er det noen lokale skøyere som spiller dem et puss, har studentene virkelig gjort det med hjernekraft alene, eller er det et frustrert poltergeist som står bak?
Samantha må være både tryllekunstner, etterforsker og gåteløser for å nøste opp i historien, som sjangermessig havner et sted mellom thriller, mysterie og drama. Den største styrken er et relativt sterkt og variert rollegalleri, med doktoren selv i spissen. Stemmeleggingen er også jevnt over profesjonell, tross en litt pinlig gjenbruk av skuespillere. Plottet har både uventede hendelser og vendepunkt som man kan se en mil i forveien, men likevel er det deilig forlokkende i tematikk og atmosfære. Sistnevnte sørger blant annet noen vellagde filmsnutter og stemningsskapende musikk for.
Det vises også godt at Jensen og de andre utviklerne har gjort mye god research under utviklingen. Vi får besøke detaljerte kopier av reelle steder fra Oxford-området, og blir også spunnet inn i et intrikat vev av kvasivitenskapelige hypoteser iblandet genuin psykologiteori som er godt egnet til å vekke nysgjerrigheten. Selv ble jeg senere sittende å lese om ekkolokalisering hos mennesker etter at spillet tok opp det fascinerende fenomenet.
Klikk til du stuper
Magiklubben Samantha prøver å bli medlem av fungerer som en god unnskyldning for alle slags rebusløp gjennom Oxford. De fleste gåtene er vevd inn i historien, og unngår å bli påtatte. Fornøyelige er de også, selv om mange av dem er av det litt vel enkle slaget. Samanthas tryllekunster er spesielt pinlige, i og med at de i bunn og grunn går ut på å kopiere en rekkefølge som står i den fiffige magiboken hennes.
Dessverre ligger utfordringen ofte ikke i å lete etter løsningen på en gitt oppgave – slik det burde være – men isteden i å lete etter neste oppgave å løse.
Inkluderingen av «hotspot»-systemet som fremhever alt man kan interagere med har ikke vært nok til å unngå at man må klikke til man stuper for å komme noen vei. Stadig vekk vil man oppleve at man ikke får fortsette før man har funnet den magiske siste hendelsen som setter i gang et nytt kapittel. Man kan for eksempel være avhengig av å plukke opp en ting, et eller annet sted i byen, som man ikke ennå vet at man vil trenge. Tilsvarende kan man også måtte gjøre de samme undersøkelsene mange ganger, fordi hovedpersonen bare vil oppdage sporene om du følger spillets rekkefølge.
Lost Horizon, som jeg anmeldte tidligere i år, var på flere måter et svakere spill enn det Gray Matter er, men det unngikk samtidig fellen Jane Jensen og kompani har gått i.
Det kan kanskje virke kontroversielt, men jeg vil likevel sterkt anbefale å spille Gray Matter med en «walkthrough» i bakhånd til de gangene du ikke har grunnlag for å vite hva du må gjøre. Alternativet er å klikke febrilsk på alle tingene du finner uten å vite hva du leter etter, hvilket ikke er særlig spennende.
Konklusjon
Resultatet av rundt ti timer Gray Matter er helt klart blandede følelser. På den ene siden viser spillet at Jane Jensen fortsatt har noe å bidra med som historieforteller. På sitt beste har det evnen til å engasjere stort, og det unngår å bli en samlebåndsprodusert eller påtatt historie.
På den andre siden vil det ikke akkurat overbevise noen om at pek-og-klikk-spillene fortsatt har livets rett. Sjangeren kan fort få skylden for spillets oppstykkede fremdrift, som egentlig først og fremst er resultatet av en svak planlegging fra utviklernes side.
Feilene er likevel fullt mulig å tilgi, og om man ikke er allergisk mot det lave tempoet i sjangeren er Gray Matter vel verd et forsøk.
Gray Matter kommer i norske butikker i februar, men det er allerede mulig å importere en engelsk versjon fra Tyskland enten fysisk eller digitalt
.
