Da jeg først hørte at Rockstar skulle slippe et Grand Theft Auto til Nintendos nusselige håndholdte brøt jeg ut i latter. Men smilet på mine lepper forsvant fort. Tanken på denne barnevennlige og søte konsollen utsatt for spillenes svar på alt som er ondt i verden omtrent, var litt ubehagelig. Men denne uhellige toenigheten kom likevel til verden, i form av Chinatown Wars. Det skal vi egentlig være glade for.

For biltyveri og massemord gjør seg overraskende godt på DS-en. Grand Theft Auto: Chinatown Wars er en slags hyllest til de eldre spillene i serien. Vi er tilbake i fugleperspektiv, altså 2D. Borte er dekningssystem i kamp, avansert fysikk og kunstig intelligens. Chinatown Wars er et sandkassespill av den gamle skole, riktignok med enkelte unntak.

Huang Lee er protagonisten i spillet. Han er en bortskjemt, arrogant og storkjeftet rikmannssønn. I starten av spillet er han på vei til USA for å hevne sin fars død, og for å levere familiesverdet til sin onkel, som er bosatt i Liberty City. Huangs far var en høytstående mafiamann, men gamlefar Lee var ikke noen italiensk don eller noe i den duren, i live var han medlem av den kinesiske triaden, riktignok en gren som er USA-basert.

Spillet begynner med at Huang sitter på et fly over Atlanteren. Kort tid etter at flyet lander blir han offer for et bakholdsangrep. Sverdet blir stjålet og vår mann blir dumpet i sjøen, antatt død.

Mangelfull historie

Med tanke på hva Rockstar har fått til før er historien en smule skuffende. Grunnen til dette er todelt. For det første er DS-en teknisk underlegen de andre konsollene på markedet.

Det er derfor null stemmeskuespill, og de velregisserte og stilige filmsekvensene vi er vant til er byttet ut med tegneserieaktige stillbilder.

Historien har en del vendinger og overraskelser, men det hjelper lite når samtlige karakterer, inkludert protagonisten, er umulige å ha sympati eller respekt for. Hovedpersonen selv er en usedvanlig kjedelig og saueaktig fyr, som følger ordre uansett hva de går ut på, og uansett hvem de kommer fra. Han klager og banner underveis, men det hindrer ham ikke i å være GTA-verdenens svar på Tøflus.

Et spill som spiller på konsollens styrker

Det første man blir bedt om å gjøre i spillet er å knuse bakruta på en synkende bil, slik at Huang kan komme seg ut og svømme til overflaten. Deretter må en søkkvåt og skadeskutt stakkar tjuvkoble en bil ved å skru opp et deksel, sette sammen ledningene som er av samme farge, og tvinne de sammen. Chinatown Wars er stappfullt av slike minispill og tar virkelig i bruk konsollens trykkfølsomme skjerm. Alt fra påstedet sammensetting av snikskytterrifler til knusing av låser, krankjøring, dopsalg, egenprodusering av brannbomber og gjenoppliving utføres med intuitive trykk og sveiper med pennen. Slike minispill kan fort føles unødvendige, men de som finnes i dette spillet er virkelig morsomme og kreative. I tillegg har man morsomme små detaljer som for eksempel at det er mulig å plystre inn i mikrofonen til konsollen for å kapre drosjer.

I Chinatown Wars er det en rekke jobber du kan ta for å tjene penger. Å kjøre taxi og jobbe som tatovør er to yrker som bringer inn litt penger. Men det suverent morsomste, og mest innbringende, er å drive med dopsalg. Alle ulovlige substanser har et marked i Liberty City, det er bare å vite når du skal kjøpe og når du skal selge. Til hjelp har en den meget intuitive PDA-en, som er det nærmeste man kommer noen pausemeny i spillet. Med denne mottar du epost fra forskjellige lugubre innbyggere i Liberty City, med tips om hvor du kan gjøre gode kjøp og salg. I tillegg har den en nyttig liten funksjon som forteller deg hva som er populært av ulovlige stoffer i de forskjellige bydelene.

Denne geniale innretningen er også utstyrt med en glimrende GPS-funksjon. Den viser deg veien uansett hvor du skal, det være seg en kontakt som har et oppdrag til deg, eller en som har konkurssalg på heroin og ecstasy. PDA-ens funksjonalitet er som skapt for Nintendos håndholdte, det føles bemerkelsesverdig intuitivt å rote rundt i menyene og lese mail.

Fokuset på de nevnte minispillene gjør at oppdragene i Chinatown Wars føles friske og varierte. Siden du i andre spill i serien har vært nødt til å tråle gjennom haugevis av oppdrag bestående utelukkende av kjøresekvenser og skyting av skurker, er denne variasjonen ytterst velkommen.

Det finnes nemlig massevis av oppdrag i spillet. Oppdragene er lettfattelige og morsomme, selv om flere av dem byr på en real utfordring.

Er to dimensjoner virkelig nok?

Det er nok et bevisst valg av utviklerne å korte ned antall rene skytesekvenser i forhold til det som er standard for sandkassespillsjangeren. Det som finnes av action til fots i dette spillet er nemlig ganske så tamme saker. For det ligger i Chinatown Wars’ natur som 2D-spill at det blant annet ikke er mulig å selv sikte i kamp. Det er heller ikke er mulig å gå i dekning, eller noe annet som kan gi økt variasjon. Selve skytingen fungerer helt greit, selv om fastlåsing av siktet på fiender ikke alltid fungerer slik det skal. Men det blir mye tankeløs løping og spraying av kuler, uten at man egentlig føler seg som annet enn passiv observatør i utdelingen av smerte og død.

Hakket mer tilfredsstillende er heldigvis nærkampsystemet, selv om det også er relativt simpelt. Å motorsage fiender og kappe av hoder med katanasverd er moro. Er du ubevæpnet har du valget mellom et par enkle, men effektive komboer.

Men som sagt blir ikke det begrensede kampsystemet et stort problem for spillet som helhet, fordi det er så mye annet et oppdrag er bygd opp av. I tillegg til de mer standardvariantene, som transport av folk/varer og sporing/eliminering av fiender, får du i Chinatown Wars blant annet oppleve å: rigge billøp ved å fysisk kutte ledninger og denge på motoren med hammer, kaste kasser med stjålne varer av en bil i fart, bruke en kostymedrage som fluktfartøy etter et bankran og å kjøre stjålet ambulanse med politiet i hælene. Stikkordet er kreativ galskap, den ene sinnsyke ideen etter den andre åpenbarer seg med upåklagelig gjennomførelse.

Bilkjøringen i Chinatown Wars er morsom, når man venner seg til den lille skjermen og fugleperspektivet. Det ble en del krasj og smell den første tiden, men det kom seg da jeg oppdaget at det er en slags autosentreringsfunksjon i spillet, som gjør det mye enklere å holde seg på sin side av veien. Eller, slik det var i mitt tilfelle, å ligge midt i midten av kjøreretningene. Finner du først veien inn hit kan du nemlig gjøre så mange forbikjøringer du vil, uten å få så mye som en ripe i lakken.

Ikke at en ripe hadde vært synlig. For meg har alltid litt av appellen med GTA-serien vært å finne og stjele de kuleste bilene. Med DS-iterasjonens synsvinkel er det imidlertid så vidt mulig å skjelne drosjer fra sportsbiler. Det er kanskje ikke så viktig for alle, men akkurat på dette området hadde det faktisk vært bedre med lavoppløst 3D-grafikk på bakkenivå. Men heldigvis føles ikke bilene like bak rattet. Lastebiler er tunge og trege i svingene, mens sportsbilene er kjappe og uhåndterlige.

Politi til besvær

En annen ny ting i Chinatown Wars er at politiet oppfører seg annerledes enn det som er vanlig i GTA. Hvor det tidligere har vært nok å kjøre til du var ute av politiets søkeradius, må du i Chinatown Wars krasje inn i, skyte eller på andre måter kvitte deg med et visst antall politibiler, før de begynner å la deg være i fred. Dette er en morsom mekanikk, som gjør biljakter enda mer spennende.

Politiet i Liberty City har hatt masserekruttering siden sist. Menn i blått finnes nemlig over alt, både i patruljerende biler og gående langs veiene. Det er faktisk så galt at jeg nesten kan garantere at du vil få en sint onkel politi i ryggen hvis du stjeler en bil, så lenge det ikke er snakk om et bortgjemt og folketomt område. Men selv om politiavdelingen til Liberty City har brukt massevis av penger på å ansette nye politimenn, så har de nedprioritert utdannelsen av disse ferskingene. Fordi jeg har kjørt ned haugevis av fotgjengere rett foran trynet på betjenter, uten at det har fått noen konsekvenser i det hele tatt. Når biltyveri betraktes som verre enn massemord er det noen høystående personer i Liberty City som må endre litt på prioriteringene sine.

Det grafiske uttrykket til Chinatown Wars er imponerende, spesielt med tanke på at det er snakk om et DS-spill. Lydbildet viser kanskje bedre at DS-en definitivt har sine begrensninger. Det er som sagt praktisk talt null stemmeskuespill, og musikkutvalget er mye mindre enn vi er vant til. Borte er også de morsomme talkshow-vertene. Men som sagt, dette er et DS-spill, og med den begrensede lagringsplassen utviklerne har så er det imponerende hva de har fått til. Men det er vanskelig å ikke sammenligne med andre spill i serien, når Chinatown Wars faktisk kommer så nær på mange andre områder.

Rockstar skal ha stor pluss i margen for at de har klart å implementere det som alltid har vært seriens varemerke: en levende, virkelig by å leke seg i. Folk i Liberty City stresser fra sted til sted for å rekke sine daglige gjøremål, og politiet vandrer i gatene. Du hører til og med folk som roper og hoier av og til.

Det er mye å finne på hvis du kjeder deg. Utenom hovedhistorien, som vil ta deg kanskje rundt 15 timer å fullføre, så finnes det en rekke ekstraoppdrag. Disse tilbys av tilfeldige folk på gaten som trenger hjelp til et eller annet. I tillegg finnes det stunthopp, kappløp og kriger du kan utkjempe. Skulle dette være for lite har utviklerne også slengt en flerspillerdel med i pakken, men denne er utelukkende lokal, i tillegg til at alle spillere må ha sin egen kopi av spillet.

Konklusjon

Grand Theft Auto: Chinatown Wars er et imponerende stykke arbeid. Jeg tror aldri jeg har opplevd et spill som er så skreddersydd for èn konsoll. Spilldesignerne klarer å utnytte DS-ens styrker, samtidig som konsollens akilleshæler kamufleres.

Til tross for historien – som burde, og kunne ha vært så mye mer - er Huangs eventyr både gjennomført og gøyalt. Det er vanskelig å kjede seg, og nye elementer som dopsalg og den geniale PDA-en er godt implementert. Spillet er noe så sjeldent som et Grand Theft Auto med varierte oppdrag, og de forskjellige minispillene gjør spillet til noe ganske unikt. Til tross for en gjennomgående dårligere presentasjon, trenger ikke Chinatown Wars skamme seg i nærvær av sine tyngre forgjengere. I stedet for å konkludere med at DS-iterasjonen er lillebroren til de andre spillene i serien, vil jeg heller si at Chinatown Wars er deres kule og morsomme fetter.