God of War III er historien om den tøffeste grekeren gjennom tidene. Han er det spartanske spøkelset som dreper trehodede beist, troll og sfinkser uten å noen gang få knute på de meterlange piskeknivene sine. Han er hvit av sin døde families aske, og har dødd og gjenoppstått igjen flere ganger enn han kan huske. Verken døden, skjebnen eller gudene selv klarer å stanse ham. Han er Kratos – gudekongen Zevs sønn, og han er mildt sagt forbanna.
Et hevntokt
Både hel-og halvguder, titaner og kolosser: Alle som har gjort den hvitfargede spartaneren urett skjelver i buksene, og det med god grunn. God of War III er et eneste stort hevntokt. Måten Kratos utdeler de mer eller mindre fortjente porsjonene hevn på er det gode, gammeldagse viset: Ved ekstremt hensynsløs og svært imponerende voldsutøvelse.
Les også:Anmeldelse av Heavy Rain
Kampsystemet er det samme som før i bunn og grunn, og det er få umiddelbare endringer å spore. For at slåssespill av God of War-typen skal fungere må to kriterier være oppfylt. Slåssingen må for det første se stilig ut, i tillegg til at spilleren skal føle at det er vedkommende som bidrar til de imponerende krigskunstene på skjermen. Det er nesten overflødig å at God of War III oppfyller begge disse kriteriene med glans.
Slåssingen flyter bedre enn i noe annet slåssespill, slik vi har kommet til å forvente av Kratos. I tillegg er det utrolig spektakulært å være aktivt vitne til Kratos sine betraktelige krigskunster . En del av meg sier at man skal være forsiktig med å legge for mye vekt på det visuelle i et spill. Men dette spillet er så inni helsikens vakkert i sin blodige gru at jeg rett og slett ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.
Storslagent
Med kameraet helt zoomet ut er det ikke lett å oppfatte annet enn de helt fantastiske bakgrunnene til spillet. Titanene er i ferd med å bestige Olympus-fjellet. Som en liten flue slåss jeg i Kratos sin skikkelse på ryggen av titanmoren Gaia, mot horder av Hades sine hvileløse sjeler. Rundt meg hersker kaos. Solguden Helios suser over himmelen i sin majestetiske solkjerre, og bruker solen selv til å lage store hull i titanenes kropper. Poseidon har inntatt en gigantisk monsterskikkelse som minner om en kjempeblekksprut med hestehoder, og er i ferd med å bore seg gjennom Gaia sin skulder. Dette er bare de første fem minuttene av spillet!
Det er vanskelig å sette ord på nøyaktig hvor sterkt inntrykk God of War 3 gjør på netthinnene. Hver eneste lille detalj er nydelig gjort, alt i fra fjærene på budbringergudens superraske sko til de enkelte vannstrømmer som sildrer nedover Poseidons gigantiske kropp. Detaljgraden er imponerende, spesielt med tanke på nøyaktig hvor mye som skjer på en gang i dette spillet. Og det går aldri utover bildeoppdateringen! Jeg vil nødig gi ammunisjon til konsollkrigerne, men det er liten tvil om at God of War 3 er en real maktdemonstrasjon for Sonys konsoll.
Les også:Anmeldelse av MAG
Mye av selve spillingen foregår i innestengte rom eller områder, hvor en haug fiender kjapt dukker opp. Disse drepes, selvsagt på spektakulære vis og man får gå videre til neste avgrensede område. Ikke noe nytt her med andre ord, noen vil kanskje være misfornøyd med hvor lineært spillet er. Ikke jeg.
Som i tidligere spill brytes actionen opp av imponerende akrobatikk, samt tenkeoppgaver. Tenkeoppgavene er langt morsommere enn før, og faktisk ganske så smarte. Riktignok er det få av disse som nærmer seg for eksempel Zelda-spillene i kompleksitet, men litt lett hjernetrim kan være greit det også inniblant.
I stedet for at dette elementet føles påklistret, og i veien for resten av spillet er tenkeoppgavene i avslutningen på Kratos' hevntokt et kjærkomment tillegg, og klarer å senke tempoet litt innimellom de episke actionscenene, for å bygge opp mot klimaks.
Plenty av variasjon
De forrige God of War-spillene var etter min mening en anelse av det repetitive slaget, med kamp etter kamp etter kamp. Denne gang har derimot designerne derimot truffet jackpot, 92-millionersvarianten til og med. Lenge før man begynner å kjenne monotonien slå inn endres dynamikken helt, enten ved å sprite ting litt opp ved å vri på hele området man kjemper på, slik at man plutselig kjemper opp ned for eksempel, eller ved å gi nye våpen som har unike bruksområder. Du rekker rett og slett ikke kjede deg, jeg holdt nesten pusten gjennom hele spillet.
Før du vet ordet av det kaster Kratos seg ut i et hodeløst militærstup nedover Olympusfjellet, og etter et par tusen meters fall blir man kastet inn i et av spillets glimrende såkalte quick time-events. Disse er mer spektakulære og velgjort enn noensinne, og er gjort såpass ukompliserte at man rekker å få med seg det som skjer på skjermen i tillegg til å trykke inn de rette knappene.
I tillegg til at serien takket være God of War III slutter på topp rent spillmessig, får Kratos tragiske saga noe så sjeldent som en meget god avslutning som nøster opp i det meste som måtte finnes av løse tråder i plottet. Historie har alltid vært et av seriens sterkeste punkt, og den skuffer så absolutt ikke i trilogiens siste spill.
Kratos er selv en ekstremt fascinerende og overraskende likandes kar, og mye takket være ekstremt godt stemmeskuespill er det rett og slett en fryd å være vitne til hans samkvem med de andre gudene man treffer på i spillet. Det er som om man tar del i en vaskeekte, god såpeopera med massevis av intriger, vrier og stadig forandrende motiver. Du vil se hvordan det hele ender.
Les også: Anmeldelse av White Knight Chronicles
Konklusjon
God of War III er så gjennomført til fingertuppene, og så vakkert og spektakulært at jeg kjenner jeg blir matt. Spillet er noe av det morsomste jeg har vært borti i min gamerkarriere, og hvert eneste lille element som er med er viderutviklet til perfeksjon. God of War 3 sløser ikke bort tiden ved gjenoppfinne hjulet, i stedet har de tatt det allerede svært funksjonelle hjulet og pusset, malt og fikset det i så stor grad at det blir noe helt eget og overlegent. Hjul 2.0, kan man si.
Jeg var selv skeptisk til at spillet tilsynelatende bare hadde mer av det samme å by på, jeg var nesten innstilt på å ikke like dette spillet noe særlig for å være ærlig. Men Kratos tok umiddelbart tak i min idiotiske skepsis og slo hodet inn på den.
God of War III er det perfekte eksempel på at det ikke alltid er nødvendig å fikse det som ikke er ødelagt. Jeg råder deg til å ikke gå glipp av et nyere års beste spill, og kanskje den beste oppfølgeren gjennom tidene
