Jeg må innrømme at mitt første stevnemøte med Giana-søstrene på Amiga 500 for mange år siden ikke vekket de helt sterke følelsene, og det ble vel mer et kortvarig bekjentskap enn en het romanse for min del. Allerede den gang la nemlig plagiat-bismaken en effektiv demper på underholdningsverdien, så for meg tjente spillet kun som en slags aperitiff til Mario-originalene.
Spillet er som kjent en ganske skamløs Super Mario Bros.-klone hvis offisielle lansering passende nok ble stoppet av Nintendo. Men nå prøver man seg altså igjen, i en grafisk oppdatert versjon til DS. Beklageligvis er det blitt et heller halvhjertet forsøk på å stable spillet opp på egne ben.
Giana Sisters DS er et klassisk, gjenkjennelig sideskrollende plattformspill med alle de vante, tilhørende elementene som fiendtlige kreasjoner med relativt enkle bevegelses –og angrepsmønstre og ulendte omgivelser i form av vann, ild, hull, avgrunner, smale avsatser og dets like. Alle sjanger-bevandrede vil umiddelbart kjenne seg igjen, så instruksjonsboken kan du fint etterlate i etuiet som vanlig.
Hopp og sprett og tjo og hei…
Og joda, straks de første hindrene i spillet er forsert er det lett å legge et aldri så lite tilfreds smil i munnviken, for her er alt behagelig hjemlig, selvfølgelig og intuitivt. Giana Sisters er et relativt minimalistisk plattformspill som stort sett nøyer seg med de generiske grunnelementene med hoppingen som den sentrale spillmekaniske komponenten, men på dette nivået fungerer spillet helt ok.
Omgivelsene er relativt statiske med få bevegelige deler, men for å bøte på dette utnyttes selve terrenget godt for å skape en utfordrende spillarena. Det finnes mange store sprang, frittstående og utilgjengelige plattformer og trange passasjer. I tillegg gjør spillet god bruk av det vertikale rommet, og for ikke å gjøre hvert hopp nedover til en lek med døden, kan kameraet heldigvis justeres for å utvide det vertikale synsfeltet. Ikke dumt.
Videre går den uunngåelige finberegningen og timingen av landingene stort sett som en lek. Giana Sisters DS er velsignet med stram kontroll hvor både fart, respons og bevegelse generelt føles riktig innstilt, noe som begrenser behovet for ville frustrasjonsutbrudd. Det betyr ikke at spillet nødvendigvis er enkelt, og mer enn én gang må nok de temperamentsfulle regne med å innta kasteposisjonen. De sjanger-obligatoriske myntene man samler på underveis viser seg i denne sammenheng å bli mer dyrebare enn man i begynnelsen antar, for i mangel på stabil tilgang på "gratis" ekstraliv, er det kun et tresifret antall mynter som vil sikre videre fremgang etter hvert som dødsfallene blir stadig hyppigere.
Sjanger-riktig, men unispirert
Dermed blir også grundig utforskning av banene et poeng, noe som gir det hele litt mer mening og dybde. Og det trenger spillet sårt, for bak den sjarmerende og enkle fasaden finnes dessverre lite annet enn idéfattigdom og generell kreativitetsfravær. Om man velger å se på spillet som en gammel tittel i forbedret drakt, er ikke dette nødvendigvis så skadelig. Skal man derimot bedømme Giana Sisters DS som et "nytt" plattformspill fremstår det etter hvert som et utdatert, konservativt og strømlinjeformet rutineløp. Fiendeutvalget er begrenset, bossene og omgivelsene resirkuleres til det kjedsommelige, og det hele føles rett og slett ganske monotont, sterilt, matt og tamt.
Noen innovative fremstøt har man riktignok gjort. For eksempel har man introdusert en slags dispenser man han hoppe på som enten gir tilgang til en colaflaske man kan benytte til å spyle ned murvegger og fiender med, eller tyggegummi som kan brukes til å blåse en boble man kan sveve av gårde i. I starten var dette velkomne idéer, men når disse ikke avløses av nye oppfinnelser og brukes igjen og igjen, forsvinner mye av sjarmen.
Giana Sisters DS baserer seg i det hele tatt litt for mye på retrofaktoren og på å fri til hengivne fans av originalspillene, men jeg mistenker nok dessverre at Giana-kulten har nedlagt virksomheten sin for en stund siden. Nå var ikke undertegnede blant dem som lot seg imponere særlig av det opprinnelige plagiatet heller, så når DS-versjonen verken kan selge seg på nostalgi eller originalitet, sitter man egentlig igjen med lite annet enn et ganske tomt skall av overfladisk sjanger-appell og en godkjent teknisk og visuell utførelse.
Konklusjon
Det er mest i kraft av å etterligne den tidløse og evig fornøyelige Mario-formelen at de innledende øktene med Giana Sisters DS har et visst underholdningspotensiale, og det er best å ikke forvente en seriøs utfordrer til Nintendos plattformkonge. Grunnlaget, kontrollen og teknikken er der, så det er veldig synd at gleden blir så kortvarig for alle andre enn de som hoppet av sjangeren på 80-tallet.
Les også:Anmeldelse: Flåklypa Grand Prix
Les også:Sniktitt: Nintendo 3DS
Les også:PokéPark Wii: Pikachu's Adventure
