Dette er oppfølgeren til Freedom Force som ble gitt ut i 2002, og tar opp tråden der det første spillet slapp. Historien er som følger; slemme romvesener ledet av den onde Lord Dominion, har lagt under seg planet etter planet i hele universet, og nå har de rettet sitt blikk mot jorda. Men istedenfor å simpelthen invadere bestemmer de seg for å smitte planetens ondeste innbyggere med det mystiske stoffet Energy-X, som gir superkrefter hinsides all forventning. Planen er at disse superskurkene vil strides innbyrdes og forhåpentligvis ødelegge jorden i samme slengen. Alt til Lord Dominions store fornøyelse. Heldigvis for oss mennesker kommer Lord Dominions nemesis, Mentor, jorden til unnsetning. Han får nyss i de onde planene og bestemmer seg for å forpurre dem på det groveste. Han stjeler Energy-X-beholderne, men tabber seg ut ved å miste dem i atmosfæren så det infiserer jordboerne på måfå.
De få heldige menneskene som finner ut at de plutselig kan løfte hus og skyte stråler fra fingrene deler seg raskt i to leirer. De samvittighetsfulle og gode (les amerikanske) superheltene går sammen og danner gruppen Freedom Force, for å kjempe mot de onde (les sovjetiske) superskurkene. Etter store ofre, går våre helter av med seieren. Dette er situasjonen når vi kommer inn i historien i Freedom Force vs. The Third Reich. Men du finner raskt ut at verden er langt i fra trygg, og du må i løpet av spillet hanskes med farer fra hele jordens historie, inkludert nazister, dinosaurer og avskyelige snømenn.
Historien er et meget sterkt punkt i spillet, da den opererer på mange plan. Først ved at den gir seg ut for å være en helt ordinær tegneseriehistorie, så ved at den harsellerer med måten superheltserier ble laget på 50- og 60-tallet, hvor skurkene representerte kommunismen, og heltene hyllet USA. Referansene til de overdrevne patriotiske holdninger som er dominerende i dagens USA, skaper en selvrefleksiv humoristisk holdning til landets rolle som verdens politistyrke. Jeg la for eksempel godt merke til det enorme antall ganger ordet ”freedom” ble uttalt, og trakk raskt en paralell mellom Mentor (gruppens leder, som helst holder seg i bakgrunnen) og en meget kjent amerikansk politiker, som også liker å sende egne frihetsstyrker utenlands for å rydde opp og spre kapitalismens glade budskap.
Sitt supermann, sitt!
Å sjangerbefeste dette spillet er vanskelig da det, som de fleste nyere spill, er en hybrid av flere sjangre. Men hvis vi begynner ovenfra, så kan det klassifiseres som et strategisk-taktisk-action-spill med rollespillelementer. Før hvert oppdrag befinner man seg i gruppens base, hvor man kan bruke poeng opptjent fra siste oppdrag til å oppgradere de respektive heltenes krefter, og til og med ”kjøpe” nye. Klarer man et oppdrag uten å skade sivile eller ødelegge bygninger får man prestisjepoeng som kan brukes til å rekruttere flere helter. Men tatt i betraktning at man kun kan ha fire helter med på oppdrag, blir det vanskelig å finne ut hvilke helter det lønner seg å satse på. Det finnes visse åpenbare valg, for eksempel å velge mannen som kontrollerer flammer til et oppdrag i isødet, men dette er heller unntaket enn regelen. Løsningen blir da å finne fire forholdsvis gode all-roundere man kan oppgradere til det perverse. ”Perverst” er tross alt et nøkkelord i denne sammenhengen, hvor voksne mennesker med undertøyet utenpå klærne og fengende navn slåss mot motemessig likesinnede, men akk så politisk forskjellige, superkriminelle. Perverst, men fy så moro!
Spillets opplæringsdel er godt uttenkt, og består av informasjonsskilter som er spredt utover de første brettene. Skiltene inneholder informasjon avhengig av hvilken situasjon spilleren befinner seg i. Hvis du nærmer deg en skurk bakfra, kan du først klikke på skiltet for å høre om dine angrepsalternativer. Dette gjør opplæringskurven meget bratt, spesielt sett i forhold til liknende spill hvor man ikke er klar over halvparten av spillets muligheter før det er ferdig. I løpet av tredje oppdrag hadde undertegnede, ved flittig bruk av informasjonsskiltene, vært borti alle former for angrep, forsvar og grunnleggende taktiske strategier man man har behov fo å bruke i spillet. Oppvarmingsrundene var over, og det var først nå spillet begynte for alvor.
Som tidligere nevnt kontrollerer du fire helter, hver med sine egne spesialkrefter. Jeg valgte å bevege gruppen samlet til enhver tid for å maksimere slagkraften og unngå at en av heltene ble hengende etter. "Leave no man behind" som US Marines liker å si. Når ragnarok bryter løs er det hendig å ha en finger på pauseknappen (mellomrom) da alle kamper foregår i rèell tid. Når spillet er pauset kan man nemlig gå gjennom arsenalet til heltene, og velge ut de mest passende kreftene til det tiltenkte formålet. Er det en vanlig soldat trenger du ikke å bruke noe særlig stor kraft, et par slag fra frihetsstaven til Minuteman holder lenge. Man skyter da ikke spurv med kanon! De aller fleste funksjonene er intuitive og levner liten tvil om hvordan de brukes, og har du vært borti forgjengeren kan du se på deg selv som utlært. Det eneste minuset på denne fronten er den selvstyrte kameravinkelen. Den blir litt mye å knote med når man har fire helter å styre. Det hadde vært bedre om den hadde hatt en valgfri automatisk følgefunksjon for de som ikke gidder å leke regissør, men heller fokuserer på å redde verden.
Flerspillerdelen er det desidert svakeste elementet ved spillet, men det er nok heller ikke lagt noe særlig vekt på da dette ikke er et klassisk multiplayerspill. Det foregår ved at man kan spille ovet nettet eller LAN med andre spillere, i kjente stilarter som ”deathmatch”, ”capture the flag” og lignende. Den eneste verdien jeg finner i denne funksjonen er at man kan skape sin egen superhelt, med egne sammensatte krefter, og se om han klarer seg mot en annen spillers egenskapte helt. Men flerspiller var ikke et forventet element, og blir heller som en ekstra å regne, så denne delen blir ikke like vektlagt som de andre.
