Den 14. juni for 20 år siden skrev Nintendo spillhistorie. Da lanserte de det som skulle bli et av tidenes mest populære spill, Tetris, til Game Boy!
Men er Tetris like moro 20 år etter? Jeg tørker støvet av min gamle Game Boy for et dypdykk i minnenes verden, en verden som er fylt med klosser og russiske folketoner!
Gorbatsjov, Glasnost og Tetris
Mannen bak Tetris heter Alexey Pajitnov og jobbet ved det russiske vitenskapsakademiet da Tetris så dagens lys i juni 1984. Det vil si at Tetris som spill også feirer 25 års-jubileum i år! Spillet ble laget til en russisk Elektronika 60-datamaskin, men ble først populært etter at kollega Vadim Gerasimov konverterte spillet over til IBMs PC-system.
På grunn av det kjølige forholdet mellom øst og vest under den kalde krigen, ble det en del surr med lisensieringen av Tetris i vesten. Flere utviklere påstod at de satt på lisenser som de hadde fått av enten Pajitnov, eller andre østeuropeiske utviklere. I 1988 ga Pajitnov rettighetene til Tetris til sovjetiske myndigheter, og i god gammel sovjetisk byråkratisk ånd etablerte de Elektronorgtechnica (ELORG) – departementet for software- og hardwareeksport. Et helt regjeringsdepartement kun for å holde styr på et enkelt spill. Imponerende bruk av skattepenger! De fikk i midlertidig ryddet opp i lisensrotet, og i 1989 ble Atari gitt enerett for arkadeversjonene, og Nintendo fikk eneretten for hjemmekonsollene.
Hvor Paijtnov fikk navnet Tetris fra? Han slo sammen det greske ordet for fire - tetra (siden alle brikker inneholder fire klosser), og favorittsporten hans, tennis!
It's raining bricks! Halleluja, it's raining bricks! Amen!
De fleste er nok kjent med spillmekanismen i Tetris, men vi tar en runde til glede for de få Tetris-jomfruene der ute.
Selv om grunnkonseptet i Tetris har gjennomgått noen justeringer opp gjennom årene, har hovedmekanismen alltid vært den samme. Man har syv forskjellige klosser (tetrominoer eller tetrader) som kommer dalende ned på brettet i en tilfeldig rekkefølge. Man skal rotere og sette disse klossene sammen slik at man får en (eller flere) linjer uten hull. Klarer man dette så vil linjen(e) forsvinne og man får noen velfortjente poeng. Jo flere linjer man blir kvitt, jo flere poeng.
”Pøh!” vil nok enkelte si. ”Det der klarer vel hvem som helst!” Joda, den første stunden vil nok de fleste klare det, men hastigheten øker gradvis, og spillet vil gå fortere og fortere. Spillerne vil da få større problemer med å plassere blokkene rundt på brettet uten at den ser ut som en sveitserost. Til slutt vil hele brettet være fylt til toppen i panisk plasserte blokker, og spillet er over.
I Game Boy-utgaven så kan man spille Tetris på to forskjellige måter:
Versjon A – Spill så lenge du klarer og tjen opp så mye poeng som mulig før skjermen fylles opp.
Versjon B – Fjern 25 linjer og tjen opp så mye poeng som mulig inntil da ved å få til kombinasjoner som fjerner flere linjer på en gang.
I begge versjonene kan man velge å starte med en høyere hastighet for å gjøre det vanskeligere for seg selv. I b-versjonen har man også muligheten til å starte med flere hullete linjer som må tettes igjen.
Et lite irritasjonsmoment er at highscoren dessverre ikke blir lagret når man slår av maskinen, dette er en funksjon som kom senere ved at de installerte batterier inne i spillkassetten.
Beklageligvis ble flerspillerfunksjonen ikke testet, da undertegnede har relativt få i omgangskretsen som fremdeles besitter en original Game Boy som man kan linke med. For de som har vanskeligheter med å se for seg flerspiller på en håndholdt konsoll fra tiden når trådløs nettkobling var for utenkelig selv for science fiction, så ble dette løst med en fysisk linkekabel mellom to Game Boy’er. Nettopp denne flerspillerfunksjonen gjorde at Game Boy-utgaven ble mye mer populær enn for eksempel NES-utgaven, hvor man bare kunne spille alene, men ellers var ganske identisk.
Beauty is in the eye of the beholder
Med sine fire gråtoner har Tetris til Game Boy aldri vært den store grafiske opplevelsen, men viser klart og tydelig de forskjellige brikkene som kommer dalende ned. Ved siden av å ha forskjellige former, så har de forskjellige klossene også forskjellige mønstre for å kunne skille dem bedre fra hverandre når alle brikkene blir en stor masse. På grunn av maskinens hardwarebegrensninger så blir brikkene dessverre utydelige når farten øker.
Musikken derimot har satt sine spor og er fremdeles like fengende som den var når spillet kom ut, og er du så (u)heldig å høre den, så er sannsynligheten stor for at den blir surrende rundt i hodet ditt en god stund fremover.
Du dududu dududu…
Uansett... Hvor var vi?
Man kan velge mellom tre forskjellige, herlige MIDI-låter. Og det er den russiske folkevisa Korobeiniki som har festet seg best i hukommelsen. Den har med jevne mellomrom dukket opp i forskjellige populærkulturelle situasjoner: enten film, TV eller musikk.
En gang til, en gang til, en gang til!
Den har ikke har full-HD, superdupergrafikk og 7.1 Dolby Surround som mange av dagens spill, men glem alt det. Her er det snakk om ren spillglede, reflekser, klartenkt hode og en solid dose med flaks! Og jeg elsker det!
Med en gang man har tapt en omgang, hugger følelsen tak i deg: En gang til! Må bare prøve en gang til! Og før man vet ordet av det så er den ene omgangen blitt til flere titalls, og hele ettermiddagen er spilt bort!
Man prøver hele tiden å bygge så høyt man kan for å ta flere linjer på en gang, men siden brikkene kommer i tilfeldig rekkefølge, strømmer det på med feil brikker gang etter gang. Pulsen raser, der man frenetisk prøver og plassere ting der det gjør minst skade mens man venter på riktig brikke. Men den kommer for sent, i hvert fall når jeg spiller... Pytt sann, da er det på’n igjen, bygg og riv, bygg og riv. Det blir som en transe der man trykker og trykker på knappene mens man nynner på Korobeiniki, og alle rundt deg lurer på om de bør ringe etter snille menn i hvite frakker.
Når man til slutt, med såre og verkende fingre, endelig har satt den definitive personlige rekorden, så låner en av bror eller søster spillet. Før du vet ordet av det så har de satt ny rekord og helvete bryter løs. Ingen Tetrisspiller med respekt for seg selv finner seg i at den nye rekorden står uutfordret, vonde fingre eller ei!
Konklusjon
Tetris til Game Boy er en aldrende kjempe, men spillet holder seg utrolig bra.
Grafikken har aldri vært så mye å hoppe i taket for, men fengende musikk og en spillbarhet som er så utrolig enkel og avhengighetsskapende gjør at dette er en tittel som har klart å motstå tidens tann. Det er like moro i dag som da spillet kom ut første gang.
Uansett hvor mye moren min maste på meg som ung, klarte jeg rett og slett ikke å legge det bort. Slik er det ennå, selv om det nå er kona som gnåler.
Tetris har vist seg å være en evig klassiker, som aldri vil gå av moten og vil underholde og irritere mange spillere i årene som kommer! For de av dere som ikke er i besittelse av en original Game Boy, kan dere være lykkelige for at Tetris er konvertert til nesten samtlige spillsystemer og mobiltelefoner.
Gratulerer med dagen, gamle venn!
