Det virker som en liten evighet siden jeg sist så Clementine, men i realiteten er det bare litt over et år siden Telltale pakket sakene og avsluttet den første sesongen av The Walking Dead. De amerikanske utviklerne knuste hjerter og imponerte en samlet spillpresse med sin tolkning av den populære tegneserien, og nå vender de tilbake for å gjøre det igjen.
Jeg formelig elsket fjorårets eventyr, og åpningsepisoden av sesong to sprer om med seg lovnader om like minneverdige spilløyeblikk. Fremtiden ser kanskje mørk ut for Clementine, men desto lysere for Telltale, deres spillunivers og de som setter pris på engasjerende historier.
Jeg er sjefen
Andre sesong av The Walking Dead sparkes i gang, kort tid fra der den første slapp tråden, og i rollen som ungjenta Clementine må man nå klare seg uten farsfigur og støttespiller Lee Everett. I stedet møter man et par gamle venner som tar deg gjennom episodens åpningsminutter, og vel så det, før vi hopper 16 måneder fram i tid, til en eldre utgave av Clementine.
Det slår meg øyeblikkelig hvor velkjent, men samtidig merkelig nytt det føles å vandre rundt i dette universet. Nå har man på seg Clementines småpikesko, og hun er selvfølgelig mye mindre enn fjorårets protagonist – en del av nyhetsverdien ligger kanskje nettopp her.
Ellers fungerer dette mye på samme måte som tidligere. Som med alle eventyrspill Telltale har lagd i løpet av de siste par årene er dette historiepregede saker, med en liten dose utforskning, en solid dæsj dialogvalg og et par sentrale veivalg som, forhåpentligvis, vil forandre handlingen på betydningsfulle måter.
Jeg sa det samme om åpningsepisoden av Telltales Fables-tolkning, The Wolf Among Us, og jeg sier det igjen her: Jeg håper valgene mine har reelle konsekvenser. I løpet av de to timene det tok å fullføre Clementines første episode, fikk jeg stadig forholde meg til ulike figurer og hva den lille jenta hadde å si om det som foregikk rundt henne, men de virkelige store valgene, de som potensielt kan åpne opp ulike retninger for historien, uteble. Det var ikke før helt til slutt at noe virkelig avgjørende skjedde.
Med det sagt sitter jeg fortsatt igjen med følelsen av at det er jeg, spilleren, som sitter i førersetet her. Min utgave av Clementine er en videreføring av de valgene jeg tok som Lee Everett, og herfra og ut vil hun være mer og mer min spillfigur. Når man sitter foran skjermen, med skjelvende tomler og bevrende underleppe, er det derfor som Clementine, og ikke nødvendigvis meg selv, at jeg tar de valgene jeg tar.
Truende hus
Telltale er gode sånn sett, og det er utrolig lett å leve seg inn i spillets univers. Det er mye som ligger til grunn for dette: For det første ser spillet fantastisk ut. Utviklerne har virkelig mestret kunsten det er å bringe den tegnede stilen til live, og jeg må stadig ta meg selv i å stoppe opp for å beundre utsikten. Noe så alminnelig som et hus kan se utrolig spennende eller truende ut med de rette grafiske grepene – grep Telltale vet å utnytte til det fulle.
Jeg ga The Wolf Among Us skryt for å se fortreffelig ut, med fargerike figurer og et levende univers, men den første episoden av The Walking Dead Season 2 ser, om mulig, enda bedre ut. Det er på ingen måte like fargefullt, men stilen formelig skriker av atmosfære og dyster stemning.
Rollebesetningen gjør også sitt for å dra meg ytterligere inn i universet. Ulike bifigurer dukker opp i tide og utide, men samtlige leverer replikker på et høyt nivå. Stemmeskuespiller Melissa Hutchison vender også tilbake i rollen som Clementine, og hun gjør en fremragende jobb med å portrettere en ung jente som er redd og ensom, men også modig og sint hvis hun vil.
Det hele komplementeres av et godt manus, og dialogvalg som lar deg oppleve en litt annen utgave av spillet enn den naboen, bestevenninna eller grandtanta di får kose seg med.
Leker med følelsene dine
Store deler av spillets gang er likevel, som sagt, forhåndsbestemt av Telltale, og det er tydelig at de har en historie de vil fortelle. Og det er kanskje ikke så galt å måtte følge utviklernes toner uansett, for dette er gripende saker. Episoden åpner med et brak, og som før viser spillskaperne at de ikke skyr utradisjonelle metoder, ved å gjentatte ganger hakke løs på spillernes sjeleliv med alt de har.
Figurer dør, figurer blir skadet, og man rekker akkurat å bli kjent med, og aldri så lite glad i nye kompanjonger før de blir brutalt revet vekk minutter senere. Ingenting er hellig og alle kan dø, når som helst – det er dette som har gjort The Walking Dead så utrolig engasjerende, både som tegne-, TV- og spillserie. Og man blir selvfølgelig revet med, enten det er av sorg, sinne, sjokk eller, i sjeldne tilfeller, glede.
Ekstra oppildnet blir man kanskje under de mange actionsekvensene, scener som ofte oppstår ut av det blå – bare tanken på at spillet hele tiden kan ha en overraskelse på lur holder tempoet oppe. Man rekker aldri å glemme at dette er et farlig univers, fylt til randen med vandrende døde og levende mennesker som oppfører seg omtrent like ille, eller antagelig verre.
Spillet benytter seg av gode, gamle «quick time»-sekvenser, og det fungerer langt bedre enn i originalsesongen. Inputsymbolene er elegant utformet, og ved siden av å ta mindre plass på skjermen brukes de også litt klokere denne gangen. Man har én fast knapp til å utføre ulike handlinger i kampens hete, og når man må hamre løs på noen av de andre knappene er dette utvetydig.
Konklusjon
The Walking Dead: Season Two er fortsettelsen på noe bra, og meget mulig begynnelsen på noe enda bedre. Den første episoden i skoene til Clementine er helt på linje med de beste avsnittene fra originalsesongen, og langt bedre enn åpningen på Lees eventyr, med mer spenning, mer dramatikk og bedre flyt.
Telltale viser at de har modnet, og spillerne får også lov til å delta i denne modningsprosessen, denne gangen som en figur som ikke lenger skal knas og formes av en ekstern part, men av seg selv og sine egne handlinger. Samtidig lever arven fra min tid som Lee Everett videre i Clementine, og til tross for at jeg får se mye av det samme som alle andre, føler jeg en tilknytning til ungjenta og hennes kamp i dette brutale og fiendtlige universet.
Det legges aldri skjul på hvor ekstreme forholdene er, og man kan aldri føle seg trygg på noen eller noe som helst. Figurer kommer og går i hopetall, og samtlige har betydning for min fortelling - en betydning som bare forsterkes av fenomalt stemmeskuespill og en levende grafisk stil.
Og fordi åpningsepisoden av The Walking Dead: Season Two er nettopp det, en åpningsepisode, er det tydelig at dette bare er begynnelsen på noe større. Opplevelsen holder allikevel piffen fra første stund, og etter to snaue timer som Clementine kan jeg knapt vente på de åtte neste.
Den første episoden av The Walking Dead: Season Two, All That Remains, er i salg for PlayStation 3, Xbox 360, Mac og Windows (testet). Gamer.no setter ikke lenger karakter på enkeltstående kapitler i episodebaserte spill. Vi publiserer i stedet et førsteinntrykk av åpningsepisoden, og kommer tilbake med anmeldelse av hele sesongen når alle episodene er ute.
