Det var mange som jublet da Telltale Games, kjent fra episodiske serier som The Wolf Among Us og The Walking Dead, annonserte at de jobbet med et nytt spill basert på selveste Batman-franchisen.
Dataspill med superhelter i hovedrollen har en mildt sagt trøblete historie. De eneste virkelig hederlige unntakene har vært RocksteadysArkham-serie, Injustice, enkelte Spider-Man-spill og Capcoms Marvel-møljeslagsmål.Mye av grunnen er at slike lisensspill har vært heller stemoderlig behandlet av utgiverne for å melke franchisene i forbindelse med filmutgivelser og lignende. Dessuten har det også skortet på gode ideer til hva slags spillmekanikk som kan fungere i et superhelt-spill. For la oss være ærlige: det er ikke snakketøyet som har gjort Supermann og de fleste andre superhelter til publikumsfavoritter.
Kanskje var det nettopp det som gjorde at så mange ble begeistret da det ble klart at nettopp Telltale – ekspertene på pratebaserte eventyrspill – skulle skrive neste kapittel i historien om nattens ridder. Telltale har tross alt hatt stor suksess med sine historiedrevne spill hvor spillerens handlinger kan få alvorlige konsekvenser for utfallet, men hvordan lar det seg oversette til Batman-universet? Rimelig godt, viser det seg, men ikke uten flere store utfordringer på veien.
Hellige bildefrekvens, Batman!
Det begynte temmelig dårlig for oss, i hvert fall. Gamer.nos første gjennomspilling av det første kapittelet, Realm of Shadows, ble forsøkt på en solid spill-PC som overgikk spillets krav til spesifikasjoner, men både oppløsningen og bildefrekvensen var så dårlig at snaue 20 minutter ut i spillet var det umulig å spille videre – selv på laveste oppløsning og med anti-aliasing slått av. De første dagene etter at spillet kom ut var det mange som rapporterte om lignende opplevelser, og til slutt grep Telltale selv inn med en oppdatering som angivelig skulle rette opp i problemene. Vi sier angivelig, for innen da hadde Gamer.no allerede byttet til PlayStation 4-versjonen i stedet.
Batman – The Telltale Series spilles ut i Batmans formative år. Superskurkene er ennå ikke å se; det er mafiaboss Carmine Falcone som styrer Gothams underverden med hard hånd, men både politiet og Batman ønsker å rydde opp. Imidlertid går Bruce Wayne også gjennom en personlig krise, samtidig som han forsøker å finne ut av hva slags helt han vil være. Skal han være detektiven som samarbeider med politiet og gir byens innbyggere nytt håp, eller skal han bli en hardtslående vigilante som gjør gatene trygge med alle tenkelige midler? Telltales versjon av Batman er ikke en del av den offisielle Batman-kanonen, altså kan de ta seg langt større friheter med originalmaterialet enn ellers. Det pleier ofte være en god idé; flere av de beste Batman-historiene er tross alt av den typen som utforskerandretidslinjer og muligheter.
Den visuelle stilen er upåklagelig. Telltales etter hvert så karakteristiske tegneseriestil passer utmerket også her. Elementer fra spillefilmene, tegneseriene, tegnefilmene og andre dataspill glir over i hverandre – verdenen føles troverdig og gjennomførte. Selv måten de ulike scenene er vinklet på, føles som tatt ut av en Batman-serie. Spillet føles også som regel som en klassisk Batman-histore, særlig i samspillet mellom Bruce Wayne/Batman på den ene siden og Alfred Pennyworth og Selina Kyle på den andre siden. Dialogene dem imellom er klassisk Batman-materiale. Telltale treffer blink i å gjenskape Batman-universet, også i de små detaljene.
Kanskje viktigst av alt: Batmobilen ser virkelig lekker ut.
Snushane av tredje rang
Spillmekanikken er som man kan forvente av et Telltale-spill. Du trykker på ulike knapper til ulike tider for å utløse ulike handlinger, mens dialogene kan styres i ulike retninger gjennom ladede utsagn og replikker. Som vanlig må man være i overkant begeistret for «Quick Time Event»-sekvenser for å lose Batman mot målet. Dialogene er sjelden mer kompliserte enn at man som regel forstår hvilke utsagn som vil lede handlingen i den ene eller den andre retningen, spørsmålet er om man rekker å lese gjennom alternativene i det begrensede tidsrommet spillet setter av før det selv eventuelt tvinger frem et utfall.Alt er ved det gamle, altså.
Noen ganger går derimot «verdens beste detektiv» inn i full etterforskningsmodus, noe som fungerer til dels svært godt. På avgrensende åsteder skal man rekonstruere ulike forbrytelser for å avsløre gjerningspersonen, til dels inspirert av Arkham-spillene. Mindre imponerende er det når «detektivarbeidet» består av at Bruce Wayne leser ett eneste notat – som han har skrevet selv.
Selve slåssingen utføres ved å trykke på ulike knapper i bestemte rekkefølger og fungerer for så vidt helt greit. Det er imidlertid når man skal planlegge en serie angrep at spillet virkelig skinner. Da må man analysere situasjonen, vurdere flere ulike innfallsvinkler opp mot hverandre og forsøke å finne den mest effektive måten å eliminere skurkene på. Følelsen av å se hvert hvordan alle brikkene faller på plass akkurat slik man forutså, er mildt sagt berusende.
Bordet fanger
Batman er i utgangspunktet en ganske kjedelig figur. Ja vel, så ble milliarderarvingen Bruce Wayne vitne til at foreldrene ble skutt og drept på åpen gate da han var liten. Dette motiverte ham til å bekjempe kriminalitet som voksen, utkledd som en flaggermus. Problemet er at Batman selv – enten det dreier seg om tegneseriene, tegnefilmene eller spillefilmene – er det kjedeligste ved Batman. I beste fall er Batman bare et redskap til å utforske samfunnstrender og populærkulturelle strømninger.
Det som gjør at Batman er den mest slitesterke superhelten av dem alle, er skurkegalleriet. De ulike Batman-skurkene representerer ulike moralske problemstillinger og menneskelige feil, for eksempel Two-Face som symboliserer tvangslidelser, avgjørelsesvegring og hvordan mennesket slites mellom normer og vår fascinasjon for det onde. Batman selv er mer et slags prisme til å studere disse fenomenene gjennom. Han har ikke så mye annet å spille på, rent bortsett fra at han som regel er veldig dyster og sinna-trist. Det blir en dobbel utfordring når man lager et Batman-spill basert på dialoger.
Batman – The Telltale Series ligger foreløpig an til å handle nesten utelukkende om hvordan Bruce Wayne balanserer dagliglivet som finansmann og velgjører opp mot et vigilanteliv ytterst i lovverkets randsone. Når fokus flyttes fra skurkene – som vanligvis er det mest interessante ved hele Batman-universet – og over på Batman, føles det som en tapt mulighet. Det andre problemet er at Batman har et begrenset følelsesregister. Han kan utgi seg for å være evig ungkar og festløve, men egentlig er han en sinna-trist vigilante. Dette er roller som gir et ganske begrenset spillerom for en slik figur. Jo nærmere Telltale holder seg til dette registeret, jo mer begrensede muligheter har du som spiller. Samtidig er dette svært definerte roller det kan være vanskelig å bryte med når man som spiller selv skal styre Batman.
Der andre medier kan styre hva slags opplevelse publikummet får gjennom vinkling og oppbygging, er dataspill i mye større grad avhengig av hva slags inntrykk spillerne har av spillfiguren, spesielt i dialogdrevne spill; man tar de avgjørelsene som passer til karakteren. Med en relativt ukjent spillfigur som The Walking Deads Lee Everett sto man relativt fritt til å velge selv hvordan man ville prioritere i ulike dilemmaer, men i Batman – The Telltale Series blir det ofte veldig åpenbart hvordan Batman ville valgt. Jo mer kjennskap du har til Batman-serien, jo mindre sannsynlig er det at du tar avgjørelser som bryter med det etablerte Batman-universet. Hadde spillet derimot tatt utgangspunkt i andre figurer – som for eksempel Red Hood eller Harvey Bullock, ville spilleren sannsynligvis kunne følt en mye større grad av frihet enn nå.
På noen områder har imidlertid Telltale Games tatt seg store friheter. Fans av The Long Halloween og til dels The Dark Knight vil garantert stusse litt over hvordan enkelte bifigurer fremstilles. Man føler seg aldri helt sikker på hvor man vil ha de ulike figurene når rulleteksten en gang skal rulle over skjermen. Samtidig er det ikke til å komme ifra at historien Telltale vil fortelle ligger temmelig tett opp til kjente Batman-historier.
Kompleks flaggermusmann
Realm of Shadows gaper over mye. Som Batman er du detektiv og slåsskjempe, men som Bruce Wayne må du balansere roller som rik entreprenør og politisk engasjert. Spilleren vil få bryne seg på mange ulike problemstillinger og ofte glir de ulike rollene over i hverandre. Så langt ser det ut til at Telltale har funnet akkurat den rette blandingen; dette er den mest komplekse fremstillingen av Bruce Wayne og Batman på veldig lenge, uavhengig av medium.
Stemmeskuespillerne gjør jevnt over en god jobb og måten utviklerne benytter seg av virkemidler som kryssklipping og tilbakeblikk gir historien en god flyt. Handlingen er overraskende dyp og engasjerende, selv når det meste egentlig går på autopilot.
Batman – The Telltale Series ligger an til å bli nok et vellykket spill fra Telltale. Realm of Shadows legger et godt fundament for de kommende episodene og rokker ved flere antatte sannheter ved Batman-universet. Spørsmålet blir hvorvidt Telltale klarer å holde nerven ved like og ikke minst i hvor stor grad valgene man tar egentlig vil påvirke det endelige utfallet. Foreløpig virker det som om mye står på spill for både Batman og Bruce Wayne – men Telltale har ennå til gode å bevise at det faktisk er en god idé å bygge et valgbasert pek og klikk-spill rundt en så etablert og kjent superhelt som Batman.
Den første episoden av Batman – The Telltale Series, er i salg for Android, iOS, Windows
Mac, PlayStation 3, Xbox 360, Xbox One og PlayStation 4 (testet). Vi hadde, som nevnt problemer med Windows-utgaven, men de skal være løst nå. Gamer.no setter ikke lenger karakter på enkeltstående kapitler i episodebaserte spill. Vi publiserer i stedet et førsteinntrykk av åpningsepisoden, og kommer tilbake med anmeldelse av hele sesongen når alle episodene er ute.
