Revolution Studios har tilsynelatende alltid måttet se seg overskygget av LucasArts og Sierra Entertainment i diskusjoner om klassiske pek-og-klikk-spill. Den britiske spillutvikleren, med Charles Cecil i spissen, har likevel stått for flere av sjangerens beste opplevelser. Spesielt Broken Sword-serien står som en bauta innenfor interaktive eventyr, med spennende historier og interessante gåter.
Etter en suksessrik Kickstarter-kampanje, har Revolution Studios brakt serien tilbake fra dvale og nylig lansert første episode av Broken Sword 5: The Serpent's Curse. Det er tydelig at utvikleren ikke har glemt gamle kunster, for The Serpent's Curse er som snytt ut av nesa på sine klassiske forgjengere.
Kunsttyver og konspirasjoner
Patentadvokat George Stobbart må nok en gang begi seg ut på eventyr sammen med sin tidligere kjæreste Nico Collard. Etter at de to møtes på et kunstgalleri i Paris blir de vitne til tyveriet av et tilsynelatende lite verdifullt maleri. Det som kompliserer saken er at eieren av galleriet også blir skutt i ransforsøket. Nico løper etter morderen, mens George blir igjen for å undersøke ting litt nærmere.
Søken etter drapsmannen vever George og Nico inn i et konspiratorisk vev som knytter sammen religiøs fanatisme, djeveldyrkelse, en tidligere russisk mafioso, og Spanias blodige fortid i en helhetlig pakke.
Joda, handlingen er litt Dan Brown-aktig, men den forestiller seg heller ikke at hendelsene spillet formidler har vært, eller er basert på, ekte hendelser. Resultatet er en spillhistorie som er typisk Broken Sword, med en deilig blanding av fakta og fiksjon. Tempelridderne, som var en stor tilstedeværelse i de tidligere spillene, er fullstendig fjernet fra handlingsforløpet, noe jeg forsåvidt setter pris på. Det var på tide å gjøre noe nytt og ikke bare hvile seg på gamle krykker.
Historien fortelles primært gjennom samtaler figurene imellom, mens George og Nico forsøker å nøste opp alle løse tråder de finner. Slik holdes spilleren og figurene på samme nivå rent informasjonsmessig, og det er lettere å la seg engasjere i historien ettersom det er du som bestemmer når den skal bevege seg videre.
Møt dine gamle venner
Broken Sword-serien har alltid vært flink til å skape gode figurer med sterke, troverdige personligheter, og The Serpet's Curse er intet unntak. Det er deilig å kunne treffe George og Nico på nytt igjen etter å ha vært adskilt fra dem såpass lenge. Det er litt som å møte igjen gamle venner du ikke har sett på en stund, for så å finne ut av at de er like ålreite og trivelige som tidligere.
George Stobbart blir nok en gang spilt av Rolf Saxon, og er den samme intelligente og tørrvittige fyren han alltid har vært. Stemmen er kanskje litt mer sliten enn tidligere, men karakteriseringen av George er fortsatt den samme, helt ned til den kroniske kleptomanien. I likhet med så veldig mange andre pek-og-klikk-protagonister lider George av kraftig kleptomani. Han klarer nemlig ikke å la ting ligge, men plukker med seg det meste han orker å bære. Som regel blir alle disse tingene nyttige, men det kan han jo egentlig ikke vite i gjerningsøyeblikket.
Nico Collard har fått en ny stemmeskuespiller, Emma Tate, men er også slik jeg husker henne fra tidligere: en lynende intelligent fotojournalist med bein i nesa og sans for eventyr. I likhet med George lider hun også av litt kleptomani, men hennes virker mye mildere i sitt mannlige motstykke.
I tillegg til George og Nico støter du også på gamle kjente fra tidligere spill i serien, blant annet kunstkritiker Hector Laine og den britiske aristokraten Lady Piermont. De er absolutt trivelige å møte igjen, men jeg syntes ikke de gav spillet særlig mye ekstra. Spesielt ikke Lady Piermont, som dukker opp ut fra ingensteds og deretter forsvinner igjen like fort. Hector Laine er i det minste en viktig bidragsyter i handlingen, men overskygger aldri våre protagonister.
Se så vakkert alt er!
Spillserien bygget alltid på en fargerik og nydelig tegnefilmaktig stil som vedvarer i The Serpent's Curse. Det er en klisjé å si at det minner om en interaktiv animasjonsfilm, men jeg må børste støv av gamle uttrykk og si at spillet gjør akkurat det. Stilen er umiskjennelig europeisk, figurmodellene iøyenfallende og musikken stemningsfull.
Handlingen hopper mellom Paris og London, men slutten hinter til mer eksotiske reisemål i neste episode. De to storbyene er godt realisert, med visse friheter tatt for dramatisk beleilighet.
Overgangen til høydetaljert grafikk har tjent Broken Sword-serien godt, og jeg er meget spent på å se hva neste episode kan vise frem. Hvis jeg skal klage på én ting er det at interaktive objekter er litt vanskelige å skille fra den detaljerte bakgrunnen.
Samme prosedyre som sist
Broken Sword 5 er, som alle andre pek-og-klikk-spill, basert på at du må løse diverse oppgaver og gåter for å kunne bevege historien framover. Noen innebærer at du må kombinere bestemte gjenstander med omgivelsene dine, mens andre krever at du stiller riktige spørsmål til riktig person. For det meste er gåtene som hentet rett ut fra tidligere spill i serien, med en klar progresjon fra A til Å.
Det som for meg alltid har hevet Broken Sword over for eksempel Monkey Island eller eventyrspillene til Sierra er at du sjeldent blir sittende stille særlig lenge. Alt du trenger for å løse en gåte og komme deg videre finnes enten i ryggsekken din, eller i omgivelsene dine. Dermed slipper du å reke rundt i en enorm spillverden i et håp om å kanskje plukke opp det ene objektet du trenger for å gå videre.
På grunn av dette flyter spillet utrolig godt, og det trengs aldri mer enn litt kreativ tenking for å komme seg videre i historien. Du vet at det du trenger er med deg, eller rundt deg, du må bare finne ut hvordan du skal bruke det. Om ting mot formodning blir for vanskelig har Revolution Studios integrert et meget behjelpelig hint-system som gradvis avslører hva du bør gjøre for å gå videre. Det går kanskje litt fort mellom vage hint og direkte kommandoer, men det er et fint hjelpemiddel om du sitter fast.
Konklusjon
Har du savnet Broken Sword-serien er The Serpent's Curse et glimrende spill å plukke opp. Spillet føles friskt og moderne, til tross for at det benytter seg av gammeldags spilldesign, men mye av styrken til pek-og-klikk-sjangeren er at den er ganske tidløs.
Hele historien er over på omtrent fire timer, og avsluttes på en saftig cliffhanger som fikk meg til å glede meg til neste episode. Revolution Studios har en stor arv å leve opp til, men så langt har The Serpent's Curse klart å leve opp til forventningene. Når får vi bare håpe at avslutningen blir like god som begynnelsen.
Siden Broken Sword: The Serpent's Curse er delt i to deler som gis ut separat venter vi med å anmelde spillet til begge deler er ute. Dette er et førsteinntrykk, basert på den første delen av spillet.
