To år etter at den legendariske spillskaperen Tim Schafer og resten av Double Fine-studioet praktisk talt egenhendig sparket igang folkefinansieringsrevolusjonen har vi endelig fått tilgang på spillet de har arbeidet med. Den første delen av Broken Age lanseres 28. januar på Steam, mens del to kommer en eller annen gang i løpet av året.
To hovedpersoner og to historier
Broken Age følger to forskjellige tenåringer. Den ene, Shay Volta, befinner seg alene ombord på et romskip. Der lever han en kjedelig og rutinepreget tilværelse hvor han dulles med av «mamma» – skipets overbeskyttende, kunstige intelligens. Hver dag er lik: Han står opp, spiser den vanlige frokostblandingen sin, og så blir han sendt ut i felten for å løse barnslige oppdrag som aldri byr på utfordringer eller vanskelige valg. Shay er lei av å bli behandlet som et barn, og når han plutselig får sjansen til å bryte ut av rutinen griper han den med begge hender.
Vella Tartine har et litt annet problem. Hun er nemlig en av fire jenter som snart skal ofres til et uhyggelig beist som ved jevne mellomrom besøker hjemplanetens mange byer for å spise tenåringsdøtrene deres. De aller fleste – inkludert familien hennes – ser på det å bli utvalgt til å bli monstermat som en stor ære. Ved å ofre datteren sin sikrer de nemlig at utysket lar resten av verden være i fred noen år til. Men hovedpersonen selv er ikke like fornøyd. Hvorfor har alle gitt opp? Hvorfor kan de ikke bare ... drepe monsteret?
Historiene til de to tenåringene har tilsynelatende ikke noe med hverandre å gjøre, annet enn at de begge er klassiske dannelseshistorier. Du kan når som helst velge om du vil spille den ene eller den andre. Om du vil kan du fullføre den ene historien før du tar den andre, eller bare veksle mellom dem når du føler for det eller eventuelt setter deg fast og trenger en liten pause. Systemet fungerer fint, selv om det nok hadde vært noen fordeler om spillet hadde vært litt mer strukturert – slik for eksempel det herlige Daedalic-eventyret Memoria er. Der veksler handlingen mellom spillets to hovedpersoner på en måte som gjør at man alltid sitter på pinebenken og lurer på hva som skjer videre.
Utrolig lekkert
Det første du sannsynligvis legger merke til når du starter Broken Age er hvor usannsynlig vakkert det er. Dette er kanskje «bare» et todimensjonalt spill, men grafikken er simpelthen nydelig. Håndmalte figurer og bakgrunner blandes med lekre effekter og animasjoner, og det er tydelig at Double Fine har lagt svært mye arbeid i det som presenteres. Miljøene er fulle av stemningsskapende detaljer som forteller sin del av historien. Lydbildet følger opp, med et orkestralt lydspor som passer handlingen som hånd i hanske, og solide skuespillerprestasjoner fra alle involverte. Med navn som Elijah Wood og Jennifer Hale på rollelisten er det klart at dette spillet er i en helt annen liga enn flesteparten av spillene i sjangeren.
Presentasjonen og spillets verden er også forfriskende unik. Shays romskip er en fryd å utforske – det er omtrent så langt unna de typiske, livløse stålkorridorene vi får i vanlige science fiction-spill som det er mulig å komme. Vellas verden er variert og full av underverker, og det er vanskelig å ikke la seg imponere av utviklernes fantasirikdom.
Hele greia oser av sjarm, og det samme gjør dialogene og handlingen. Dette er i det hele tatt et veldig sjarmerende spill, selv om det ikke er like proppfullt av humor som mange kanskje hadde forventet. Tim Schafer er kjent som en av bransjens morsomste spillskapere, men Broken Age er ikke noen utpreget spillkomedie ala Day of the Tentacle. Det byr på en langt mer lavmælt opplevelse, selv om det absolutt har situasjoner og bifigurer som bringer frem et smil eller en latter i ny og ne. Det er merkelig at et spill der menneskeofring er et av hovedelementene fremstår så harmløst og koselig som dette.
Men at spillet virker harmløst er ikke nødvendigvis bare positivt. Bifigurene er morsomme og sjarmerende, men de virker generelt også grunne og forutsigbare, og spillet tar seg aldri tid til å gå i dybden for å finne ut hva som får dem til å tikke. Handlingen er hyggelig og nærmest svever avsted i ro og mak, men greier ikke å virkelig rive meg med. Jeg liker å spille spillet, å utforske verdenen Double Fine har skapt, men jeg opplever det ikke som særlig spennende og – med enkelte unntak – gir det lite tid til ettertanke. Det er rett og slett litt tamt.
Mangler spennende gåter
Det samme gjelder gåtene. Få av dem er utfordrende, og ingen er intrikate eller unike. Jeg fikk en og annen «aha»-opplevelse underveis, men i de beste eventyrspillene er gåtene laget slik at du føler deg smart når du løser dem. Det skjer praktisk talt aldri her, og da lurer jeg litt på hva som egentlig er poenget med å ha gåter i utgangspunktet. Det hele minner meg litt om The Walking Dead-utvikleren Telltales gamle spill, der gåtene ble mindre og mindre interessante for hvert spill, helt til studioet bare ga opp og fant ut at de skulle lage interaktive filmer i stedet. Det var kanskje ikke så dumt, det valget. Hvis man skal gjøre noe bør man gjøre det skikkelig, ellers kan man bare la være og heller fokusere på det man er flink til.
Jeg sier selvsagt ikke at Telltales gamle spill var dårlige, og det er heller ikke Broken Age. Men gåtene fungerer sjeldent som mer enn helt grei fyllmasse, som du pusler med mens du venter på at historien skal gå videre, og det er tydelig at Double Fine har vært veldig redde for å sette nybegynnere fast. De duller med spillerne, litt som «mamma» duller med Shay i selve spillet. Alle potensielt skarpe kanter files ned, og bølgedalene flates ut til fordel for en slak og rolig vanskelighetskurve der det verken er rom for genialitet eller særlig stor mestringsfølelse.
Men dette er selvsagt bare den første delen. Det er kanskje ikke så mye som tyder på at gåtene blir mer spennende og minneverdige i del to, men jeg skal la tvilen komme Double Fine til gode. Sånn sett passer det egentlig særdeles dårlig at spillet er delt i to, ettersom det hadde vært mye lettere å gire opp til et litt voksnere nivå i den andre delen hvis den hadde fulgt rett etter del én. I stedet må vi nå gjennom en lang pause og «begynne på nytt» når del to lanseres.
Dessverre er ikke dette spillets eneste problem. Kontrollsystemet er nemlig langt svakere enn det vi fikk i pek-og-klikk-spillene fra LucasArts. Broken Age har åpenbart blitt skapt med nettbrett i tankene, ikke mus. Det registrerer kun venstreklikk med musen, og det er dermed ikke noen måte å få Shay og Vella til å se på ting. De kan kun «bruke» dem. Ikke bare det, men for å få opp det du har plukket opp må du klikke på en egen «inventory»-knapp nede i hjørnet på skjermen. Så må du «dra» det du eventuelt vil bruke over dit du vil bruke det. Det er unødvendig kronglete, og jeg klarte aldri å venne meg til det. Grensesnittet er en genuin skuffelse, og det er en aldri så liten skam at Double Fine har gjort så lite for å PC-tilpasse spillet når det tross alt ble presentert som et PC-spill i folkefinansieringskampanjen.
Sjarmen veier opp
Broken Age kommer imidlertid unna med mye av dette, og dermed føyer det seg inn i en solid rekke Tim Schafer-spill som er langt mer underholdende enn bestanddelene de er bygd opp av skulle tilsi. Alle elsker Psychonauts, men det var ærlig talt ikke et spesielt godt plattformspill. Brütal Legend er et av de kuleste spillene jeg har spilt, men strategielementene som etterhvert ble en stor del av spillet kunne jeg godt vært foruten. Selv en «etablert» klassiker som Full Throttle sliter med kjip kamp og dårlige arkadesekvenser. Tim Schafers kløktige penn og usedvanlig sjarmerende verden hever opplevelsen mange hakk, og selv om jeg ikke skal si for mye om slutten av del én kan jeg i det minste røpe at den får meg til å glede meg veldig til fortsettelsen.
Det er med andre ord med litt blandede følelser at jeg sitter her og skal oppsummere opplevelsen etter den første akten. Jeg koste meg med Broken Age, men jeg ble også skuffet. Jeg ble skikkelig imponert over verdenen Double Fine har skapt, men jeg savner muligheten til å gå i dybden. Og jeg skjønner ikke hvordan et spill med en så gjennomtenkt presentasjon kan ha et så lite gjennomtenkt kontrollsystem på PC.
Men jeg er virkelig glad for at dette spillet eksisterer. Jeg er glad for at Tim Schafer lager eventyrspill igjen, ikke fordi sjangeren slet uten ham – det gjorde den absolutt ikke, uansett hva konsollfokuserte spilljournalister fra de store, internasjonale nettstedene vil at du skal tro – men fordi Schafers stemme er unik, og det på mange måter føles som dette er sjangeren han kan uttrykke seg best i. Mange av innvendingene mot spillet forsvinner som dugg for solen når jeg går inn på Steam og ser dette vesle, sjarmerende og fargeglade spillet presenteres ved siden av den ene grå soldaten etter den andre. Eventyrsjangeren trengte ikke Broken Age som noen reddende engel, men spillverdenen som helhet har så definitivt behov for et spill som dette.
Jeg synes også det er fantastisk å tenke på at Broken Age ene og alene eksisterer fordi spillerne satte sammen budsjettet selv. Ja, budsjettet har økt senere, både med Double Fines egne midler og innskudd fra andre, men hadde det ikke vært for folkefinansieringssuksessen hadde det ikke vært noe budsjett å øke i utgangspunktet. Vi har fått mange folkefinansierte spill, og flere av dem er svært gode, men en stor del av dem hadde sannsynligvis dukket opp i en eller annen form uansett. Broken Age hadde ikke gjort det. Det er én eneste grunn til at dette eventyret finnes, og den er folkefinansiering.
Så er det selvsagt ting som kan diskuteres. Jeg har som nevnt mine innvendinger mot spillet, men ingen av dem hindrer meg i å anbefale det – enten du er en tilhenger av sjangeren, tilhenger av Tim Schafer eller bare rett og slett en person som liker gode spillopplevelser hvor du ikke nødvendigvis ser verden fra bak et rifleløp. Spørsmålet er om du bør spille det nå eller vente til den andre halvdelen kommer ut. Jeg vet ikke om jeg kan gi noe skikkelig svar. På én måte er jeg mest fristet til å anbefale deg å vente, fordi selv om Double Fine tydeligvis har tatt grep for å sikre at den første halvdelen står på egne bein føles det fortsatt som den første halvdelen av en større helhet.
Men samtidig avsluttes del én på en veldig sterk måte, og jeg er litt redd for at kunnskapen om hvordan det hele slutter vil ødelegge for både sluttens slagkraft og undringen underveis. Når Double Fine skal begynne å snakke om del to, og kanskje markedsføre den i spillpressen, er det litt vanskelig å se for seg at de vil kunne gjøre det helt uten å røpe ting du helst ikke vil vite om du har til gode å spille del én. Det er synd at situasjonen er slik, og det hadde nok vært bedre om spillet ble lansert som ett helhetlig produkt i utgangspunktet. Men det kan vi ikke gjøre noe med.
Del 1 av Broken Age kommer i salg på Steam 28. januar. Del 2 kommer senere i år, som en gratis utvidelse. Da kommer også spillet til andre distribusjonsportaler. Gamer.no setter ikke lenger karakter på enkeltstående kapitler i episodebaserte spill. Vi publiserer i stedet et førsteinntrykk av åpningskapittelet, og kommer tilbake med anmeldelse når del to er ute.
