PlayStation 4 er på full fart inn i det amerikanske markedet, og om få uker er Sonys nye stuekonsoll også i salg i Norge. Microsoft ruller ut sin Xbox One i utvalgte europeiske land allerede neste uke, mens vi i Norden dessverre må vente til første kvartal 2014.
Vi står med andre ord rett foran et nytt generasjonskifte i spillbransjen. PlayStation 3 og Xbox 360 fases ut, etter lang og tro tjeneste, mens ny teknologi, nye muligheter og nye spillopplevelser gjør sitt inntok verden over.
I den forbindelse ønsker vi å se tilbake på hva den nåværende generasjonen har gitt oss av spillopplevelser, ikke bare på konsoll, men også på PC og mobil.
Denne artikkelen tar for seg de spillene som på forskjellige måter har definert og satt sitt preg på generasjonen som nå avsluttes. Utgivelsene presenteres i tilfeldig rekkefølge.
Bioshock
Når man snakker om viktige spill fra den syvende konsollgenerasjonen, er det umulig å komme unna Bioshock. Få spill har ført til like mange debatter som den dystopiske fortellingen fra den nå ikoniske undervannsbyen Rapture, og enda sjeldnere har vi sett historiefortelling holde et så høyt nivå i spillmediet. Bioshock forteller en moden og tankevekkende historie ved hjelp av mesterlig dramaturgi, solid dialog og en drøss finurlige, små detaljer som bygger opp rundt helheten.
At et slikt grensesprengende spill skulle ta for seg Ayn Rands objektivistiske filosofi var det vel få som hadde forutsett. Men den politiske tematikken fungerer som et slående godt bakteppe for den dystre handlingen som utspiller seg i Rapture, godt akkompagnert av en nifs femtitallsestetikk.
Det er likevel den nådeløse kritikken av filmatiske, fordummede korridorskytespill som gjør Bioshock til et spill som vil huskes. I en sjokkerende tvist mot slutten settes hele spillmediet under lupe, i det som må være et av tidenes mest minneverdige spilløyeblikk.
Dette brutale oppgjøret med sjangeren som Bioshock tross alt er en del av var ulikt det meste vi hadde sett i noe spill tidligere. Godt er det da at utviklerne i Irrational Games samtidig klarer å vise hvordan et skikkelig skytespill kan lages; gameplayet er nemlig forfriskende og raffinert, blottet for mellomsekvenser og klaustrofobiske miljøer.
Enkelte synes kanskje Bioshock er noe i overkant inspirert av den åndelige forgjengeren, System Shock 2, eller at den siste delen av spillet ikke holder like høyt mål som resten. Men det betyr så lite i det store og det hele. At undervannseposet har fått en drøss av etterligninger allerede sier sitt. Bioshock er ikke bare et av denne konsollgenerasjonens beste spill, det er også et av de aller viktigste.
League of Legends
Det som beynte som en videreutvikling av en videreutvikling ble raskt et av de mest spilte spillene i verden. League of Legends ble i sin tid bygd på DotA, en modifikasjon som igjen baserte seg på Warcraft 3. Noen av de fremste skaperne bak DotA så potensialet i det som senere skulle bli MOBA-sjangeren, og disse bestemte seg for å lage et frittstående spill basert på den populære modifikasjonen.
Resultatet ble en lettfattelig versjon av DotA som kjapt etablerte en stadig voksende fanbase. Konseptet sentrerte seg rundt en gruppe på 40 ulike spillfigurer med forskjellige evner som møttes til dyst, fem mot fem. På tvers av et symmetrisk kart skulle de utvalgte kamphanene kjempe om tårn, monstre, gull og baser, og siden den gang har ikke de grunnleggende spillelementene forandret seg så altfor mye.
I dag har League of Legends totalt 116 spillfigurer, et tall som stadig vokser, og spillet har selv rukket å bli det mest populære i verden. Med et fokus på «free-to-play» og over 32 millioner aktive spillere i måneden per 2012 er det også et av de mest spilte spillene i verden.
League of Legends og utvikler Riot Games har også rukket å bygge opp et stort miljø rundt spillets esportscene, og som et av de første dataspillene i verden har League of Legends årlige ligaer, hvor noen av verdens beste spillere konkurrerer om massive pengepremier og prestisje.
Gears of War
Gears of War tok spillverdenen med storm da det som et av de første, virkelig store actionspillene i generasjonen brøytet seg vei på Xbox 360 i 2006. Med motorsag, romvesen og heseblesende machoaction satte utvikler Epic Games standarden for skytespill i flere år framover. Gears of War innførte en spilltakt som satt meget godt, med engasjerende skytesekvenser og fabelaktig regisserte mellomsekvenser.
Utviklerstudioet med Cliff Blezinski i spissen hadde lang erfaring med actionspill, og det var derfor ikke noe sjokk da spillmekanikker fra Gears of War fort ble fast inventar i sjangeren. Den mest dominerende mekanikken var nok dekningssystemet, og slagmarkene på planeten Sera var stappfulle av hoftehøye vegger man kunne ta dekning bak for å unngå å ta skade. Dette har siden bredt seg utover i spillbransjen, og i dag ser vi dette dekningssystemet i alt fra Uncharted: Drake’s Fortune til Grand Theft Auto V – egentlig i de fleste tredjepersons skytespill.
Flerspillermodusen i spillet ble også veldig populær, og endte opp som det nest mest spilte spillet på Xbox Live i 2007. Suksessen til Gears of War har ført til to veldig gode, og en ikke fullt så god oppfølger. Spillets suksess kan også måles i at originalen Gears of War er rangert som det sjette mest solgte spillet på Xbox 360, med oppfølgeren Gears of War 2 på plassen bak.
Wii Sports
Dette var konsollgenerasjonen der Nintendo måtte gjøre noe nytt. GameCube gikk ikke helt på snørra, men spillgigantens glansdager på nittitallet ebbet mer og mer ut etter hvert som årene gikk.
Inn bykset Wii og konsollen snudde opp ned på alt for selskapet. Tradisjonelle håndkontrollere ble erstattet med en intuitiv bevegelseskontroller med påheng, noe som sørget for helt nye måter å spille på. Og alt Nintendo trengte for å lære alle om det nye grensesnittet var Wii Sports.
Inkludert i hvert kjøp av konsollen lå nemlig en enkel samling med fem sportspill: tennis, golf, boksing, bowling og baseball – fem sportsgenrer de fleste har en smule kunnskap om. At spilleren fikk beskjed om å etterligne de bevegelsene de allerede kjente så godt, gjorde at bevegelseskonseptet gled inn i spillkulturen som en varm kniv i smør. Plutselig kunne bestemor spille golf i sin egen stue, og utrolig nok storkoste hun seg hvert sekund.
Wii Sports er spillet som fikk en hel verden med på notene om hvordan bevegelseskontroller kunne virke. Nintendo Wii solgte uhorvelig mer enn sine betydelig mer ytelsessterke konkurrenter denne konsollgenerasjonen, og vi er ikke i tvil om at det ikke ville vært mulig uten den lille sportspillpakken.
Portal
Det føles litt som smør på flesk å nok en gang skulle legge ut om hvor stilig og spennende det var å sette seg ned med Portal for første gang. Der satt vi, mette og utmattet etter det digre koldtbordet som var The Orange Box, fullstendig uvitende om at desserten ville være et mesterverk i minimalistisk spilldesign, kølsvart humoristisk sans og unik spillmekanikk.
I skoene til den stumme forskningskaninen Chell skulle vi navigere og forsere en rekke ulike hindringer i testanlegget til den tidligere industrigiganten Aperture Science. Din eneste følgesvenn var den kunstige intelligensen GLaDOS, som tilsynelatende ikke hadde helt rent mel i posen.
Ditt verktøy ut av testanlegget var et portalgevær som lot deg forsere spillverdenen på unike og spennende måter. I Portal gjaldt det nemlig ikke å skyte eller sprenge seg vei framover, men å bruke ditt intellekt og evnen til å tenke kreativt. Grunnlaget for alt dette var en heidundranes solid fysikkmotor, som lot deg gjøre alskens mulige ting ved hjelp av de unike portalene.
Spillflyten i Portal var også noe som føltes helt unikt. Alle testkamrene du forserte var egentlig bare opplæring til den virkelige prøven, nemlig alt som ventet bak kulissene når du unnslapp GLaDOS’ lunefulle robothender. Her fikk du nøstet opp alle trådene i handlingen, uten at det virket som om de ble stappet ned i halsen din av en alt for ivrig forteller. Portals handling var like minimalistisk som designen, men det passet så godt til de sterile og kalde omgivelsene at det hadde lite å si.
Portal var en trendsetter, og satte standarden for de fleste gåtespill i førsteperson som kom etter. Likevel var det fint lite som kunne måle seg med Valves lille godbit, og det fortjener status som et av de beste spillene av denne konsollgenerasjonen.
Journey
I mylderet av store titler med forseggjorte spillmekanikker og naturtro grafikk kom Journey som et friskt pust. Det var en stillferdig affære, og man kan vel fortsatt diskutere hvorvidt det er en opplevelse mer enn et spill. Ingen fortalte deg hva du skulle gjøre idet du våknet til live midt i en diger ørken, og nysgjerrigheten ble pirret øyeblikkelig. Intuitive og enkle mekanikker lot deg fokusere på reisen og opplevelsen, noe som førte til at spillet engasjerte både erfarne og uerfarne spillere.
Spillets grafikk var enkel, men samtidig utrolig forseggjort og fabelaktig vakker. Estetikken spilte en stor rolle for de ulike sinnstemningene man skulle komme til å oppleve i løpet av de knappe timene man fikk tilbringe i Journeys magiske verden. Bruken av stillhet og musikk om hverandre forsterket det visuelle utrykket og dette var med på å vekke ulike følelser hos spilleren i løpet av reisen.
Da Journey kom i 2012 fikk det enormt god respons, og det er tydelig at dette var et spill som traff folk i hjerterota, til tross for sin korte lengde. Mange fikk plutselig øynene opp for spill som mer enn actionbefengt romvesenslakt og mer i retning av det kunsteriske og kulturelle. Opplevelsen av spillet var det ofte unik fra person til person, men når rulleteksten listet seg over skjermen satt man ofte igjen lamslått, overveldet, trist eller sint. Uansett hva det var, så var det en følelse, og Journey viste at spill ikke trengte å være kompliserte for å gi folk en unik og god spillopplevelse.
Assassin’s Creed
Det finnes mange ikoniske spillfigurer, og en av de nyere tilskuddene er de hvitkledde morderne i Assassin’s Creed. Om de heter Altaïr ibn-La'Ahad, Ezio Auditore da Firenze, «Connor» Ratonhnhaké:ton, eller Edward Kenway spiller egentlig ikke så stor rolle. De har åkkesom tatt sin plass ved siden av Mario, Master Chief og en rekke andre figurer, figurer som har festet seg i den kollektive spillhukommelsen. Serien har også gjort et fantastisk arbeid med å gjenskape historiske byggverk, og vist at det er mulig å lage gode spill i historiske settinger.
Hvorvidt man liker eller misliker Desmond Miles og den overhengende historien som løst binder sammen de ulike spillene, man må gi utviklerne ros for å tenke utenfor boksen. I Assassin’s Creed-spillene har man begitt seg ut på metaplanet, og forsøkt å gi en logisk grunn til spilleren om hvorfor spillverdenen oppleves som den er. Alt fra minikartet, oversikten over hvor mye liv du har, begrensningene på hvor du kan bevege deg, og selv det faktum at du dør og starter på nytt igjen tas ikke for gitt, men forklares gjennom at du egentlig styrer Desmond Miles som «spiller» disse figurene gjennom sitt genetiske minne.
Når vi også legger til grunn de nydelige åpne verdenene man kan utforske, de fantastiske bygningene man kan klatre på, og den relativt revolusjonerende måten spillfiguren manøvrerer seg gjennom store folkemasser er det liten tvil om at denne serien vil bli husket som en av de mest markante i den avtroppende konsollgenerasjonen.
Uncharted: Drake’s Fortune
Det blir feil å si at Uncharted var Naughty Dog’s første storspill – Sonys interne spillstudio hadde jo tross alt stått bak både Crash Bandicoot- og Jak & Daxter-spillene flere år i forkant. Det var likevel begynnelsen på noe virkelig stort da Uncharted: Drake’s Fortune ble sluppet til PlayStation 3 for seks år siden. Bare det å tenke at spillet allerede har blitt så gammelt er helt absurd, for når man setter seg bak spakene i Nathan Drakes første eventyr den dag i dag holder actioneventyret seg utrolig godt.
Rent grafisk var spillet et mesterverk, men spillets kvalitet strakk seg lenger enn som så. Drake’s Fortune var en ekstremt filmatisk opplevelse, hvor man i sann Indiana Jones-stil fikk jakte på skatter, slåss med røvere og sjarmere damer. Alt var pakket inn i en herlig fortelling som på sitt eget mystiske vis var knyttet til virkelig myter hentet fra Sir Francis Drake’s storhetstid, og Naughty Dog klarte å mane fram alle deler av følelsesspekteret hos sine spillere.
Man følte seg mektig med våpen i hånden og stumpen pent plantet bak jungelbefengte ruiner; vi ble underholdt av Nathan Drake’s sjarme og smittende humør, og vi ble vettskremt av gamle og ekle nazimonstre, i det som fremdeles står som en av de mest overraskende og skumle seksjonene i et spil av så stort kaliber.
Uncharted: Drake’s Fortune var et ekte eventyr, som takket være sin lukkede setting og et begrenset rollegalleri fungerte ypperlig som en frittstående fortelling om kjærlighet, mot og skattejakt. Det fungerte faktisk så bra at Naughty Dog fikk pangstartet en ny, massiv spillserie, og i dag er de amerikanske utviklerne først og fremst kjent for Nathan Drakes eskapader, mens Crash og Daxter tilhører fortiden.
På side 2 ser vi blant annet på et fargerikt plattformspill, et svensk fenomen og et gedigent rollespill.
