Spillåret 2012 - Våre favoritter

Kristoffers favoritter:

Kristoffer har det siste året fokusert mye på de store månedlige anbefalingsartiklene for Android-spill her på Gamer.no, og har totalt kommet med 90 anbefalinger på mobilfronten i 2012. Det betyr dog ikke at han har styrt unna de større spillene, og hans personlige toppliste fra året består av såvel mobile opplevelser som storslagne konsolleventyr, samt et spennende PS Vita-spill.

1. Catherine (PlayStation 3 og Xbox 360)

Catherine var opprinnelig et av de spillene jeg planla å kjøpe «en eller annen gang», da helst på tilbud. Likevel endte jeg opp med et impulskjøp til fullpris, noe jeg ikke har angret på. Som en langtids Kafka-fan er det umulig ikke å falle for historien, som i seg selv er god nok grunn til å fullføre spillet. Når denne kombineres med gåteløsning av ypperste kvalitet, og det i et skyhøyt tempo, er det rett og slett umulig ikke å bli forelsket.

Det er sjeldent jeg føler noen grad av prestasjon når jeg fullfører et nivå i moderne spill. Catherine endret på dette – man kunne høre mer enn ett gledesrop fra sofaen da jeg nådde toppen av de uendelige klossestablene. Spillet klarer også å skape en unik stemning, som drar meg inn, og fjerner ethvert begrep om tid. Dette er uten tvil den beste, og mest uventede, spillopplevelsen jeg har hatt i år.

2. Disgaea 3: Absence of Detention (PS Vita)

Det har vært mye debatt om hvorvidt PlayStation Vita er verdt et kjøp, og Disgaea 3: Absence of Detention avslutter for min del den diskusjonen. Dette rollespillet kan ikke bare skilte med dybde som ligner få andre utgivelser i samme sjanger i år, men med en sjarmerende verden det er gøy å oppholde seg i. Humoren er gjennomgående god. Ikke minst lykkes spillet i å parodiere sin sjanger, samtidig som det også er et prakteksempel på et strategirollespill.

Det turbaserte gameplayet er enkelt å komme inn i, men samtidig dypt nok til å gi enhver «theorycrafter» nok å bite i. At utgivelsen i tillegg lar deg velge hvorvidt du vil beholde spillets opprinnelige språkdrakt, eller bytte til engelsk tale, er et absolutt pluss. Dette spillet kommer til å følge meg lenge, og er en av årsakene til at jeg fremdeles har tro på dedikerte, mobile konsoller.

3. Baldur's Gate: Enhanced Edition (PC, iPad)

Som rollespillentusiast har jeg en flau innrømmelse å komme med: Jeg spilte aldri Baldur’s Gate. På mange måter er dette sammenlignbart med en eventyrentusiast som aldri har lest Asbjørnsen og Moe, men vi har alle våre svin på skogen, som det heter. Heldigvis har jeg fått en glimrende unnskyldning til å ta opp den gamle klassikeren, etter at spillet nylig kom ut i forbedret versjon.

Selv om eksamensperioden har satt sine begrensninger på tidsbruken de siste ukene, er det ikke tvil om at ledige tidsperioder i juleferien vil tilbringes i Forgotten Realms. Her får vi rett og slett alt vi kan forvente av vestlige rollespill og mer til. Det imponerer meg hvordan et såpass gammelt spill, som jeg tross alt ikke har noe stort forhold til, fremdeles kan stå igjen som et av årets største spillopplevelser.

4. Plague Inc. (Android og iOS)

Jeg har hatt mange gode opplevelser på mobilfronten i år, men få av dem klarer likevel å leve opp til PC- og konsollspill. Plague Inc. er et unntak, og har tatt opp mange timer, både hjemme foran TV-apparatet og ute hvor jeg til normalt spiller mobilspill. Denne pandemisimulatoren er tilsynelatende enkel, men gir likevel nye utfordringer på jevnlig basis, etter som man får prøve seg på nye mikroorganismer. Disse har til dels svært forskjellig oppførsel, noe som tvinger spilleren til å endre strategi mellom hvert «oppdrag».

Krydret med en god dose humor og utallige måter å utvikle sykdommer på, blir dette underholdning det er vanskelig å gå lei. Selv om det finnes andre, og mer teknisk imponerende, spill til mobiltelefoner, står Plague Inc. igjen som årets mobilopplevelse for meg personlig.

5. Mass Effect 3 (Xbox 360, PC og PS3)

Avslutningen på Mass Effect-trilogien har vært blant de mest omdiskuterte begivenhetene dette året. Forgjengerne gjorde nok et større inntrykk på meg, men det betyr ikke at jeg mislikte Mass Effect 3. Tvert imot storkoste jeg meg gjennom hele historien, og jeg hadde også mange timers minneverdig underholdning med venner i flerspillermodus. Det finnes mange spill som engasjerer meg like sterkt, eller som til og med oppleves bedre på isolert basis, men Shepard er en av de få spillfigurene jeg faktisk har knyttet meg til de siste årene. Man føler at man kjenner ham, eller henne, rimelig godt etter alle disse årene.

Når da spillet i tillegg innfrir med en engasjerende historie og velfungerende gameplay, blir dette stående igjen som en av årets største spillopplevelser.

Andrines favoritter:

Det siste året har Andrine skrevet en drøss med anmeldelser og sniktitter for Gamer.no, men det største prosjektet jenta fra Hamar har tatt på seg for nettstedet må ha vært The Walking Dead-serien. Hver episode har fått en omfattende anmeldelse, der Andrine har beskrevet høydepunkt og nedturer gjennom sesongen. Om man tar en titt i arkivet ser man også at hun har en svært variert spillsmak som strekker seg fra action-blockbustere til mer introverte indie-opplevelser. Hennes toppliste fra 2012 tegner samme mønster.

1. Borderlands 2 (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)

Jeg var sen med å oppdage det første Borderlands-spillet, men kunne ikke unngå å prøve det etter å ha hørt så mye bra. Jeg fikk timesvis av moro, som jeg delte med samboeren min. Når vi var ferdig trengte vi begge mer, og det fikk vi med oppfølgeren.

Borderlands 2 har tatt med alt det som var bra i forgjengeren, og gjort det enda bedre. Historien er mer engasjerende, med den karismatiske og ufyselige Handsome Jack som skurk. De ulike miljøene i Pandora er vakrere og mer varierte nå, akkompagnert av bra musikk og et godt galleri av figurer. Humoren er som vanlig i sentrum, og de ulike stemmeskuespillerne er med på å heve komedien til nye høyder. Borderlands 2 er en altoppslukende spillopplevelse, og det var vanskelig å rive seg bort. Dette er spillet jeg utvilsomt har brukt mest tid på i år.

2. The Walking Dead: Episode 1 - 5 (PC, Mac, Xbox 360, PlayStation 3, iOS)

Jeg har lenge vært tilhenger av The Walking Dead, både tegneserien og tv-serien. Det er en spennende og fengende historie med et rikt og variert galleri av figurer. En spillversjon av dette kunne ikke bli noe annet enn fantastisk, tenkte jeg. Heldigvis hadde jeg rett.

Serien beveger seg i området mellom spill og interaktiv tegneserie. Det gjør egentlig lite, for her er det historien som er i fokus. Det er lenge siden jeg har opplevd en så god, spennende og ikke minst rørende historie i et spill. I løpet av de fem episodene utviklet jeg et forhold til de ulike figurene, og jeg følte at beslutningene jeg tok hadde stor betydning for livene deres.

Forholdet mellom Lee og Clementine er noe av det sterkeste jeg har sett i et spill på lenge, og det kjentes på kroppen da jeg måtte felle noen tårer etter avslutningen.

3. Journey (PlayStation 3)

Jeg var en av de som ikke helt skjønte hvorfor så mange likte Flower så godt. Jeg hadde derfor en viss skepsis da jeg satte i gang med Journey, som i likhet med førstnevnte hadde fått gode skussmål fra så og si alle.

Heldigvis kunne jeg kjapt legge skepsisen på hylla. Dette er en vakker, stillferdig og gripende opplevelse, som jeg kan anbefale til både barn og voksne. Her er det ingen fiender, ingen stjerner som må samles eller mål som må oppnås. Du skal bare jobbe deg mot fjellet i horisonten, og nyte utsikten på veien. Grafikken er enkel, men vakker. Det minimalistiske uttrykket fungerer godt i kombinasjon med musikken, og det føles som å delta i et interaktivt kunstverk. Det jeg likte best med Journey var at det var annerledes, og et rolig avbrekk fra all skytinga og slåssinga.

4. Sound Shapes (PlayStation 3 og PS Vita)

Dette var årets store overraskelse for meg. Heldigvis ble jeg gjort oppmerksom på det gjennom jobben, og det viste seg å være et utrolig sjarmerende, annerledes og vellaget spill.

Dette er kort sagt et rytmebasert plattformspill som går ut på å styre ei kule gjennom ulike nivåer, noe som for min del var både givende og til tider veldig frustrerende. Det er en rekke ulike grafiske artister og musikere som har satt sitt preg på de forskjellige nivåene, og kombinasjonene fungerte bra. Jeg syns dette var en spennende og original idé, og det ga meg en barnlig glede som jeg ikke har kjent siden da jeg spilte Super Mario Bros. i barndommen.

Lengden på spillet var litt for kort, men heldigvis har utviklerne lagt til en skapermodus som er en boltreplass for kreative sjeler som kunne gi meg flere nivåer å bryne meg på.

5. Max Payne 3 (PlayStation 3, Xbox 360 og PC)

Som en nykommer til Max Payne-sagaen var jeg ikke farget av fanboy-skepsisen som mange satt med da Rockstar overtok roret for serien. Jeg mener de har klart å modernisere serien, og skapt en sømløs og engasjerende spillopplevelse.

Dette var omtrent som å delta i en actionfilm på høygir, og jeg elsket det. Ispedd litt av de kyniske monologene til grinebitern Max, og du hadde en intens historie i tillegg. Selvfølgelig hadde den sine klisjéer, men det gjorde egentlig ikke noe.

Alle de små detaljene var også noe jeg likte godt. Alle lasteskjermer er skjult i snutter av historiefortelling mellom actionsekvensene, noe som bidrar til filmfølelsen. At du kan se de forskjellige typene våpen Max har på seg til en hver tid er også en fiffig detalj. Rockstar har gjort seg flid med sluttproduktet, og jeg vet å sette pris på slikt.

Bjartes favoritter:

Bjarte er en av våre ferskeste skribenter for øyeblikket. Stort sett befinner han seg i Frankrike, der han spiller små og store spill – hovedsaklig på konsoll. Utvandreren foretrekker å formulere seg på nynorsk, noe vi i Gamer.no-redaksjonen synes er helt toppers. Ettersom Bjarte er rimelig fersk på bruket kan han ikke skryte på seg en lang artikkelliste enda. Det betyr likevel ikke at den nye skribenten har ligget på latsida når det kommer til spillåret 2012, noe hans varierte toppliste vitner om.

1. Dishonored (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)

Dishonored gir deg eit mål, og så er resten opp til deg: verktøy, framgangsmåte, delmål og eventuelle digresjonar. Eit slikt spel burde passe meg som hand i hanske, fot i hose og barneskei i sjokoladepudding.

Nokre få irritasjonsmoment finst: Vaktene både ser og høyrer ofte svært dårleg, og av og til altfor godt. Sjølv om ein i realiteten står svært fritt, så får ein enkelte val litt i overkant servert på sølvfat. Historia byr dessutan ikkje på dei heilt store overraskingane. Men slike ting blir sekundære, fordi Dishonored byr på så mykje meir. Det er eit sandkassespel som rett nok tilbyr fleire små sandkasser, heller enn éi stor, men som til gjengjeld lar deg stå imponerande fritt til å gjere ting akkurat slik du helst vil. Og det beste: Det gir deg nokre aldeles fantastiske verktøy til å gjennomføre det.

2. The Walking Dead: Episode 1 - 5 (PC, Mac, Xbox 360, PlayStation 3, iOS)

Det er for så vidt ingen urimeleg kritikk at The Walking Dead består av for lite speling og for mange og lange filmsnuttar. Men sjølv om ein sjølvsagt helst vil styre spelet sjølv i så stor grad som mogeleg, så er det endå viktigare at spelmekanikken fungerer til sitt bruk. Det tykkjer eg at han gjer i The Walking Dead. Og sjølv om grafikken er litt kantete, og lyd/bilde-synkroniseringa ikkje alltid er heilt på topp, så er ikkje det så farleg, for The Walking Dead prøver ikkje å vere eit teknologisk vidunder.

Dette er på sett og vis eit får i ulveklede: eit peik-og-klikk-eventyr i zombieapokalypse-innpakning. Dei som forventar eit actionspel blir nok skuffa. Eg, som ikkje heilt visste kva eg skulle forvente, fekk oppleve ei gjennomført, medrivande, solid historie som eg sjølv fekk vere med å påverke. Det var gøy, rørande, spennande, fortvilande, og det var årets nest beste spel.

3. Thomas Was Alone (PC)

Tredjeplassen på lista mi er eit spel eg aldri hadde høyrd om før det var ute på marknaden. Eg hadde truleg aldri kome borti Thomas Was Alone hadde det ikkje vore fordi eg skulle skrive omtale om det. Britiske Mike Bithell har nærmast på eiga hand laga denne strålande hjernetrimmande plattformaren, der me får stifte kjennskap med ei gruppe medvitne kunstige intelligensar, i form av firkantar med forskjellige eigenskapar og karaktertrekk.

Svært kreativ brettutforming, sylkvasse kontrollar, ei sjarmerande historie, og solid stemmeskodespel av Danny Wallace gjer at Thomas Was Alone for meg er både årets overrasking og årets plattformspel. Og årets tredje beste spel, alt i alt. Dette er ganske enkelt stor spelkunst, og eg gler meg verkeleg til å sjå kva Bithell sitt neste prosjekt er.

4. New Super Mario Bros. U (Wii U)

Kanskje er det fordi eg ikkje har fått prøvd dei tidlegare spela i denne nygamle serien, eller kanskje er det fordi eg aldri fekk min eigen Nintendo-konsoll i dei todimensjonale plattformspela sine glansdagar. Uansett grunn, å starte opp New Super Mario Bros. U var som å kome heim. Det gav meg ei god og varm kjensle langt inn i ryggsøyla.

Dette er Super Mario slik eg hugsar det frå kompisen sin SNES, berre betre, meir fargesprakande, større og meir utfordrande. Der Super Mario Galaxy gir meg kjensla av å ha fått eit fantastisk, nytt leiketøy i hendene, får New Super Mario Bros. U meg til å kjenne meg som eit barn igjen. Ingen klarer å framkalle barnet i meg på same måte som Nintendo. Det skal dei framleis ha.

5. Little Inferno (Wii U og PC)

Premissen i Little Inferno kan verke litt snodig: Du kjøper ting, og så slenger du dei inn i peisen. Igjen og igjen. Men faktum er at dette er eit spel ulikt alt eg har spelt før, og det på ein nesten utelukkande positiv måte.

Det er rett nok eit lite spel, det tar ikkje mange timane å runde det, men det er så originalt, og så sjølvmedvitent, sjølvironisk og sjølvrefererande at det grenser til det postmoderne. Little Inferno har til og med etablert ein heilt eigen sjanger, nemleg burn ‘em up. Det er i utgangspunktet dårleg kutyme å takke nei når nokon inviterer til peiskos. Og når det er Little Inferno som inviterer, så er det berre dumt, for kva tid vil du elles får sjansen til å sprengje ei miniatombombe i peisen?