Begynnelsen på 2000-tallet var en rekke sterke år for PlayStation, som nå hadde fått sin andre konsoll. Etter kultklassikeren Ico og råkjørerspillet GTA III begynte plattformspillene å vise seg fram. Senere skulle også musikk, sang og blodige grekere få en plass i rampelyset.
Ratchet & Clank-serien (2002 - )
Det begynte kanskje med Crash og Spyro, men det var Ratchet og Clank som for alvor satte PlayStation på plattformspillkartet da den usannsynlige duoen debuterte i 2002. Som et av de tidligste plattformspillene på PlayStation 2 lå også det første Ratchet & Clank et kreativt hestehode foran konkurrentene. Det skal derimot ikke sies et eneste vondt ord om Jak and Daxter og Sly Cooper, som ved siden av Ratchet & Clank var med på å definere PlayStation 2.
Det å skyte, sprette og slå seg gjennom Insomniacs første intergalaktiske eventyr var derimot noe helt eget – intet annet enn en magisk opplevelse. Spillet imponerte med en bråte med sinnsyke våpen og sprø humor, kjennetegn som i ettertid har blitt en essensiell del av alt Insomniac gjør.
Siden den gang har Ratchet & Clank blitt et av de viktigste varemerkene i Sonys sortiment, og spillene gjør det fremdeles svært godt, spesielt når den gode, gamle oppskriften følges. Det har riktignok gått en stund siden vi fikk servert et virkelig godt innslag i serien, men alt peker mot at de gamle ringrevene også vil dukke opp på PlayStation 4 før eller siden. Jo før, jo bedre, får vi nesten si.
Singstar (2004)
Man kunne knapt gå på et vor- eller nachspiel på starten av 2000-tallet uten å få en mikrofon med blå eller rød stripe i lanken. Og vi elsket det. Vi sang oss inn i natten, de pinligste popballader og Motorhead med Ace of Spades for de som trengte å tøffe seg ovenfor damene. Vi sang duetter og solo og kranglet om hvem som skulle være neste til å synge. Singstar tok verden med storm.
Og Norge spesielt. Over 7 prosent av alle solgte Singstar-spill ble solgt i Norge. I forhold til folketallet er vi det største Singstar-landet i verden. Det skjønner vi jo. Vi er beskjedne og tilbaketrukne nordmenn, vi liker å komme ut av skallet når vi drikker og hvordan kan vi gjøre dette bedre enn å skråle løs på fest med en ølflaske i en hånd og en mikrofon i den andre.
Singstar var som skapt for norsk drikkekultur og ble så populært at vi til og med fikk en egen versjon med norske slagere. Som eksperiment i å nå nye kunder var Singstar en innertier fra Sony. Et bevis på deres vilje til å trå utenfor komfortsonen og skape nye typer spillopplevelser for folk som vanligvis ikke spiller. Og selv om mikrofonene er pakket ned i en eske på loftet nå er minnene der fortsatt. Fra vorspielet som aldri tok slutt. Eller nachspielet der vi holdt på til stemmebåndene kastet inn håndkleet og naboen ringte politiet.
God of War-serien (2005 - )
Det er mange barske mannebein som har preget PlayStation-katalogen opp gjennom årene, men ingen av de har vel vært så staute, tøffe og regelrett knallharde som Kratos fra God of War. Den spartanske gudeslakteren imponerer oss igjen og igjen, ikke bare med sine brutale kombinasjonsangrep, men også med veldreide fortellinger som halvveis baserer seg på gresk historie.
Det mest imponerende med God of War er derimot hvor solide samtlige installasjoner i serien faktisk er – det er sjelden et kjedelig øyeblikk i Kratos’ bloddynkede sko. Eventyrene brukte godt av kampoppskriften fra spill som Devil May Cry, mens gåteløsningen fra Ico også fikk kjørt seg. Spa på med masse herlig og brutal action, flere storslagne øyeblikk enn hva godt er, og resultatet er seks fabelaktige actioneventyr, som på mange måter bante vei for en mer voksen type actionspill.
Selv på Sonys bærbare, PlayStation Portable klarte den alternative krigsguden seg godt, og både Chains of Olympus og Ghost of Sparta solgte tonnevis av enheter.
Når alt kommer til stykket er det likevel på den store skjermen God of War hører hjemme, og når alle kluter settes til er det ingenting som er bedre enn god gammeldags grisebank i gamle Grekenland.
Guitar Hero (2006)
Vi har alle en eller annen gang stått foran speilet og hamret løs på luftgitarene våre med en drøm om å bli verdens største rockestjerne. De færreste kommer så langt, men Harmonix hjalp oss i 2006 så nære drømmen de fleste av oss kommer med Guitar Hero til PlayStation 2.
Plutselig kunne alle spille Cowboys From Hell, Iron Man og Ace of Spades, og være rockestjerne i sin egen stue mens det virtuelle publikummet sang og danset med på tv-skjermen. Guitar Hero ble naturligvis tatt imot som en revolusjon og fikk toppkarakterer fra øst og vest. Bare året etter kom oppfølgeren Guitar Hero II, med nye sanger, ny gitar og muligheten til å øke størrelsen på bandet og spille sammen med en venn på bass.
Med Guitar Hero: World Tour ble bandet komplett, da man også fikk en mikrofon og et trommesett inn i stua. I løpet av Etter hvert tok antallet spill helt av. I løpet av fem år fikk vi 15 nye spill i serien, noe som gikk hardt utover både fokus på utvikling og markedsføring som effektivt sørget for at serien døde av seg selv.
Femten spill til tross, det er fortsatt Through the Fire and Flames, fra Guitar Hero 3, som skiller guttene fra mannfolka i Guitar Hero.
Shadow of the Colossus (2006)
Er det én ting Sony aldri kan få nok skryt for, er det fordi de tradisjonelt har hatt mot til å satse på spill utenom det vanlige. Spill som Ico, Shadow of the Colossus og Heavy Rain – deres spill er unektelig mye mer «interessante» enn spillene Microsoft og Nintendo utvikler for sine konsoller. I en tid der PlayStation 2-markedet i stor grad var preget av grå skytespill og gode, men til syvende og sist forglemmelige plattformspill, kom Shadow of the Colossus ridende inn som noe unikt og spennende. Et modent spill som inviterer til ettertanke og analyse.
Shadow of the Colossus var en slags åndelig oppfølger til Ico, men det er en ganske annerledes opplevelse. Handlingen foregår i et mektig og åpent landskap, der du rir rundt på den trofaste hesten din. De majestetiske omgivelsene er stort sett tomme og føles nesten litt døde, men huser også en gjeng kolossale vesener.
Disse er det er din jobb å drepe, én etter én. Kampene er intense og delt inn i flere sekvenser, der du først prøver å finne kolossenes svake punkter før du klatrer opp på dem og holder deg fast for harde livet der de prøver å riste deg av seg, og til sist setter inn nådestøtene. Spillet forklarer imidlertid aldri helt hvorfor du gjør dette, og det faktum at kolossene ofte virker fredelige helt til du begynner å plage dem gjør hver seier til en bittersøt suksess. Er du en helt, eller bare en morder?
Uncharted-serien (2007 - )
Naughty Dog er kjent for å lage gode spill, noe deres tre innslag på denne listen er levende bevis på, men mest av alt er de kanskje kjent for å stå bak Uncharted-serien. De populære fortellingene om skattejegeren Nathan Drake og hans eskapader på kryss og tvers av jordkloden har solgt til gull gjentatte ganger, og når man faktisk spiller de aktuelle eventyrene, er det lett å se hvorfor.
Ikke bare er det spennende og gripende historier som fortelles, men handlingen fra sekund til sekund er også like deler spektakulær og actionfylt. Skuddvekslinger utenfor Panamas kyst, klatring i kantrende cruiseskip midt på havet, samt hektiske togturer i Himalaya er øyeblikk som definerer serien, både som en pompøs actionkonge, men også som en vakker og sømløs opplevelse.
Av de tre hovedspillene er det nok fremdeles Uncharted 2: Among Thieves som er det beste i serien, og her setter Naughty Dog virkelig alle kluter til. I ettertid står det kanskje som et av de aller beste spillene til PlayStation 3 – nå venter vi bare på det fjerde, og kanskje siste, spillet i serien.
LittleBigPlanet (2008)
Kreative spill er det nok av på listen, men det er vel få spill, uavhengig om de har betydd noe for PlayStation eller ikke, som har bydd opp til kreativ frihet i like stor grad som LittleBigPlanet. I hovedrollen stod den levende tøydukken Sackboy, en søt, liten kar, som på mange måter ble en slags representant for Sonys tredje stuekonsoll. Likevel var det nok først og fremst det unike og sjarmerende universet, samt muligheten for å leke og småslåss med opptil tre andre spillere som satte standarden.
Denne standarden ble videreført til spillets nettdel, hvor man ikke bare fikk kose seg med ferdigstilte baner, men også ble oppfordret til fri utfoldelse når spillerne selv fikk tilgang til spillets skapervektøy. Friheten bak sceneteppet var til å ta og føle på, og muligheten tilsynelatende uendelige – dette fikk man også føle på kroppen når man så alt det de hundre tusenvis av spillere fra verden over hadde stelt i stand.
I ettertid har spillet også fostret en rekke oppfølgere, spill som alle har bygd videre på og utvidet originalens grunnlag. Det er likevel det første spillet i serien som står igjen som det vi husker og minnes aller best – det var en enklere tid, inngangshøyden var ikke spesielt høy, og LittleBigPlanet hadde noe å by på for så godt som alle aldersgrupper.
Journey (2012)
I 2012 tok indiestudioet Thatgamecompany oss med på en helt spesiell reise. Journey åpnet med en rødkledd figur, alene i en ørken, med et fjell i det fjerne. Med ytterst få instruksjoner var det opp til spilleren å finne ut hva som måtte gjøres og hvordan man kunne oppnå det.
Ved å løse relativt enkle puslespill tok spillere seg frem i den vakre verdenen. Akkompagnert av et prisbelønnet lydspor gikk veien fra den solfylte ørkenen, via mørke underjordiske tunneler til det store, snødekte fjellet. I hvert område møtte man på nye oppgaver som utfordret spilleren og brøt opp de lengre periodene med ren utforskning.
På tross av utfordringene og de tradisjonelle spillelementene i Journey, handlet spillet i all hovedsak om hva man fikk ut av reisen og følelsene den vekket hos spilleren. Historien ble fortalt ved hjelp av mystiske filmsekvenser og bilder, og ved veiens ende var det opp til hver enkelt spiller å reflektere over reisen og det de oppfattet som meningen med spillet.
Thatgamecompany ønsket å lage et annerledes spill som utfordret spillere til å tenke grundig gjennom det de opplevde. Sånn sett var Journey en stor suksess, og det åpnet dørene for flere spill som ville utforske mer utradisjonelle spillelementer. Spillet ga også PlayStation Network et stort løft da det kom eksklusivt til nettjenesten. Etter kun et par uker hadde det overgått det alle de tidligere salgsrekordene i PlayStations digitale nettbutikk.
The Last of Us (2013)
The Last of Us er det siste spillet på denne listen, og står på mange måter som en kulminasjon av de mest eventyrlige spillene i PlayStations årelange bibliotek. I hovedrollen stod en dyp historie og spennende figurer, men mest av alt var det følelsen av å legge ut på en mystisk reise, som gjenspeiler flere av spillene som har kommet tidligere. Er kampen for å overleve i et øde USA virkelig så ulikt Wanders søken i Shadow of The Colossus; er Joels zombiesniking egentlig annerledes enn Snakes lek med genmodifiserte soldater?
Bak spakene satt i hvert fall Naughty Dog, skaperne av blant annet Crash Bandicoot og Uncharted. Dette merket man raskt, for The Last of Us tok de beste elementene fra Nathan Drakes eventyr, fjernet unødvendige skuddvekslinger og bombastiske skattejegere, og erstattet det med et levende bånd mellom spillets to hovedpersoner, Ellie og Joel.
Mer enn noe annet var det nettopp deres psykologiske berg-og-dal-bane-tur på tvers av zombieapokalypsen som stod i førersetet, og blandingen av oppriktig ømme øyeblikk, zombieslakt og menneskelig drama gjorde The Last of Us til en av Sonys beste spillfortellinger – ser man tilbake på resten av spillene på listen, skjønner man fort at det ikke er noen enkel bragd.
Vi ser tilbake på selve lansering av originale PlayStation:
Slik ble Sony verdensleder på spill »
