Det begynte bra for Sony, men det var i ferd med å bli så utrolig mye bedre. De neste kommende årene var stappet med knallsterke eksklusive spill, og samme om du likte sniking, skrekk eller småtøffe drager, var det alltid noe for deg hos PlayStation.
Få bilspill har dominert en plattform så til de grader som det Gran Turismo har gjort. Siden det første spillet kom til PlayStation i 1997 har det blitt solgt over 70 millioner spill, noe som gjør det til den mest solgte PlayStation-serien gjennom tidene. Det var helt tilbake i 1992 at ideen om serien hadde sitt utspring, og det skulle ta fem år før det første spillet var klart. Siden da har det kommet ytterligere fem utgivelser, to til hver generasjon med PlayStation-konsoll.
Gran Turismo-spillene har alltid vært blant de aller ypperste visuelt når de har kommet ut. De har presset maskinvarens potensialet til det ytterste. Spillene har alltid hatt ekstremt detaljerte og korrekte bilmodeller, og sammen med en nøyaktig kjørefysikk har spillene alltid lent seg kraftig mot simulatorsiden, og ikke hatt arkadepreget som mange andre bilspill har.
Muligheten til å «tune» og trimme bilene, samt at du må kvalifisere deg til ulike løp ved å skaffe deg førerkort er elementer som kjennetegner serien.
Kazunori Yamauchi, mannen bak spillene, har bekreftet at Gran Turismo 7 er under utvikling for PlayStation 4. Ingen dato er blitt kunngjort enda, men man kan vel være ganske trygg på at det blir sent 2015, eller i løpet av 2016 før spillet ser dagens lys. Fram til da får fans av serien smøre seg med tålmodighet, og håpe at gjengen i Polyphony Digital nok en gang leverer et solid og vakkert bilspill, slik de har gjort så mange ganger før.
Spyro the Dragon (1998)
Der Crash var en oransje dåsemikkel i et helsprøtt univers, viste Spyro seg fort seg en lilla og moden ungdrage, i et tilsvarende sykt univers. Som det andre spillet Insomniac noensinne lagde, var Spyro the Dragon et øyeblikkelig eksempel på hvor kreativt anlagt de amerikanske utviklerne faktisk var.
Spesielt konseptet, som dreide seg rundt drager og andre mytiske vesener i en magisk verden, vekket eventyrlysten, og det å utforske spillets mange dimensjoner ble fort en vanedannende opplevelse.
Med på å gjøre spillet så unikt var den rene og skjære detaljrikdommen, og enten det var Spyro selv, feige frosker eller lynraske eggtyver, var det alltid noe spennende og fargerikt å se på.
I ettertid har Spyro, på samme måte som Crash Bandicoot, forsvunnet noe fra det moderne spillmarkedet, men vi lengter alltid etter en sann oppfølger til de første spillene i serien. Activisions Skylanders blir liksom ikke det samme, selv om navnet kanskje sitter ved.
Metal Gear Solid-serien (1999 - )
Det aller første Metal Gear Solid-spillet stod for en reell spillmessig diskursendring. Med en banebrytende filmatisk stil klarte Metal Gear Solid å fylle en ultrarealistisk, detaljert sfære med et ikke fullt like realistisk skurkegalleri og en tidvis pre-pubertal humor. Det skulle resultere i en eneste ærefryktinngytende forseggjort spillopplevelse av de aller sjeldneste.
Og ikke nok med det, spillets andre utgivelse, som forøvrig ble utgitt eksklusivt på PlayStation 2, falt i akkurat den samme gode jorda, uten at det ble gjort på den trygge og konvensjonelle måten; den hardføre, ubarberte Snake ble i store deler av spillet byttet med en mer hårfager og umerittert Raiden. Uansett om dette valget falt i smak eller ikke var det bare for fansen å innrømme at Hideo Kojima hadde triumfert igjen.
Med spill nummer tre og fire bare befestet Kojima sin posisjon som en av de viktigste navnene i bransjen, og Metal Gear Solid som en av de viktigste spillseriene. Når det femte spillet i rekken, Metal Gear Solid V: The Phantom Pain, nå står for døren, er ikke serien lenger PlayStation-eksklusiv, men likevel like uløselig tilknyttet konsollen den først oppstod på, og like viktig for dens utvikling.
Silent Hill (1999)
Med Silent Hill brøt Konamis Team Silent mye av den aksepterte skrekkspillkutymen anno 1999; for eksempel var den actionpregede rett-i-fjeset-ditt-skrekken man hadde sett i spill som Resident Evil i stor grad forlatt til fordel for en mer snikende og subtil form for frykt. Protagonisten var heller ikke en voldsfaglært og karslig biff tytende ut av ei stram no-sleeve, men heller en ganske streit legmann som mye heller ville finne sin bortkomne datter enn å slakte monstre, en greit forståelig prioritering.
Den tjukke Silent Hill-tåka, som ved å dukke opp i samtlige av de påfølgende utgivelsene ble et slags varemerke for serien, startet i dette spillet som et uskyldig forsøk på å dekke over maskinvarens begrensninger.
Og hvem glemmer vel den ensomme lyskjegla fra din beste venn lommelykten, som hang trofast i brystlomma og røpet akkurat mye nok av terrenget til at man kunne orientere seg, og akkurat lite nok til at man ble sittende helt ytterst på setet i pur skrekkblandet fryd. Er skrekk din greie, og PlayStation ditt medium, har du aldri trengt å gå lenger enn til et av Silent Hill-spillene.
Driver (1999)
Du var John Tanner, en politimann som hadde i oppdrag å infiltrere den kriminelle underverdenen i flere av USAs storbyer. Med tidligere erfaring fra racerbanen måtte du jobbe deg oppover i rekkene ved å utføre diverse sjåførjobber. Ryktet ditt spredde seg fort, og når skurker trengte noen til å kjøre fluktbil fra et ran, kvitte seg med bevismateriale eller følge etter personer, var det deg de ringte.
Etter hvert fullførte oppdrag ventet meldinger på telefonsvareren din med flere jobber. Det var ofte to eller tre å velge mellom, og når du valgte ett forsvant de andre. Historien endte alltid på samme måte, men det å kunne påvirke handlingen, selv i liten grad, var en spennende funksjon.
Takket være biler som ble ødelagt veldig fort og en politistyrke som aldri ga opp var Driver både utfordrende og frustrerende for selv den skarpeste bilspillentusiast. Handlingen skilte spillet fra de andre bilspillene sent på 90-tallet, og det fikk mye skryt for blandingen av realistisk bilfysikk og arkadefunksjonalitet.
Spillet ble designet som en hyllest til biljaktene i filmer fra 60- og 70-tallet, og Drivers biler, figurer og musikk trakk inspirasjon fra TV-serier som Starsky and Hutch. Film Director-modusen lot spillere lage sine egne biljaktscener med reprisene fra hvert oppdrag, og det var lett å bruke mer tid på å gjenoppleve oppdrag fra forskjellige kameravinkler enn på selve spillet.
Tony Hawk's Pro Skater 2 (2000)
Året er 2000 og verdens beste skater, Tony Hawk, kommer rullende inn på konsollene våre. Alt var større og bedre i Tony Hawk’s Pro Skater 2 enn i forgjengeren. Banene var større og med flere muligheter til å gjøre kule triks, men det var særlig en ting som gjorde dette spillet bedre enn forgjengeren; «Manuals».
Trikset innebærer at man kjører på to hjul, og gjorde det mulig å knytte sammen enda større kombinasjoner av fliptriks, rails og grabs, og poengscoren bikket fort hundretusener. Mange har nok laget seg en spesifikk runde for å maksimere poengscoren sin som fortsatt sitter i fingrene.
Men det var ikke bare det ene trikset som gjorde Tony Hawk’s Pro Skater 2 så kult. Det var også muligheten til å lage sin egen skater. Med andre ord; bli en av de kule kidsa. Å gjenskape seg selv i spillet var gjort i en fei, og i løpet av minutter kunne man rulle side om side med Tony Hawk og Eric Koston og gjøre de samme triksene som Rodney Mullen og Steve Caballero.
Spillets musikkliste gjorde også sitt for å skape perfekt skatestemning, og kombinert med flerspiller, manuals, store baner og muligheten til å lage seg selv i spillet er det ikke rart at dette er regnet som et av de aller beste sportsspillene noen sinne. Dessverre vet vi alle hvordan det gikk med Tony Hawk-serien etter hvert.
Ico (2002)
Fumido Ueda står som hovedmann bak to spill, og det at begge dukker opp på listen over noen av de viktigste produktene i Sonys 20 år gamle sortiment tyder jo på at den japanske ringreven i det minste har gjort noe riktig.
Ved første øyekast var faktisk det meste riktig i det godt over ti år gamle actioneventyret Ico. I rollen som en liten gutt, som kanskje eller kanskje ikke var besatt av fæle demoner, ble man bardust kastet inn i et småskummelt og kjempemystisk univers. Med grafikk som på flere måter var litt forut for sin tid, ble man introdusert for en yndig ungpike, en ond heks og et digert slott, og resultatet var en reise som imponerte.
Ico ble et eksempel på at man ikke nødvendigvis trengte å kjøre bil, banke opp dinosaurer eller samle epler for å være en spennende spillfigur – forholdet mellom gutt, jente og slott var mye mer interessant enn flukt fra ekle skyggevesener.
I ettertid er det kanskje Shadow of The Colossus som vil bli husket som Fumido Uedas største mesterverk, men vit at kolossjakten ikke ville vært den samme hadde det ikke vært for Ico og Yordas reise fire år tidligere
Grand Theft Auto III (2002)
Da Grand Theft Auto III kom ut i 2001 fikk den populære serien en enorm overhaling. Rockstar byttet ut den noe restriktive ovenfra-og-ned-vinkelen fra de tidligere spillene, til fordel for tredjepersonvinkelen og utnyttet kraften til den nye PlayStation 2-konsollen. Resultatet ble et åpent spill med tilsynelatende ubegrensede muligheter for å gjøre ugagn og som fortsatt regnes som et av de beste spillene gjennom tidene.
Spillet fulgte den tause helten Claude som ble forrådt av kjæresten sin og endte opp i fengsel. Under en fangetransport kom Claude seg fri, og han begynte den lange ferden mot hevn. Veien var langt fra enkel, og Claude måtte jobbe både med og mot byens mafia, triader og et kolombiansk narkotikakartell.
Oppdragene bestod av alt fra å være sjåfør for en mafiaboss til å ta livet av så mange mennesker som mulig i en av byens gjengkriger. Ved siden spillets handling kunne du utføre sideoppdrag, lete etter hemmeligheter eller bare lage kaos. Grand Theft Auto 3 revolusjonerte spill med åpne verdener og var på mange måter oppskriften andre spill har fulgt i ettertid.
Figurene du møtte underveis gjorde handlingen i Grand Theft Auto 3 underholdende til siste slutt. Alle hadde sin egen, unike personlighet og fikk stemmene sine fra en rekke kjente skuespillere som blant annet Michael Madsen, Frank Vincent og Joe Pantoliano.
Siden utgivelsen av det første spillet har mye kritikk blitt rettet mot Grand Theft Auto-serien på grunn av fokuset på drap, kriminalitet og umotivert vold. Likevel forblir den en av de mest populære spillseriene noensinne. Siden 2001 har serien vokst betraktelig, og Rockstar fortsetter å ha stor suksess med hvert spill, noe de i stor grad kan takke Grand Theft Auto III for.
