Personlige favoritter fra 2013

Espens favoritter:

Året har vært rimelig travelt for Espen Jansen, om vi ser på artikkeloversikten. En del av det siste halvåret preges av hans første visitt til Gamescom i Tyskland, men det er ingen tvil om at han også har fått tid til en god del spilling hjemme i stua. Med 28 anmeldelser under beltet i 2013 er den unge skribenten Gamer.nos mest aktive anmelder i år. Det er derfor ikke så rart å se at listen fylles med en god blanding av storbudsjettspill i tillegg noen mer kuriøse titler.

BioShock Infinite

Jeg likte de to første BioShock-spillene – undervannseventyrene i Rapture var sånn passe atmosfæriske, med en perfekt blanding av skyting, historie og ståpels på ryggen. Merkelig nok brydde jeg meg likevel ikke så mye med BioShock Infinite i forkant av spillets lansering, og derfor ble sjokket ekstra stort da det viste seg å være så uhorvelig bra. Jeg merket en liten sitring allerede da jeg skuet det ikoniske fyrtårnet i det fjerne, men det var først idet jeg ankom Columbia, til englesang og perleskimrende sollys, at gåsehuden kom.

Og så var eventyret i gang. Columbia ble presentert som en levende himmelby, med en herlig blanding av hverdagslighet og overnaturlige fenomener – det var alltid noe å se på, eller drepe hvis det var mer din stil. Spillet frontet et herlig ytre, men innsiden var desto bedre, med Elizabeth som følgesvenn og forløper for den fremragende historien – en av de beste spillfortellingene i år.

Persona 4: Golden

Originalutgaven av Persona 4 ble utgitt til PlayStation 2 for godt over fire år siden, men ble aldri fullført her i gården. Et ugreit tilfelle av overmot tvang meg til å velge spillets tøffeste vanskelighetsgrad, en utfordring jeg ikke klarte å mestre eller fjerne, så da forsvant spillet rett og slett i glemmeboken.

Da nyutgaven ble sluppet på PlayStation Vita tidligere i år så jeg derfor mitt snitt til å nok en gang bli kjent med de glade ansiktene i Inaba. Resultatet ble et par merkelige, nostalgiske åpningstimer, før et fantastisk rollespill åpnet seg foran øynene mine.

Persona 4: Golden er kanskje et tradisjonelt rollespill i sin natur, men mer enn fantastiske og kampklare fabeldyr (som det også har flust av), handler spillet om de menneskene man møter og historiene de har å fortelle. Man føler seg som en del av noe større, og når man til slutt må forlate Inaba, med Rise, Yukiko og resten av gjengen i bakspeilet, er det med klump i halsen og minner for livet i kofferten.

Pokémon X/Y

Pokémon har hatt en ganske flat utvikling siden oppstarten midt på nittitallet, men jeg har alltid storkost meg i rollen som monstertrener, drevet av en salig blanding av nostalgi, nysgjerrighet og barnlig glede. I 2013 bestemte derimot utviklerne i Game Freak seg for å slutte å leke bedrift, og med endringer og nyheter, i alle bauger og kanter, har de forandret serien for alltid. Det aller største var antagelig overgangen til tre samfulle dimensjoner. Nå kan man faktisk se lommemonstrene for det de er, og det er for eksempel fantastisk å se en Arcanine blåse av gårde en diger flammehvirvel, rett i trynet på en forvokst Victreebell.

Dette er derimot ikke det eneste som er nytt i Pokémon X/Y, og alt fra rulleskøyter til en sømløst integrert flerspillerdel gjør spillopplevelsen hundre ganger bedre. Som et resultat er dette de beste Pokémon-spillene siden Ruby og Sapphire (og da er selvsagt ikke HeartGold og SoulSilver medregnet, to fantastiske nyversjoner av to helt makeløse spillklassikere).

Grand Theft Auto V

Grand Theft Auto har alltid blitt hyllet opp i skyene, men det var ikke før jeg fikk sette klørne mine i den femte utgaven av Rockstars bråkmakersimulator at jeg kunne stille meg bak lovordene. Besøket i Los Santos begynte beskjedent nok, med en behagelig kjøretur i sentrum, men det tok ikke lang tid før figurene, verdenen og spillet åpnet seg på vidt gap foran meg, og det til stor fornøyelse. Man forstår fort hvor massivt spilluniverset egentlig er, og selv etter godt over tjue timer i storbyen er det mye som er ugjort.

I likhet med fjorårets storspill Far Cry 3, er også Grand Theft Auto V en fabelaktig sandkasse som inneholder leketøy du aldri visste at du hadde lyst på tidligere – kaprede passasjerfly, bilkjøring i sakte film, kløktige bankran og tre uspiselige, men elskverdige hovedpersoner, for å nevne noen.

Proteus

Hvert år lanseres det et knippe spill som går fram med kunsterisk framtoning, slår i stykker all forventing, bryter barrierer og imponerer grenseløst, uten at man helt kan peke på hvorfor. Som Flower og Journey før det, er Proteus et slikt spill – mer kunst enn grafikk, mer magi enn mekanikker, mer opplevelse enn spill.

Proteus handler om å gå seg vill på en pikselpreget paradisøy, og her står man med et fremragende og dynamisk lyddesign, samt sin egen nysgjerrihet, som nærmeste følgesvenner. Det er begrenset hva man kan gjøre i spillet, men det er så utrolig mye rart og spennende man kan se og høre, og det skal en skikkelig kraftanstrengelse til for å fullføre en gjennomspilling uten å pådra seg kraftige doser med gåsehud.

Det er noe utrolig vakkert og skjørt ved det som virkelig resonnerer i spillsjelen min. Proteus taler til det menneskelige i deg, og de mange opplevelsene blir ved deg lenge etter spillets konklusjon.

Joachims favoritter:

Gamer.no-nestor Joachim Froholt har vært med i redaksjonen i over elleve år nå, og ble fast ansatt allerede i 2003 – noe som blir tydelig om man gløtter litt i journalistens artikkelarkiv. Som redaksjonens antageligvis største ekspert på spill fra tiden før resten av skribentjyplingene var født har han i år som tidligere vist dette med å ta noen dypdykk i de eldre spillopplevelsene. Fikk du med deg Hobbiten-tilbakeblikket han publiserte i julen, for eksempel? Favorittlisten fra 2013 viser dog at han også nyter de mer ferske sakene.

Dishonored

Dette ble et litt merkelig år for min del, hvor mange av de beste opplevelsene viste seg å komme fra spill som ble lansert tidligere – slik som fjorårsperlen Miasmata – samtidig som jeg ikke har rukket å spille mange av årets mest lovende spill. Det gjorde det ikke mindre vanskelig å kutte ned listen over årets mest minneverdige opplevelser til fem spill. Jeg hører for eksempel til den gruppen som elsket BioShock Infinite, og synes det var en av årets absolutt mest minneverdige spillopplevelser – men jeg har likevel lyst til å bytte det ut med noe annet i denne listen.

Det «noe annet» er de to historiedrevne ekspansjonspakkene som ble lansert for det som sannsynligvis var fjorårets beste spill, nemlig Dishonored. På den ene siden viser de litt av problemet med DLC – det var tydeligvis ikke plass til noen skikkelig historieoppbygging, og jeg slet derfor litt med motivasjonen da jeg ble slengt inn spillet igjen. På den andre siden skilter de med noen av de klart beste omgivelsene jeg har sett i sjangeren, og det var en fryd å utforske dem. Jeg elsker friheten jeg får til å løse oppgavene på min måte, og jeg er hodestups forelsket i den særegne verdenen Arkane har diktet opp for Dishonored.

Brothers: A Tale of Two Sons

De største spillopplevelsene kommer ikke alltid med de største spillene. Brothers: A Tale of Two Sons er en kort liten fortelling om to brødre som legger ut på en eventyrlig reise for å finne den eneste medisinen som kan redde livet faren deres. Du styrer dem begge, samtidig, og må hjelpe dem å samarbeide for å komme seg gjennom stadig mer fantastiske miljøer. Og wow, disse miljøene er fantastiske. Jeg har ikke ord for å beskrive de følelsene dette spillet skapte underveis, og jeg gleder meg allerede til neste gjennomspilling slik at jeg kan oppleve dem på nytt.

I tillegg er dette svenskutviklede spillet et av alt for få spill som har en utpreget, nordisk identitet. Det lyser av Astrid Lindgren og gamle folkeeventyr om tusser og troll, og jeg blir fortsatt litt overrasket når jeg tenker på at hjernen bak spillet er Josef Fares – en filmregissør som kom til Sverige som tiåring og har komedier som Kopps og Jalla! Jalla! på rullebladet. En ting er i alle fall sikkert: Jeg håper virkelig han har fått mersmak for spillmediet, for med Brothers viser han at han mestrer interaktiv historiefortelling og kjenner spillmediets styrker bedre enn de aller fleste.

Tomb Raider

Jeg var litt skeptisk til Tomb Raider – Lara Croft er en av spillverdenens tøffeste figurer, og jeg synes i utgangspunktet ikke noe særlig om at Crystal Dynamics skulle gjøre henne «sårbar og menneskelig». Men alt det er glemt nå. Nye Tomb Raider er nemlig et av de heftigste actioneventyrene jeg har spilt på mange år, og det kombinerer den herlige utforskningen og gåteløsningen serien er kjent for med skikkelig solid action. I tillegg er det skikkelig stort og variert, og jeg tør ikke tenke på hvor mye det kostet.

Men det har sine problemer, og cirka to timer inn i spillet var jeg omtrent klar til å knekke DVD-platen i tusen biter. Grunnen var de ultrairriterende knappetrykkingssekvensene det presset inn ved hver anledning, og det som virkelig fikk sinnet til å koke var en spesifikk sekvens der Lara dustet seg inn i et ulvehi og ... aaargh! Men her kom merkelig nok også vendepunktet. Kanskje Crystal Dynamics hadde brukt opp knappetrykkingssekvensbudsjettet sitt, for resten av spillet var nærmest klinisk fritt for irritasjonsmomenter av denne typen, og jeg storkoste meg hele veien til mål.

Expeditions: Conquistador

Jeg forstår skepsisen mange har til folkefinansiering, men for min del har konseptet allerede begynt å betale seg. Expeditions: Conquistador er et av flere flotte folkefinansierte spill som har kommet i år, og selv om det egentlig ikke var noen åpenbar kandidat til denne listen var det et spill jeg storkoste meg med i nesten 40 timer. Kort sagt leder du en ekspedisjon i Mellom-Amerika, før Europeerne virkelig fikk fotfeste på kontinentet. Det minner litt om klassiske Sid Meier's Pirates, eller til og med Mount & Blade og Space Rangers-spillene, og byr på massevis av frihet, herlig taktisk kamp og skikkelig velskrevne historiesekvenser der du får ta valg virkelig betyr noe.

Det er mange områder hvor jeg synes Expeditions: Conquistador burde vært bedre, og hadde jeg fokusert på ren spilldesign ville jeg nok erstattet det med taktikkspillet Aarklash. Men jeg elsker konseptet – som barn leste jeg ivrig bøkene om Tarzan-aktige Jukan og alle de utrolige stedene han besøkte, og det er noe uendelig fascinerende over det å være på oppdagelsesreise i ukjente og farlige miljøer. En skulle egentlig tro spill egnet seg svært godt til å gi oss rollen som utforskere, men utenfor rollespillsjangeren og et og annet romspill er det overraskende få spill som leker med konseptet. Forresten, GOG, når skal dere relansere Seven Cities of Gold og Heart of Africa?

Saints Row IV

I likhet med Tomb Raider var Saints Row IV et spill jeg var litt skeptisk til. Jeg elsket forgjengeren, men var dette noe mer enn en glorifisert ekspansjonspakke? Svaret viste seg å være et ganske rungende «ja» – Saints Row IV representerer riktignok ikke noe kjempesteg fremover for serien, men det var fullstappet av herlig innhold og moro fra ende til annen. Jeg trodde jeg hadde sett det meste i den sinnssyke forgjengeren, men tydeligvis ikke. Saints Row IV leverer den ene utrolige situasjonen etter den andre, og ofte kan man ikke annet enn å måpe. I tillegg er dette sannsynligvis årets morsomste spill, med herlig, referansepreget humor i bøtter og spann.

Jeg har forresten ikke spilt Grand Theft Auto V skikkelig enda. Litt fordi jeg håper på en PC- eller eventuelt PS4-versjon, og litt fordi jeg har vært opptatt. Jeg aner ikke hvorvidt det hadde fått plass på listen min om jeg hadde spilt det, men jeg er nokså sikker på at Saints Row IV ville vært her uansett. Volition har nemlig – klokelig – tatt åpen verden-serien sin i en helt annen retning enn Rockstar, og Saints Row IV har nesten ingenting til felles lenger. Det jeg ikke skjønner er imidlertid hvor Volition har tenkt å ta Saints Row V. Kanskje de rett og slett må begynne på nytt igjen.

Andrines favoritter:

Andrine Vold Fangberget kan kanskje ikke skryte på seg en haug av anmeldelser for Gamer.no i år, men når den glade Hamar-jenta først har stukket hodet frem har hun greid å raske til seg de virkelig store godbitene. Året begynte med full pott til vakre Ni No Kuni: Wrath of the White Witch, før hun i sommer fikk æren av å vurdere The Last of Us. Det er derfor kanskje ikke så rart at topplisten hennes preges av blant annet disse to.

Ni No Kuni: Wrath of the White Witch

Som stor fan av Studio Ghibli hadde jeg lenge sett frem til dette spillet. Da jeg endelig fikk prøve det ble jeg trollbundet, og erklærte at dette var et av årets aller beste spill.

Historien om gutten Oliver som begir seg ut på en eventyrlig reise i en underlig parallell verden sammen med en snakkende fe kan måle seg med de beste Ghibli-filmer. Et rikt galleri av figurer ble introdusert i løpet av ferden, og jeg ble genuint interessert i hvordan det kom til å gå med de alle til slutt.

Likevel er det ikke bare disse tingene som gjør dette spillet så bra. Jeg fikk et fantastisk kampsystem å leke meg med og en vakker og variert verden med en hel drøss ulike ting jeg kunne finne på. Kort sagt har Ni No Kuni gitt meg tilbake troen på japanske rollespill, og sjarmerte meg i senk.

The Last of Us

I fjor var det radarparet Lee og Clementine som tok andreplass på lista mi, så jeg føler det er passende at årets zombieslaktende tospann Joel og Ellie kaprer den i år.

Det var en spennende og følelsesladd reise jeg fikk oppleve med de to i et ugjestmild og apokalyptisk USA som aldri har sett bedre ut. Da jeg vandret gjennom et skogholt i begynnelsen av spillet og så sollyset treffe trærne foran meg ble jeg målløs. Utseendemessig er dette et av forrige konsollgenerasjon sine store høydepunkter.

Ikke ulikt en annen kjent zombieserie er fokuset satt på den menneskelige psyken, og hva folk kan være i stand til å gjøre i vanskelige situasjoner. Det er få man kan stole på, men likevel klarer Joel og Ellie å utvikle et sterkt forhold som er hovedgrunnen til at spillet er så fantastisk og rørende som det er. Jeg får faktisk gåsehud bare av å tenke på det.

Rayman Legends

Jeg har egentlig aldri hatt noe særlig forhold til Rayman. Jeg husker at jeg spilte det litt da jeg var yngre, men det målte seg aldri helt med Mario. I år kan jeg derimot si at den lille fyren er vel så god som den italienske rørleggeren.

Rayman Legends er en fryd å spille, på så mange måter. Det ser helt fantastisk bra ut og har nydelig musikk som passer som hånd i hanske til de ulike verdenene man har å boltre seg i. Sjarm og humor er det mengder av, og det skal godt gjøres å ikke sitte med et digert glis når man spiller.

Riktignok må jeg innrømme at dette gliset innimellom ble erstattet med banning og sure miner, for det er tidvis brutalt vanskelig å skulle styre Rayman rundt i sine fargerike omgivelser. Likevel var det umulig å legge det fra seg, og det var et av de morsomste og mest ufordrende spillene i år.

Grand Theft Auto V

Jeg er vel en av mange som har sett fram til å få besøke San Andreas på ny, og det er ingen tvil om at Rockstar har overgått seg selv denne gangen. Byen og områdene rundt er enorme, og jeg elsker følelsen av frihet jeg får i sånne spill. Vil jeg sette meg på en motorsykkel opp et fjell så kan jeg gjøre det. Vil jeg sitte hjemme og se på tv så kan jeg gjøre det også. Dette er bare noen av de uendelig mange meningsløse og merkelige tingene man kan fordrive tida med.

Det at vi får tre hovedpersoner å oppleve ting gjennom er noe som gjør spillet mer underholdende enn sine forgjengere. De er kanskje stereotypiske, men jeg foretrekker det sånn. Med god humor, spennende historie og enorme mengder av ting å gjøre er dette seriens absolutte høydepunkt.

The Legend of Zelda: Wind Waker HD

Det er kanskje som å banne i kirka når jeg sier at dette er min store favoritt i The Legend of Zelda-serien. Folk kritiserte den barnslige grafikken, men jeg falt pladask for den enkle og vakre todimensjonale stilen da jeg spilte det på Gamecube i sin tid. Nå har det kommet i en oppusset utgave, og jeg er naturlig nok minst like henrykt og begeistret som jeg var den gangen.

Wind Waker har ikke bare utseendet med seg, det har også et utrolig velfungerende kampsystem. Man får en rekke ulike angrep å benytte seg av, og disse kan kombineres med de ulike våpen og utstyr Link skaffer seg i løpet av historien. Noen av de få irritasjonsmomentene med den gamle utgaven, som for eksempel båtreisene, har blitt kortet ned her og det føles generelt som at ting kjører litt smidigere. Dette er fortsatt en herlig perle av et spill, og et av årets høydepunkt for min del.

På neste side kommer fire nye skribenter med sine favoritter fra året.