I dag er LucasArts et selskap som stort sett assosieres med spill basert på George Lucas' ultrapopulære Star Wars-univers. Men da utvikleren først ble dannet, tidlig på åttitallet, var fokus på helt andre ting. Rettighetene til å spillmatisere Star Wars-filmene ble solgt til andre utviklere for gode penger, og LucasArts – eller Lucasfilm Games som de opprinnelig het – konsentrerte seg om å skape egne universer for spillene sine. Det var ikke før på nittitallet at de faktisk begynte å lage Star Wars-spill selv.
Helt i starten hadde selskapet samme tilnærming til Indiana Jones-filmene, men mot slutten av åttitallet fant de ut at de skulle ta saken i egne hender. På dette tidspunktet hadde de allerede hatt suksess med sine første pek-og-klikk-eventyr, Maniac Mansion og Zak McKracken and the Alien Mindbenders, og med tanke på hvor mange gåter og mysterier Indiana Jones løser i filmene var det ikke vanskelig å se for seg at et eventyrspill basert på mannen med hatt kunne fungere svært godt.
Samtidig var det på dette tidspunktet mange konsoller og datamaskiner på markedet som ikke hadde maskinvaren nødvendig for å kjøre et skikkelig grafisk eventyrspill, så da Indiana Jones and the Last Crusade kom på markedet i spillform i 1989 var det som to forskjellige utgivelser. Et eventyrspill for plattformer som PC, Amiga og Atari ST, og et langt enklere arkadespill som kom til alt fra Commodore 64 til Nintendo Entertainment System. Begge spillene ble godt mottatt, men i dag er det eventyrspillet vi husker best.
Det siste korstog
Indiana Jones and the Last Crusade: The Adventure Game starter ved Barnett College, hvor Indiana Jones jobber som professor. Vår helt ankommer klissvåt, etter hendelser i filmen som spillet hopper over, med en oldtidsskatt han har jaktet på i hele sitt liv. Etter en kjapp samtale med Marcus Brody og en liten bokseleksjon i universitetets treningshall finner han etter hvert veien til kontoret sitt, hvor det ligger en pakke.
Pakken viser seg å inneholde farens livsverk, en bok som inneholder alt faren har funnet ut om Den Hellige Gral. Deretter går det slag i slag; Indy finner ut at faren var på en ekspedisjon for å finne gralen, og at han nå har forsvunnet sporløst. Ekspedisjonens rike onkel vil dermed ha Indy til å ta over farens plass, og ettersom det å følge i farens fotspor ser ut til å være den eneste måten å finne ham på går Indiana med på planen. Kort etter sitter Indiana og Marcus på fly til den italienske byen Venezia.
Spillet følger handlingen i filmen rimelig tett, og mange av situasjonene er hentet direkte fra filmene. Samtidig tar det seg visse friheter underveis, og enkelte sekvenser utvides kraftig mens andre glatt hoppes over. Når sant skal sies gjør det ikke noen veldig god jobb med å gjenfortelle handlingen fra filmen, og du bør helst ha den rimelig friskt i minne om du virkelig skal henge med – men med tanke på hvordan datidens filmspill stort sett endte opp som enkle plattformspill uten særlig mye kobling til filmene overhodet representerte dette eventyrspillet et langt steg fremover.
Nyskapende spill
Ikke bare det, men om Indiana Jones and the Last Crusade hadde blitt lansert i dag ville det fortsatt vært et progressivt eventyrspill. Utviklerne hadde nemlig tatt til seg kritikken sjangeren ofte fikk – og fremdeles får – om manglende gjenspillingsverdi. Eventyrspill anklages ofte for å være ekstremt lineære affærer, hvor hver situasjon kun har én enkelt løsning, og hvor spillet i all hovedsak fungerer helt likt hver gang du spiller gjennom det.
The Last Crusade inkluderte ikke bare mange situasjoner med forskjellige løsninger, men det hadde faktisk hele sekvenser som du gjennom egne valg i spillet kunne hoppe over totalt. Dermed sikret utviklerne at hver spiller fikk en personlig opplevelse av handlingen, samtidig som de fristet spillerne til å prøve å spille spillet igjen, og ta andre valg for å se hvordan de påvirket opplevelsen. Spillet inkluderte også nevekamp og flere andre actionsekvenser, men mange av disse kunne på et eller annet vis unngås.
Spillet gjorde også flere andre nye ting. Som andre pek-og-klikk-eventyr fra LucasArts styrte du det ved å klikke på «verb» i bunnen av skjermen, og så klikke på den eller det du ville utføre verbet på. Dette var imidlertid det første av selskapets spill som inkluderte et «se på»-verb, som gav en beskrivelse av objektet du klikket på. Dessuten fikk vi for første gang mulighet til å innlede samtaler med andre figurer, ved hjelp av et snakkeverb. I dag er det vanskelig å se for seg et eventyrspill som ikke inneholder muligheten til å undersøke objekter nærmere eller snakke med bifigurer.
Selv om The Last Crusade var et fremtidsrettet spill har det likevel mistet noe av glansen i årenes løp. Hvis du prøver spillet i dag, uten nostalgiske følelser for serien, vil du sannsynligvis la deg frustrere av irriterende snikesekvenser, mye prøving og feiling og vanskelige slåsskamper som ikke på langt nær er like morsomme som utviklerne kanskje håpet. Enkelte av gåtene kan også være litt i overkant vanskelige, og spillets forsøk på å gjenskape Indiana Jones' velkjente «leap of faith» helt på slutten må gå inn i historien som en av de elendigste nøttene som noensinne har funnet veien inn i et eventyrspill.
Det er likevel et spill verd å prøve, ikke minst fordi det faktisk lykkes ganske godt med å gjenskape mye av den eventyraktige stemningen fra filmen. Spillet er til salgs på Steam for en billig penge, og den versjonen er fullstendig kompatibel med dagens operativsystemer.
