Nå ser vi hvor bredt redaksjonen favner, og hvor få stemmer et spill må ha for å havne på pallen i felleskårigen. Det er vanskelig å få spill igjennom og forbi konsensusen.
Nå er det Øyvind, Jonas og Øysteins sin tur til å fortelle hva de satte størst pris på i år. Hvem ligger nærmest din egen smak?
Øyvind Steinkopf Sunds favoritter:
Inside
Det begynner å bli nokså lenge siden indie-favoritten Limbo ble sluppet av det danske studioet Playdead. Det glimrende spillet fra 2010 fikk i år endelig en åndelig oppfølger i form av Inside.
I Inside spiller man nok en gang som en liten, forsvarsløs gutt i en stor, ugjestmild verden. Denne gangen er det en slags forskningsanstalt som skal utforskes, men like sikkert som i Limbo er det at du ikke skal være her. De få timene man trenger på å komme gjennom spillet, fungerer som en slags guidet omvisning hvor alt det fæle mennesket er i stand til legges frem på ærlig og grotesk vis.
Inside får nesten hvilket som helst annet spill til å virke like mørkt og voksent som Fantorangen, da dette spillet er en ekstremt nedbrytende og tankevekkende opplevelse om livet, døden og menneskelighet. Det er så mange inntrykk å ta til seg, og tilsvarende mange teorier om hva det er som egentlig foregår. Av og til en samfunnskritisk tese, andre ganger ren, forferdelig skrekk – Inside er et av de mørkeste og mest tankevekkende spillene jeg noen ganger har spilt, og derfor uten tvil årets beste spill.
Firewatch
Jeg ser ut til å ha tatt turen til en verden som er både magisk og virkelighetsnær samtidig. Både universell og personlig. Jeg har vært på sjelevandring ute i Wyomings skoger.
Det er en fin historie som skal fortelles her, med karakterer som har grunner for å være der de er, men så snart spillet slipper spilleren løs i dette vakre, stiliserte skoglandskapet, er det mine egne historier som står i fokus. Det er nemlig dypt personlig hvilke hendelser som gjør inntrykk i Firewatch.
Når jeg har nådd den omtalte slutten av spillet, har jeg for lengst gjort Firewatch til min helt egen personlige reise, og da spiller det egentlig ikke noen rolle på hvilken måte utviklerne forteller meg hvordan spillet deres slutter. Dette er en helt unik opplevelse som jeg føler er lagd kun for meg. Det er selvsagt ikke tilfelle, men jeg føler virkelig at Firewatch er mitt. Dette spillet har med andre ord talt til meg på et personlig nivå som ingen andre spill har klart i 2016.
Owlboy
Jeg har vært helt oppslukt av dette nydelige plattformspillet helt siden det kom ut tidligere i høst. Hver minste detalj her er laget for å sjarmere og gjøre spilleren investert i spillverdenen, og det har utviklerne i D-Pad Studio lykkes med i aller høyeste grad.
Musikken er et fint, måteholdent bakteppe til de nydelig, håndlagde miljøene. Owlboy viser i aller høyeste grad at et spill med pikselgrafikk har en rettmessig plass i et spillandskap som ellers streber etter fotorealisme. Owlboys visuelle uttrykk går derimot aldri ut på dato; dette spillet vil være like vakkert femti år frem i tid.
Historien varmer nesten med hver eneste replikk. Det er mye tidsriktig tematikk å finne her, men kanskje det mest sentrale temaet er vennskap, og hvordan vennskap kan og bør vare til tross for eventuell påvirkning fra samfunnet man lever i. Alt i alt er Owlboy et fantastisk spill som lett skiller seg ut som et av årets beste, og et spill jeg garantert vil komme tilbake til i tiden fremover.
Salt and Sanctuary
Dark Souls går tilbake til sine Castlevania-røtter i dette glimrende indiespillet laget av James og Michelle Silva. Salt and Sanctuary ligner egentlig ikke på Dark Souls i like stor grad som det tar de skyhøye produksjonsverdiene fra Dark Souls og bruker dem i et ellers ganske unikt spill – og det fungerer særdeles godt.
Dette spillet viser til en meget imponerende, håndlagt verden som drypper over med atmosfære og særpreg. Den visuelle stilen føles som en herlig sammensmelting av Limbo og Castle Crashers, med denne tette, presise styringen fra sistnevnte.
I et rimelig utilgivelig verden styrer man en ensom vandrer som trenger å samle salt fra monstre og onde ånder for å bli sterk nok til å komme seg videre. Kampsystemet er herlig presist og tilfredsstillende. Sjefskampene blir ofte til desperate forsøk på å overleve – og mestringsfølelsen når det faktisk går din vei, er da også på høyde med den i Souls-spillene. Salt and Sanctuary er et herlig spill, og uten tvil årets positive overraskelse.
Dark Souls III
Det avsluttende kapittelet i From Softwares storslåtte rollespillserie er muligens det svakeste som regissør Hidetaka Miyazaki har kokt sammen, men likevel er Dark Souls III et av årets beste spill. Det taler vel sitt om hvor høy kvalitet spillene til den hardtarbeidende spillskaperen faktisk holder.
I enda større grad enn tidligere er dette eventyret en estetisk nytelse, med noen av de vakreste og mest minneverdige brettene i hele serien. Samtidig er flerspilleren til stor fordel blitt strømlinjeformet, og den første utvidelsen legger til en duellarena – noe som har vært savnet siden Battle of Stoicism fra det første Dark Souls.
De stadige referansene til tidligere Dark Souls-spill gjør det vanskelig å fastslå om historien er en genial videreføring av historien fra de forrige spillene, eller om Miyazaki tyr til fan-frieri i mangel av nye historier å fortelle. Sannsynligvis er det en kombinasjon av begge – noe som er usedvanlig svakt for en spillserie som etter min mening har hatt den mest elegante historiefortelling i spill de siste femten årene. Dark Souls III er likevel det estetisk, audielt og mekanisk sett beste spillet i serien, så dette er likevel en temmelig slående opplevelse.
Jonas MagerøyS favoritter:
The Witness
At et minimalistisk gåtespill med tilnærmet null musikk gitt ut helt i starten av året skulle bli ett av mine favorittspill i 2016, hadde jeg ikke forventet. Det er normalt sett ikke min «type» spill. Men her var det så mye rom for utforsking av dybdelag både på fysisk og mentalt nivå at jeg ikke kunne gjøre annet enn å sitte og måpe – være det av total mangel på forståelse for hvordan å løse en tilsynelatende elementær gåte på et rutenett, eller av å plutselig innse at alt jeg har trodd om bredden til The Witness har vært helt feil. Som når du zoomer ut fra den øya i Stillehavet på Google Maps og innser at den er i en innsjø på en øy i en innsjø på en øy.
I forkant av lansering hadde jeg null interesse for The Witness. Det så pent, men drepende kjedelig ut. Jeg har samboeren min å takke for at jeg i det hele tatt fikk prøvd det, og er veldig glad for at hun så potensialet i et spill jeg for lengst hadde passert på radaren.
All ære til Jonathan Blow for en aldeles fabelaktig opplevelse, og kanskje det mest tilfredsstillende Platinum-troféet i PSN-hyllen min.
DOOM
Så over til noe helt annet. DOOM var heller ikke et spill jeg hadde noen særlig stor interesse av. Noe av det skyldes trolig at jeg aldri har hatt et forhold til serien tidligere. Det var helt til jeg fikk se en video fra spillet, og hørte musikken for første gang: Det skitne, industrielle, «djent»-inspirerte lydsporet fikk meg til å umiddelbart gå til anskaffelse.
Jeg elsker hvor raskt alt går i DOOM. Du beveger deg fort, du skifter ikke magasin på de latterlig tilpasningsdyktige våpnene. Her er det bare å kaste stillestående taktikk ut av vinduet; du blir farligere jo fortere du manøvrerer deg mot og rundt fiendene. De varierte demonene du skal slakte tvinger deg inn i en slags djevelsk dans hvor hastighet og mobilitet er på din side. For ikke å nevne musikken som på deilig vis er helt i front til en hver tid, som en krigsmarsj som pumper adrenalin i årene dine og gjør deg til den farligste skapningen i Helvete og på Mars.
Lydsoret er uten tvil årets sterkeste, og rent spillmekanisk er DOOM det beste skytespillet jeg har spilt i 2016.
Uncharted 4: A Thief's End
Siden første gang jeg spilte Drake’s Fortune har Nate, Sully og resten av gjengen i Uncharted hatt en spesiell plass i hjertet mitt. Med forventninger basert på The Last of Us sitt makeløse narrativ og de tidligere Uncharted-spillenes lettbente action-humor, kan man si at listen lå høyt da Uncharted 4: A Thief’s End ble lansert i mai.
Det var tydelig at Naughty Dog hadde sittet i tenkeboksen en stund for å finne ut hvordan de kunne gjøre spillet bedre enn forgjengeren fra et mekanisk standpunkt. Dette merkes godt i de mange brettene med fiender, hvor man i så og si alle tilfeller kan markere og snikdrepe hele gjengen, samt gjemme seg og forsvinne helt fra fiendenes radar om man blir sett. Ikke revolusjonerende greier, men en deilig utbedring av noen av rynkene som hindret de forrige spillene i å skinne på alle fronter.
Uncharted 4 var en actionfylt og følelsesladet berg-og-dalbane fra start til slutt. Det siste kapittelet i Drakes saga rundet av på tilfredsstillende og vakkert vis. De små dryppene av historiefortelling fordelt utover i spillet føles bra, og de nye figurene, både snille og slemme, passer utmerket inn i rosteren Amy Hennig originalt mante fram.
The Last Guardian
Jeg forstår at dette spillet ikke faller i smak hos alle. Jeg forstår også at andre har gitt det full pott på terningen. Alle spillere er forskjellige, og noen er mindre tilgivelige enn andre når det kommer til minussiden av sin mentale oppsummering av et spill.
Som nevnt i min anmeldelse, ble spillmekanisk skrøpelighet glemt etter hvert som Trico og guttens vennskap gjennom historien ble en mer og mer praktfull fabel.
Spillet har øyeblikk hvor angstklumpen i magen kan sammenlignes med å oppleve å ha et sykt kjæledyr i det virkelige liv. På et tidspunkt kunne jeg ikke holde tilbake gledestårer, på et annet satt jeg bare stum og lurte på hvor jeg skulle gjøre av meg.
Slike øyeblikk er grunnen til at jeg spiller spill i stil med Uedas tidligere visjoner. Det er også grunnen til at The Last Guardian er et uforglemmelig og vakkert eventyr i min bok.
Overwatch
Jeg er ikke spesielt glad i flerspillerspill. Klart, jeg vokste opp med Super Mario Bros., GoldenEye 64 og Mario Kart og koste meg med det, men i dag er det enspilleropplevelsene jeg sitter med nitti prosent av tiden jeg spiller.
Omtrent én gang i året kommer unntaket som bekrefter regelen. I 2015 var det Rocket League; i 2016 Overwatch.
Jeg har aldri hatt noe forhold til Blizzard – har faktisk aldri spilt et Blizzard-spill tidligere – men skjønte med én gang jeg begynte å spille at dette var noe helt spesielt. Variasjoner i spillestil fra helt til helt, lagdynamikk som kan variere fra katastrofal til udødelig, samt deilig lyddesign og fargerik estetikk summeres i en pakke som er uhyre enkel å plukke opp, og enda vanskeligere å legge fra seg.
Øystein Fureviks favoritter:
Final Fantasy XV
Når ein ventar lenge på noko er det lett å ende opp med forventningar så høge at dei ikkje på nokon måte kan innfri. Eg gjorde det difor klart for meg sjølv for fleire år sidan at eg skulle setje meg minst mogleg inn i kva dette spelet eigentleg gjekk ut på før eg faktisk sat der med spelet i henda. Det trur eg var ein god plan.
Final Fantasy XV tok meg fullstendig på senga. Eg likar på generell basis opa-verd-spel svært dårleg, men Final Fantasy XV overbeviste meg om at dei har ein verdi. Å springe rundt i denne verda utan nokon betre grunn enn «berre fordi» har bydd på meir moro enn eg har hatt med noko spel på svært, svært lenge. Det er naturlegvis veldig kjipt at historia i spelet framstår særs uferdig, men det har likevel ikkje gått mykje inn på gleda eg har over å spele dette spelet. Final Fantasy XV byr på ei herleg verd full av ting å rote bort tida på, men først og fremst er det moro. Skikkeleg, skikkeleg moro.
The Last Guardian
Få spel har frustrert meg meir enn The Last Guardian. Det tok meg ei stund å akseptere at dette ikkje er eit spel som blindt tek i mot alle kommandoar du kastar på det. Dette er eit spel om ein liten gut og eit digert dyr. Eit dyr altså. Eit dyr som ikkje alltid vil det du vil. Det enda opp med eit par frustrerande seansar der eg prøvde å styre dyret, i staden for å prøve å vise veg.
Etter kvart som det fullt ut gjekk opp for meg korleis The Last Guardian fungerer, opna det seg opp ei magisk verd som henta fram igjen den nydelege stemninga eg først kjende då eg spelte ICO for mange år sidan. The Last Guardian er eit nydeleg eventyr med utfordrande, men logiske utfordringar. Mest av alt er det ei oppleving, og eg håpar så mange som mogleg tek seg fri frå sine adrenalinpumpande actionorgier denne jula, og heller nyt dei sterke banda ein kan knyte til ein liten gut og ein massiv fugl… hund… katt… ting?
I Am Setsuna
Hurra! Spelet som for alvor viser at Square Enix er tilbake. Ikkje at dei nokon gong forsvann, men dei har hatt sine utfordringar dei siste åra. Vanskelege utviklingsprosessar og eit magert utval av kule spel har prega den japanske giganten litt for sterkt dei siste åra. No er dei derimot på ein alvorleg opptur, og gjer sitt beste for å fri til kjernefansen. Inkludert i det frieriet finn vi I Am Setsuna, eit nydeleg lite eventyr inspirert av dei gamle klassikarane.
I Am Setsuna er sterkt inspirert av Square Enix sine mest populære spel frå Super Nintendo-dagane, og det merkast. Her er det ikkje overdådige produksjonsverdiar som står i høgsetet, men i staden knakande godt gameplay, forvirrande mekanikkar, og ei sørgjeleg historie. I Am Setsuna sette meg inn i ei heilt magisk stemning, og sjølv om det har sine skavankar, deriblant at det er alt for lett, kosa eg meg stort med å utvikle heltane mine til å bli uovervinnelege maskiner. Dette er det første spelet frå det ferske Square Enix-studioet Tokyo RPG Factory, og om vi skal døme etter I Am Setsuna, har vi mykje godt i vente.
ReCore
Vi kårar årets beste spel, men kva som strengt tatt er «best» kan vere ganske relativt. Eit spel kan vere vanvittig bra utan å nødvendigvis trykke på alle knappane dine. Samstundes kan det ha heilt tydelege problem, men likevel vere den beste spelopplevinga du har hatt.
ReCore glir inn i den siste boksen med stil. Det har nokre problem, mest av alt tekniske i form bugs og anna lort, men spelet i seg sjølv er likevel eit under. Det som slo meg sterkast av alt under tida mi med ReCore , var at dette verkeleg var eit spel. Eit skikkeleg, vaskekte spel. Det gav blanke i å få ting til å fungere på realistisk vis, og peisa på med plattformer og gravitetsfornektande stunt. Å farta rundt i ReCore er å heile tida finne nye ting å prøve seg på. Det er eit spel der ein lett kan bli besett av tanken på å finne fleire ting å utforske og fleire utfordringar å meistre. Mekanikkane er heilt herlege, men så var det vel òg på tide at Mega Man-skaparen Keiji Inafune viste kva han eigentleg er god for.
Quantum Break
Finske Remedy har levert varene før, og dei har absolutt for vane å sikte høgt med ambisjonane sine, men Quantum Break var likevel temmeleg ambisiøst for dei å vere. Her får vi ikkje berre eit spel, men og ein TV-serie og kjende skodespelarar som essensielle brikker. Historia er tidvis både forvirrande og komplisert, men den er likevel engasjerande og så godt fortalt at du for ein gongs skuld verkeleg bryr deg om å finne ut kva som skjer.
Best av alt er likevel gameplayet. Remedy briljerer i Quantum Break. Gjengen som fann opp «bullet time» tek det heile eit solid steg vidare, og sper på med krefter som lar deg stoppe tida og manipulere den som om den var trolldeig. Det er fantastisk moro, og byr på nokre av dei beste actionsekvensane eg har opplevd på skytespelfronten dei siste åra. For ein person som er litt lei av at nesten alt skal handle om å spele saman med andre for tida, er Quantum Break ei gåve frå der oppe ein stad.
Bla over for å se hva Gøran, Andreas Klebo-Espe og Petter synes var best i 2016 »
