Forrige helgs diskusjon om spillmusikk fortsatte langt ut i uka. Veldig mange av dere delte deres favoritter med oss, og fiksemannen vår, Mats, har samlet flere av favoritten i en egen Spotify-spilleliste.
Denne helgen vil vi ta dere med tilbake i tid, tilbake til en tid lenge før spillkonsoller var allemannseie og HDTV-er var fullstendig ukjent.
Vi har mange førsteopplevelser gjennom livet. Den første skoledagen, det første kysset, den første reale faceplanten på sykkel, den første utenlandsturen på egenhånd – lista strekker seg uendelig langt.
Men for oss i Gamer-redaksjonen er det kanskje en av førsteopplevelsene som står sterkere enn andre.
Forumbruker Villanden spør:
Hvilket spill var det første dere spilte, og hva husker dere best fra den opplevelsen?
Tor Egil Andersen
Jeg tror det aller første jeg spilte var et Commodore 64-spill som var en slags Pac-Man-variant med flodhester. Det var likevel ikke før jeg prøvde Tetris jeg fikk øynene opp for hvor bra mediet kunne være, men det var det storslagne Colonization som fikk meg hekta. Vi sykla hjem til en kamerat nesten hver eneste dag og kastet oss over koloniseringen. Det var mye vi ikke skjønte, men vi lærte ved å feile. Vi bommet på strategien gang på gang, men drømte om den dagen da vi endelig kunne utfordre kongen. Jeg tror aldri vi kom så langt, men alt vi opplevde på veien var vel verdt strevet.
Marius Jentoftsen
Jeg husker ikke helt navnet på det første spillet jeg spilte, men jeg har et vagt minne om at jeg som 6-7-åring spilte spesielt et Pong-lignende spill samt et rældårlig fotballspill ganske mye. Det er ikke mye jeg minnes fra den tiden, men Commodorens kassettspiller, som kun var slått av Laserdisc på kulhetsskalaen, var et evig mysterium. Jeg var ikke så flink med denne høyteknologiske boksen og dens analoge telleverk, så det var helt magisk når min onkel klarte å sette tallene riktig, og spillene startet opp på skjermen.
Simen Løkken
Mitt første møte med spillmediet fant sted en gang mot slutten av det glade 80-tall. Gamlefar hadde dratt med en Commodore 64 hjem, sammen med et vannvittig antall spill lagret på kassetter og gigantiske 5,25" disketter som fint kunne forveksles med små pizzafat. Jeg var knapt fire år den gangen, så akkurat hvilket som var det første spillet, husker jeg ikke. Men når jeg i dag tenker tilbake på denne tiden er det helt klart spillet International Karate som står frem.
Med halve nabolaget på besøk fikk jeg ta del i hjerteskjærende nederlag og brusende jubel om hverandre. Joysticker og skjellsord ble kastet veggimellom akkompagnert av grove beskyldninger om juks og feighet. Det er fantastisk hva man kunne få til med 64kb minne og en prosessor på 0,985 MHz.
Eigil Knudsen
Som for så mange andre i min generasjon var det Commodore 64 som hadde den tvilsomme æren av å innlede spillekarrieren, så de tidligste spillminner vil nødvendigvis måtte spores tilbake til dette tekniske vidunderets rikholdige bibliotek av frustrasjonsblandede spillopplevelser.
Last Ninja er en av titlene jeg husker best, og da særlig den etter datidens målestokk fantastisk detaljerte grafikken og minneverdige musikksporet som ga spillet en helt særegen atmosfære, samt en spillmekanikk som åpnet for genuin mestringsfølelse gjennom tøffe presisjonsprøvelser, som riktignok tidvis bestod i å overkomme et noe nølende kontrollsystem. Bubble Bobble må også nevnes avslutningsvis.
Audun Rodem
Tidlig, tidlig på 1990-tallet kom far hjem med en spillkonsoll under armen. Nei, det var ikke en Nintendo. Nei, det var heller ikke Sega Master System. Det var faktisk en klone av den første Nintendo-maskinen, og den så slik ut. Det fulgte med to spill: en tetris-klone, og mitt første spillminne, Penguin & Seal.
Spillet er egentlig ganske enkelt: Du styrer en pingvin som prøver å dytte diamantklosser inn i igloen sin mens du forsøker å unngå de skumle selene som romsterer rundt på brettet. Når du har huket tak i alle diamantene blir du sendt videre til neste brett. Selvfølgelig var mitt fireårige jeg langt fra god, og jeg kom meg vel aldri forbi det tredje brettet. Det skal vel også sies at spillet ikke var av de beste, uten at det plaget meg nevneverdig den gang.
Mats Lindh
Det er spill jeg spilte før dette, men det virkelig store barndomsminnet av spillopplevelser er fra Nintendos store klassiker, Super Mario Bros. Som innbygger i et område av Norge som har god tilgang til svensk handelsstand, var en av bonusene på midten av 80-tallet at det var vesentlig bedre tilgang på slike spennende saker som Nintendo-maskiner og spill. Jeg er ikke mann av å huske hvilket år vi snakker om, men jeg husker at NES-en var gjemt oppå fryseren, og at brodern og jeg klarte å finne den til slutt etter mange, mange hint fra mamma og pappa. Ice Climbers var spillet som fulgte med, men det er timene med. (som vi først fikk senere) som virkelig har satt spor i et ungt barnesinn.
De forvirrende gangene etter hvert som det drar seg til i slottet til Bowser, svømminga og blekksprutene, de hemmelige warpsonene vi plutselig fant ved å klatre over vegger, magiske klatrebønner, godt gjemte undergrunnsverdener fulle av mynter og rett og slett en fantastisk stemning er ting som gjør at jeg fortsatt liker å friste lykken i soppriket - på skjermen altså. Jeg mistenker også at Super Mario Bros. har gjort mer for å heve statusen til rørleggeryrket enn noe annet tiltak gjort av myndigheter eller fagorganisasjon.
