Spillmessen i Los Angeles er årets store høydepunkt for spilljournalister, publikum og spillutgivere. Hele bransjen er samlet en uke i juni for vise hva som skjer i tiden fremover. Noen lener seg på utrolig grafikk, andre vil endre måten du spiller på, og noen vil fortelle historier på en ny måte. Og så har du de som vil fortelle den nøyaktig samme historien på nytt – bare litt bedre.
Det er en måneds tid siden messa rundet av, og våre utsendte reportere, Espen Jansen og Øystein Furevik, har hatt en god stund på seg til å komme fram til noen favoritter. Dette har resultert i denne listen over høydepunkter.
ESPEN JANSEN
Just Cause 3
Utgis på: XOne, PS4, Windows
Lanseringsdato: 1. desember 2015
Sier du Just Cause tenker jeg automatisk på et herlig øyparadis som bades i eksplosjoner, dårlig stemmeskuespill og flyvende hovedpersoner. Jeg forelsket meg i Just Cause 2 rundt nyttårstider i fjor, og etter flere døgn i Panau kan jeg knapt vente på det tredje spillet i serien. Just Cause 3 ser ut til å tilby mer av det spektakulære, det gode og det rett og slett sinnsyke; nå bare mye penere, mye større og langt mer dynamisk.
Denne gangen skal actionhelt Rico Rodriguez befri hjemlandet fra diktatur og ondskapsfulle leiesoldater, og det vi har fått sett og spilt så langt virker ekstremt lovende. Fortsetter det slik ser jeg ikke bort ifra at Just Cause 3 fort kan bli et av årets aller beste spill.
LEGO Dimensions
Utgis på: PS3, PS4, Wii U, X360, XOne
Lanseringsdato: 29. september 2015
LEGO-spillene har alltid hatt sjarme, humor og stil, men det nyeste produktet fra Traveller's Tales strekker seg enda lenger. Denne gangen kombinerer de nemlig ekte LEGO-klosser med over et dusin digitale spillverdener, fra Batman og Doctor Who, til Trollmannen fra Oz og Ringenes Herre – resultatet er fornøyelig spillglede for både store og små.
Med dette går Warner Bros. direkte i strupen på både Skylanders og Disney Infinity, med figurer som kan kjøpes separat, en portal som frakter den virkelige leken inn i spillverdenen og stor oppfordring til moro underveis. Det hele slås sammen med den tradisjonelle måten å spille LEGO-spill på, hvor gåter og lettbeint humor står på timeplanen. Variasjonen og de medfølgende universene er imidlertid det som får LEGO: Dimensions til å appellere til meg – løser du ikke gåter med Scooby-Doo og gjengen, er sjansen stor for at du skyter portaler med GLaDOS og Wheatley. Hvem vet, kanskje dukker Homer Simpson opp også?
Rock Band 4
Utgis på: XOne, PS4
Lanseringsdato: 6. oktober 2015
Musikkspill var virkelig i vinden på begynnelsen av 2000-tallet, og hadde du ikke et sett plastikkinstrumenter i hus var du ikke mye til kar. Så gikk det som det måtte gå, og både Guitar Hero og Rock Band produserte så mange spill og solgte så mye nedlastbart innhold at folk til slutt gikk lei – dette var omkring det herrens år 2010. Fem år senere vender begge spillserier tilbake, men det er kanskje først og fremst Rock Band 4 som får det til å rykke i rockefoten også i 2015.
Harmonix' rockestjernesimulator er omtrent akkurat den samme som for fem år siden – med litt ekstra snacks på siden – og det er kanskje nettopp derfor gjensynet er så hyggelig som det er. Med på kjøpet får man et avsindig stort låtutvalg å laste ned og leke seg med, og etter et par låter under årets E3 var jeg solgt. Det er for øvrig også samtlige instrumenter fra den gang da, så da må vi pent kjøpe nye.
Call of Duty: Black Ops 3
Utgis på: PS3, PS4, XOne, Xbox 360, Windows
Lanseringsdato: 6. november 2015
Jeg har alltid likt Call of Duty, fra mitt aller første møte med Modern Warfare, via det fabelaktige Black Ops og helt fram til fjorårets avanserte krigføring. Entusiasmen for serien har likevel dabbet betraktelig av siden de opprinnelige glansdagene. Dette kan nå ha kommet til å endre seg, for etter Advanced Warfares positive takter i fjor høst, virker det også som om Black Ops 3 er på riktig spor.
At Treyarch står bak er ingen overraskelse, og selv om vår første kikk på spillets samarbeidsmodus var alt annet enn imponerende, var det noe helt annet som møtte oss da vi selv fikk spille flerspiller på messegulvet i Los Angeles. Her var tempoet høyt og spenningen til å ta og føle på som alltid, men takket være et Team Fortress 2-aktig klassesystem (med medfølgende spesialegenskaper og teknologiske supervåpen) føltes dette virkelig friskt, unikt og veldig, veldig artig.
Metal Gear Solid V: The Phantom Pain
Utgis på: PS3, PS4, Xbox 360, XOne, Windows
Lanseringsdato: 1. september 2015
I år som i fjor har jeg også latt meg imponere av den kommende utskeielsen fra Hideo Kojima, utskeielsen bedre kjent som Metal Gear Solid V: The Phantom Pain. Nøyaktig hva det er med det femte nummererte snikespillet er det fortsatt ikke godt å si, men blandingen av et herlig ytre, utrolig mange finurlige leketøy, og en rekke store, eksotiske omgivelser – hvor sniking, frihet og galskap går hånd i hånd – kan ha noe med saken å gjøre.
Metal Gear Solid V ligger dermed an til å bli en ellevill opplevelse, drevet av et sterkt rollegalleri og enda sterkere spillmekanikker. Dette fikk vi smake på allerede i fjor, med utgivelsen av den betalte demonstrasjonen, Ground Zeroes. Hvis Phantom Pain blir som dette, bare større, er det stor grunn til å glede seg til september. Ikke skuff oss, Kojima!
Opptur: Alle bidro
Årets E3 blir sett på som en av de beste på aldri så lang tid, og jeg er hjertelig enig. Her var det spill for enhver smak, med glimrende presentasjoner, flotte trailere og en rekke spennende overraskelser underveis. Ja, messen bar rett og slett preg av en bransje som mer enn på lenge hadde bestemt seg for å dra i samme retning – i år som i fjor var fokuset på spillglede og -opplevelser, og her hadde alle noe å bidra med.
Microsoft begynte, og de slo til med bakoverkompabilitet til Xbox One og et herlig indiegalleri. Sony var solide som alltid, og trakk til og med sløret av flere store spilltitler. Nintendo var som Nintendo alltid har vært, med sjarme, humor og masse spennende til Nintendo 3DS. Ubisoft hadde på sin side fryktelig mye spennende å by på, både nytt og gammelt, mens Square Enix imponerte stort, med et latterlig bredt register av storspill.
De eneste som skuffet noe, var EA, som til tross for et par virkelig store bidrag, kunne gjort utrolig mye mer. I stedet fikk vi tretti minutter med sport, mobilspill og et småkeitete intervju med Pelé – dette ble for snaut, EA.
ØYSTEIN FUREVIK
Nier 2
Utgis på: PlayStation 4
Lanseringsdato: Ukjent
Strengt tatt fekk eg ikkje sjå mykje frå Nier 2, men eg fekk snakke med regissør Yoko Taro, og det var eigentleg alt som skulle til for å dytte dette inn på førsteplass i år. Yoko Taro framstår som ein oppriktig og audmjuk mann som ikkje likar å snakke stort om seg sjølv, men som likevel fortel kva han meiner.
Om du ikkje kjenner til denne mannen er det ikkje rart. Han har stått bak nisjefavorittar som Drakengard og Nier, mindre spel med mørke og knakande gode historier, men no og då vaklande gameplay. For å rette på den siste biten har Square Enix hyra inn ingen ringare enn actionmeistrane hos Platinum Games. Yoko Taro skildrar eit spel som vil bli minst like unikt, sært og engasjerande som sine forgjengarar, og med Platinum Games på laget, samt ein av Square Enix's beste konseptkunstnarar, og bransjens kanskje beste komponist, kan dette bli alvorlege godsaker.
Gigantic
Eg har aldri hatt mykje til overs for MOBA-sjangeren, men det var inntil eg prøvde Gigantic. Dette er eit heidundrande actionspel dytta inn i kroppen til eit MOBA-spel, og resultatet lovar å bli på alle måtar fantastisk. Du får velje blant ei rekke høgst ulike krigarar før du hoppar inn i kjappe og intense kampar der du ikkje berre må nå fiendens basestasjon, men og ta opp kampen mot det gigantiske monsteret som vaktar den. Det skadar ikkje at du har eit monster på ditt lag òg.
Gigantic overbeviser ved å vere uhyre lett å kome i gong med. Som i alle MOBA-inspirerte spel finn vi eit progresjonssystem som gjer at du blir sterkare etter kvart som du spelar, men dette er svært enkelt å forstå og bruke, sjølv om det byr på nok val og djupne til at det bør tilfredstille dei fleste.
Horizon Zero Dawn
Utgis på: PS4
Lanseringsdato: 2016
Dette spelet tok meg på senga, men sigla raskt opp som ein av favorittane på årets E3-messe. Vi blir kasta inn i ei postapokalyptisk verd nokon utanom det vanlege. Her er det ikkje grå, triste og øydelagde byar som møter oss. I staden har naturen tatt kontrollen tilbake, og det som ein gong var byar, er no overgrodde monument frå ei svunnen tid. I denne verda har menneska så og seie blitt sende tilbake til steinalderen, medan robotar i dyreham har klatra opp dom den dominerande arten.
I denne verda møtar vi ei ung jegarkvinne som jaktar robotar, og det var denne jakta som fekk meg til å verkeleg halde eit auge med Horizon Zero Dawn. Jakta er langt frå ei rett fram affære, i staden må du sørgje for å lage nok utstyr, og ta ned dei ulike robotane strategisk og med list. Det er dramatisk og vanvittig intenst når dte står på som verst, og eg gler meg til Guerilla Games bestemmer seg for å vise meir frå sitt nye prosjekt.
The Last Guardian
Utgis på PS4
Lanseringsdato: 2016
Mange av oss har venta lenge på The Last Guardian, og i år var det endeleg tid for å få sjå spelet i aksjon. Sist gong det hende var fleire år sidan, og i mellomtida har rykta om kansellering dukka opp med jamne mellomrom. The Last Guardian lev derimot i beste velgåande, og om du likte ICO og Shadow of the Colossus ser det ikkje ut til at du har mykje å uroe deg over.
I The Last Guardian møter vi ein liten gut og eit digert dyr som ser ut som ei blanding mellom hund, katt og fugl. Saman må dei kome seg ut av ei diger borg full av farer og feller. Dyret oppfører seg som eit dyr gjerne vil, og mykje av di oppgåve blir å prøve å kommunisere til dyret kva du vil det skal gjere. Det ser veldig spanande ut, og eg gler meg til å finne ut om The Last Guardian vil makte å knyte dei same emosjonelle banda til spelaren som ICO og Shadow of The Colossus i si tid gjorde.
Total War: Warhammer
Utgis på: Windows, OSX, Linux
Lanseringsdato: Ukjent
Warhammer-serien har lang fartstid, men det er lenge sidan vi har sett eit skikkeleg strategispel basert på dei klassiske miniatyrbrettspela til Games Workshop. Det blir det snart ei solid endring på. Frå strategimeistrane hos Creative Assembly kjem Total War: Warhammer, og dette ser verkeleg ut til å kunne bli Warhammer-spelet vi har venta på.
Har du spelt eit Total War-spel vil du nok raskt kjenne deg igjen, men her finn vi få historiske korrekte fakta. I staden for herskarar av menneske som krigar mot kvarandre finn vi orkar, dvergar, alvar og massive beist i alle former du kan tenke deg. Dette blir Total War på steroidar, og det ser ufyseleg artig ut. Massive beist og destruktiv magi blanda med taktiske avgjersler i sann Total War-tradisjon bør by på eit strategispel som både byr på mykje kjent, men og på noko heilt nytt.
Opptur: Square Enix
Etter årets E3-messe å dømme kan det sjå ut til at Square Enix har fått orden på sakene sine. Dei siste åra har vore prega av eit selskap som har stanga hovudet inn i veggen utan å vite kvar det ville. Dei japanske utviklarstudioa har levert lite, medan det er den vestlege delen av selskapet som har dominert katalogen deira med solide seriar som Tomb Raider, Deus Ex, og Hitman.
I år fekk vi derimot sjå eit selskap som var klare til å ta eit stort steg framover, samtidig som dei ser seg stødig tilbake på kva som gjorde dei til den giganten dei var på slutten av 90-talet. Det står respekt av å finansiere ein oppfølgjar til ein kultklassikar som Nier, og det er til stor glede for ein JRPG-entusiast at eit nytt Star Ocean-spel er på veg, samt at Square Enix har oppretta eit heilt nytt studio for å lage ein ny rollespelserie. Når vi på toppen av dette legg til ein herleg trailer frå Kingdom Hearts 3 og avsløringa av Final Fantasy VII Remake, er det ingen tvil om kven som vann E3 for min del.
Nedtur: Sjå, men ikkje røre
Det har vore ein vaksande trend dei siste åra med at spela på E3-messa i større og større grad blir presenterte av utviklarar som kjenner spela inn og ut. Vi får sjå alt frå sine beste sider, og det er eit problem. Eg vil prøve, ikkje sjå. Diverre får vi sjeldan lov til det siste. Eg kan telle på to hender alle spela eg fekk prøve sjølv i år, og det er alt for dårleg. Sjølvsagt er det mykje av det vi får sjå som ser svært bra ut, men det er vanskeleg å verkeleg setje seg inn i kor bra det eigentleg er, når alt du får vite blir demonstrert eller fortal.
Mykje kan vere bra på papiret, men i aksjon kan alt endre seg. Mange av dei mest imponerande spela på årets messe tvinga oss ned på ein stol som tilskodarar, og om denne trenden held fram slik den har gjort, slit eg litt med å sjå kva poenget med å reise på ei slik messe eigentleg er. Å sjå ein video med kommentatorspor kan raskt gjere same nytte.
