Med to tredjedeler av kåringen unnagjort står vi igjen med tre kategorier og ni spill. Her skal vi hedre spillene som med sitt fantastiske lyddesign sørget for gysning langs ryggmargen, de spillene som sørget for at vi falt av stolen av latter, og de spillene som engasjerte oss med sine eminente fortellinger.
Husk at du allerede fredag kan lese om våre personlige favoritter fra året som gikk. Der kan du banne på at du finner minst én person du kan enes med, i hvert fall om noe.
Beste lyddesign
Rayman Legends
Utgitt på Wii U, PlayStation 3, Xbox 360, PlayStation Vita og Windows.
Et godt lyddesign handler om å levere en totalopplevelse som underbygger både spillmekanikk og grafisk stil. Av spillene som har kommet ut i år var det Rayman Legends som stakk seg ut som det aller beste på akkurat dette. Alt du kunne gjøre hadde en tilhørende lydeffekt som skapte assosiasjoner til gamle episoder av Tom & Jerry, og den herlige akvarell-grafikken gjorde bare assosiasjonen sterkere.
I tillegg til de herlige lydeffektene var også musikken meget godt egnet til den helhetlige humorpakken Rayman Legends viste seg å være. Fast Ubisoft-komponist Christophe Heral hadde nok en gang slått seg løs med mandolin, kazoo, didgeridoo og andre utradisjonelle instrumenter. Resultatet var en ganske eklektisk og sær lydmiks, som likevel passet utrolig godt til de klin sprø situasjonene du befant deg i.
Alt toppet seg på slutten av hver verden, der du måtte løpe gjennom en plattformspill-variant av Guitar Hero, lydsatt av cover-versjoner av mer eller mindre kjente musikkstykker. Vi garanterer at du egentlig ikke har hørt Eye of the Tiger før den har blitt spilt av et mariachi-band bestående av festglade skjelletter. Sjeldent har slik musikalsk galskap vært så kul og fengende.
BioShock Infinite
Utgitt på Xbox 360, PlayStation 3 og Windows.
Der gikk vi, gjennom Columbias brede gater, stort sett uvitende om spillopplevelsen som lå foran oss. Etter å ha blitt skutt opp i himmelen fra et fyrtårn har vi landet i en by som tilsynelatende flyter på skyene. Da vi landet ble vi møtt av ekkoet fra et gospelkor, men da vi gikk nedover Columbias hovedåre hørte vi noe ganske uventet. Foran oss stod en barbershop-kvartet og sang en låt som umulig kunne ha eksistert i spillets univers. Likevel måtte vi akseptere at det var Beach Boys vi hørte.
Med dette malte BioShock Infinite et anakronistisk lydbilde som pekte framover mot de store avsløringene som ventet på slutten av reisen. Det skapte forventninger for det som skulle komme, og det var spennende å se hvilke andre musikalske krumspring Columbia hadde å by på.
Den nytolkede popmusikken ble selvsagt støttet opp av en stemningsfull musikk, komponert av komponistveteran Garry Schyman. De hektiske skyteduellene rundt om i Columbia fikk et ekstra løft takket væreden. Til slutt må vi heller ikke glemme det fantastiske stemmeskuespillet til Troy Baker og Courtnee Draper, som brakte liv til Booker og Elizabeth.
Grand Theft Auto V
Utgitt til Xbox 360 og PlayStation 3.
Det er mye som skal til for å skape en sammenhengende og helhetlig storby, spesielt når du jobber med et spill så omfattende som Grand Theft Auto V. Rockstar North sank en rekordsum penger inn i prosjektet, og det som til slutt spratt ut var en troverdig og levende utgave av Los Angeles i byen Los Santos. Det som stakk seg mest ut mens vi kjørte rundt i vestkystmetropolen var de stilige radiokanalene som pumpet ut fengende musikk i de fleste musikksjangre.
Med femten forskjellige radiokanaler var det mye å velge mellom, og alle bidro til å skape en særegen California-følelse som gjennomsyret hele opplevelsen. DJ-ene stod for herlig tomprat mellom hver låt, og hvis du hørte godt etter kunne du kanskje høre lyden av Kenny Loggins, Pam Grier, Big Boi, Bootsy Collins eller Keith Morris bak spakene.
Hvis prateradio er mer din greie kunne Los Santos skilte med det også. To kanaler serverte debatt-, magasin- og kulturprogrammer av ymse slag, som tok for seg alt fra aktualiteter og nyheter til matlaging og konspirasjoner. Noen ganger var de til og med mer underholdende enn musikken selv.
Beste humor
Rayman Legends
Utgitt på Wii U, PlayStation 3, Xbox 360, PlayStation Vita og Windows.
Humor kan være så mangt, men i spillenes verden blir humor som regel delegert til at vittige karer leverer kjappe og treffende replikker. Alternativt er et humoristisk spill noe som etteraper kjente konvensjoner og klisjeer på overdrevent vis. Det morsomme ligger gjerne i manuset, i det skrevne, og sjeldent i den fysiske utførelsen av noe morsomt eller det visuelle uttrykket.
Rayman Legends slo i 2013 et slag for slapstick-komediens edle kunst, og vi kunne ikke vært mer fornøyde. Spillet var som en gammel Warner Bros.-korfilm, stappfull av visuelle «gags», overdrevne stumfilmbevegelser og latterlige lydeffekter. Frosker sang Valkyrienes Ritt mens de hoppet i fallskjerm, eller kledde seg i Sam Fisher-drakt når de skulle snike seg rundt i mørket. Neser gav fra seg tilfredsstillende «bært»-lyder hvis de ble klemt på, og Rayman og gjengen stod klar til å banke møkka ut av alle som stod i deres vei.
Det har sjeldent vært så moro, og så rensende, å gi kompisen et realt dask, for så å få tilbake med samme mynt få sekunder etter. Humoren var enkel, til tider regelrett barnslig, men den fikk oss til å gapskratte fra første hopp til siste bokstav i rulleteksten forsvant fra skjermen.
Saint’s Row IV
Utgitt på Windows, Xbox 360 og PlayStation 3.
Saints Row-serien har blitt mer og mer absurd for hvert spill, og med det fjerde spillet får vi en handling så absurd og virkelighetsfjern at det er umulig å gi noe skikkelig sammendrag uten å høres ut som en ravende galning. Men dette er samtidig noe annet enn en tradisjonell «crazy-komedie» ala Hot Shots. Saints Row IV er ikke fremmed for slapstick eller barnslig grisehumor, men det har en intelligent snert som hever opplevelsen. Hvem som helst kan tulle og tøyse, men skikkelig god humor er en kunstform – og den kunstformen mestrer Volition bedre enn de fleste.
En av hovedgrunnene til at Saints Row IV lykkes i så stor grad som det gjør, er at det kjenner sitt publikum. Det vet hvem du er, og det vet hvilke referanser du kommer til å ta. Mye av det vi får servert er ren internhumor, men det fungerer fordi vi er en del av gjengen. Det som er risikabelt med denne typen humor er selvsagt at den kanskje ikke står like godt om ti år, når halvparten av spillene det refereres til har gått i glemmeboken, men da får vi heller se på Saints Row IV som en glimrende liten tidskapsel fra 2013.
Grand Theft Auto V
Utgitt til Xbox 360 og PlayStation 3.
Grand Theft Auto har alltid vært satirisk. Enten det er snakk om åttitallet i Vice City, gangsterkulturen i San Andreas, eller utopien om den amerikanske drømmen i GTA IV, har Rockstar portrettert parodiske virkeligheter man likevel lett kan kjenne igjen. GTA V er selvfølgelig ikke unntaket.
For her ligger satiren tyktflytende: I en av spillets aller første mellomsekvenser klager Michael, en av de tre hovedprotagonistene, på at sønnen hans kaster bort hele dagen på et hjernedødt voldsspill; Weazel News melder om at en demonstrant er drept i en demonstrasjon for en demonstrant som dagen før ble drept i en demonstrasjon; i Los Santos går alle rundt med iFruit-telefoner; det mest populære nettsamfunnet heter Lifeinvader, og der følger man ikke, man stalker.
I tillegg er spillet flust av andre morsomheter, som for eksempel det herlige samspillet mellom Franklin og Lamar, Chakra Attack på West Coast Talk Radio, den evige has-been Laslow (som faktisk er en ekte person), eller one-linerne til alles favorittpsykopat Trevor. Det femte innslaget i Grand Theft Auto-serien leverer i det hele tatt et lattermildt skråblikk på samtiden som ingen andre spill engang tør prøve å matche.
Beste historie
BioShock Infinite
Utgitt på Xbox 360, PlayStation 3 og Windows.
«Det er alltid et fyrtårn. Det er alltid en mann, det er alltid en by.» Det var med disse ordene, og mange til, at BioShock Infinite fastslo oppskriften for en perfekt spillhistorie, samtidig som det på mesterlig vis knyttet det himmelske eventyret i Columbia opp mot undervannsbesøkene i Rapture.
De originale BioShock-spillene hadde også engasjerende fortellinger, om galskap, frihet og bedrag, men det som gjorde Infinite unikt var Elizabeth – den unge frøkna som ikke bare fulgte deg gjennom spillet, men også var hele grunnen til at du var der i utgangspunktet. Hun representerte den motparten man aldri fikk i originalspillene, og takket være fremragende skuespill og et godt manus endte hun opp som en person man kunne forstå og sympatisere med.
Og hva hadde vel et BioShock-spill vært uten en tvist eller to? Det som begynte som et enkelt redningsoppdrag utviklet seg fort, og før man visste ordet av det hadde parallelle univers, revolusjoner og tidsreiser viklet seg inn i plottet – og det fungerte.
Infinite hadde et ustanselig driv, og man lengtet stadig etter å se hva som ventet rundt neste sving, være seg det var sinnsyk glede, smertefull sorg eller hårreisende sjokk, og det er tegnet på en god historie.
Gone Home
Utgitt på Windows, Mac og Linux.
I motsetning til de to andre vinnerne i denne kategorien forsøker ikke Gone Home å fortelle en storslått og episk historie om menneskets tilstand eller ondskapen utøver. Gone Home ønsket å formidle en langt enklere historie om ung kjærlighet, oppvekst, og ønsket om å passe inn. Nettopp fordi historien var såpass enkel lot vi oss rive med. Det er en historie vi kan kjenne oss igjen i. Det hjelper attpåtil at den er sylskarpt skrevet og fortalt på en interessant måte.
Som nyankommen til familiens hjem etter et års opphold i Europa møtes du av et tilsynelatende forlatt hus. Etterhvert som du utforsker huset og undersøker ymse gjenstander blir historien sakte, men sikkert nøstet opp av en fortellerstemme som tilhører din søster. Velregissert stemmeskuespill bærer handlingen framover, mens du knytter sammen de løse trådene du finner rundt om i det tommet huset. Selv om det er din søster som står i fokus har også mor og far et par skjelletter i skapet som du kan grave frem. Det hele ender i et bittersøtt og emosjonelt klimaks som gav gjenklang hos de aller fleste av oss.
The Last of Us
Utgitt på PlayStation 3.
Det er liten tvil om at historier satt i en verden herjet av zombieinvasjon er noe som appellerer til mange av oss. I fjor var det The Walking Dead som klatret på listene, og i år er det The Last of Us som gjør seg gjeldende.
Tilfeldigheter fører til at grinebiteren Joel møter jenta Ellie, og sammen legger de ut på en spennende og farefull ferd gjennom et ugjestmildt Amerika. Det er ikke bare de infiserte som byr på utfordringer. Noen av menneskene de møter på veien har onde hensikter, og det er ikke lett å vite hvem de kan stole på. En slik fremstilling av hva mennesker kan finne på å gjøre i vanskelige situasjoner gir en følelse av å miste motet.
Heldigvis utvikler Joel og Ellie et sterkt forhold, på tross av ting de har opplevd som gjør det vanskelig for de å åpne seg for hverandre. De gir hverandre håpet tilbake litt etter litt, og det skal godt gjøres å ikke la seg følelsesmessig berøre når historien nærmer seg slutten. Man ender opp med å virkelig bry seg om Joel og Ellie, og det er derfor dette er en av årets beste historier.
Er du på utkikk etter andre gode spill fra 2013?
Se oversikten over hvilke spill som har scoret best i anmeldelser hos Gamer.no i år.
