Med to tredjedeler av kåringen unnagjort står vi igjen med tre kategorier og ni spill. Her skal vi hedre spillene som med sitt fantastiske lyddesign sørget for gysning langs ryggmargen, de spillene som sørget for at vi falt av stolen av latter, og de spillene som engasjerte oss med sine eminente fortellinger.
Husk at du allerede på tirsdag kan lese om våre personlige favoritter fra året som gikk. Der kan du banne på at du finner minst én person du kan enes med, i hvert fall om noen spill.
Beste lyddesign
Ori and the Blind Forest
Utgitt på Xbox One og Windows.
Ori and the Blind Forest er nydelig på så godt som alle områder, og kanskje skinner det sterkest når det kommer til spillets lyddesign. Den mektige fortellerstemmen som følger oss fra begynnelse til slutt som en rød tråd klarer å berolige og skremme på samme tid. Det samme greier det mektige lydsporet. For hvor enn spillet bringer oss greier musikken å fange stemningen så til de grader.
I tillegg er låtene svært dynamiske. Overgangene mellom de forskjellige områdene er sømløse. Spesielt skinner lydsporet i de mest skjebnesvangre scenene for ekstra gjennomslagskraft. Musikken er dog ikke det eneste som gleder. Lydeffektene er selvsagt til stede gjennom helle fortellingen, men greier likevel å holde seg unna fokuset. Dette bidrar til å gjøre Ori and the Blind Forest en fest for ørene, da det er svært få, om ingen, irriterende lyder man skulle vært foruten. Tvert imot: lydeffektene skaper i tillegg til musikken en atmosfære uten sidestykke, og vi kan ikke gjøre annet enn å lene oss tilbake og nyte det vi hører.
Lydbildet i Ori and the Blind Forest er rett og slett fantastisk. Det sier mye når man kan få en liten katteaktig skikkelse og en 2D-verden til å føles så nære som det de gjør her. Kanskje sier det enda mer når det man husker spillet for er det gode lydsporet, noe som ofte er tilfellet med det mesterlige Ori and the Blind Forest.
Star Wars Battlefront
Utgitt på PlayStation 4, Xbox One og Windows.
Man kan godt være uenig i så mangt om den nyeste utgaven av Star Wars Battlefront, men er det én ting de fleste kan enes om, er det det faktum at spillet virkelig har truffet den audiovisuelle spikeren på hodet. For det første er spillet fryktelig lekkert å se på, og alt fra måten AT-AT-er tramper gjennom isødet på Hoth, til de massive eksplosjonene i skogene på Endor, lever helt og holdent opp til opphavsmaterialets visuelle stil.
Likevel er det kanskje spillets lyddesign som virkelig tar kaka – det formelig oser Star Wars i hvert eneste fiber av spillets lydbilde, og når man kastes ut i kamp er det aldri tvil om hvilket univers man befinner seg i. Stjernekrigen er overalt rundt deg: Laserskudd som flerrer over himmelen; fektende lyssabler som møtes til duell; det herlige brølet fra en TIE Fighter på oppdrag; eller bare de John Williams-inspirerte tonene som river til i hjerteposen i ny og ne.
Og det skader heller ikke at det er DICE som står som utvikler, for er det ett selskap som virkelig har mestret kunsten det er å presentere god krigslyd, så må det jo være EAs svenske ringrever. Det er rett og slett svært få lydopplevelser som har vært like levende og engasjerende i 2015.
Crypt of the Necrodancer
Utgitt til Mac, Linux og Windows.
2015 og 2014 har vært svært gode år for roguelite-sjangeren, som har briljert med noen skikkelig knallgode spillopplevelser. Crypt of the Necrodancer er ett av de som virkelig skiller seg ut, med en kombinasjon av elementer fra rytmebaserte musikkspill og tilfeldig genererte nivåer fra roguelite-spillene. Det har resultert i en herlig mikstur som får adrenalinet til å pumpe – mye takket være Danny Baranowskis fantastiske musikk.
Som en tapper utforsker skal du danse deg gjennom fire soner for å nå fram til den fryktede «NecroDancer», en åndemaner som har stjålet hjertet ditt og fanget deg i en mørk krypten. Alt i spillet beveger seg til musikkens rytme, som til å begynne med gjør alt veldig stressende. Heldigvis tar det ikke lang tid før alt «sitter», og du blir en dødelig dansemester.
Lyd og musikk er en sentral del av Crypt of the Necrodancer, og spillet hadde ikke fungert like godt uten. Hvert nivå har sin egen temalåt som stemmer godt overens med hva som foregår i omgivelsene rundt deg, fra mild dempet syre-jazz i et sumpområde til mer discoaktige chip-tune-melodier i hulene der du starter spillet. Akkurat som resten av spillet kombinerer lydbildet de moderne med det tradisjonelle. Dette skaper en helhetlig audiovisuell stil som strengt tatt bare må oppleves.
Hvert nivå kommer også med en operasyngende butikkeier som gauler med til de basstunge melodiene som stadig driver deg fremover. Hvis ikke det er tøft vet ikke vi.
Beste humor
Undertale
Det kan være dumt å fortelle for mye om Undertale – et spill som nytes best når du vet så lite som mulig om det. Når det er sagt, hersker det ingen tvil om at dette spillet er full av god humor, som ofte spiller på forventningene til spilleren. Samtidig bryter Undertale rollespill-etiketten på en måte som vil få spillere til å snøfte ut av nesa i begeistret overraskelse.
Humoren i Undertale er over alt. De morsomste øyeblikkene kan fort bli selve slåsskampene. Du prøver å prate med en fiende, og finner ut at han vil være stand-up-komiker. Neste runde velger du å le av de særdeles labre spøkene hans, og han blir kjempefornøyd og lar deg gå. Slike ting blir morsomt fordi du ikke forventer det i sjangerens tradisjonelle rammer. Andre øyeblikk kan være utenfor kamp, når en samtale med en annen figur plutselig dras mye lengre enn du trodde det kom til å gjøre. Plutselig har du et stevnemøte med en du først trodde bare var en ordinær sjefsfiende.
Spillet er utviklet nesten egenhendig av 24 år gamle Toby Fox, som virkelig har forstått hva som utgjør et godt rollespill, med stadig overraskende og humoristiske vendepunkt. Fox har skapt en helt unik stemning gjennom variert musikk og en berg-og-dalbane av en emosjonell historie, og redaksjonen er ikke i tvil om at humoren er et krydder som gjør denne sammensetningen til en uforglemmelig cocktail.
Tales from the Borderlands
Utgitt på Windows, Xbox 360, PlayStation 3, Xbox One, PlayStation 4, Mac, iOS, Android.
Hver for seg har både Telltale og Borderlands alltid stått for spennende og gøyale spillopplevelser, men likevel var det nok ingen andre enn utviklerne selv som hadde sett for seg akkurat denne sammenslåelsen på forhånd. Enda færre var det kanskje som kunne forutse hvor underholdende og elegant Tales from the Borderlands skulle vise seg å bli. Nå vet vi derimot bedre, og etter fem episoder på Pandora og omegn er det bare å konkludere med at dette er et av årets morsomste spill.
Og det begynner tidlig, for allerede i den første episoden settes standarden for det som skal komme i resten av serien: Her sitter vitsene tett, med alt fra slappe «moren din»-kommentarer, til litt mer sofistikerte drømmesekvenser, hvor spilleren får være med på den ene usannsynlige syretrippen etter den andre.
Det meste er likevel stor moro, og mye av æren skal også figurene ha – hovedpersonkjeltringene Rhys og Fiona finner seg raskt til rette i våre felles humorhjerter, mens de robotiske følgesvennene, Loader Bot og Gortys, antagelig står igjen som noen av de mest minneverdige medhjelperne i et spill på aldri så lenge.
Har du det ikke gøy mens du spiller Tales from the Borderlands, da vet vi rett og slett ikke hva som skal til.
Mario & Luigi: Paper Jam Bros.
Utgitt til Nintendo 3DS.
Nintendo har alltid trivdes i rollen som den litt rare, men også veldig snille onkelen fra Japan, og dette er nok mye av grunnen til at så mange har lite vondt å si om de japanske spillveteranene. Selskapets joviale holdning tar alltid stor plass i spillene de lager, enten det er Kirby, Donkey Kong eller Star Fox som poserer på coveret – det er likevel sjelden spillmakerne kaster seg ut i dype humorfarvann, og derfor er den staute Mario & Luigi-serien alltid et friskt og velkomment avbrekk.
Årets utgave, Paper Jam Bros. er intet unntak, og her briljerer Nintendos humorhjerner med morsomme replikker, gøyale påfunn, og store doser med god, gammeldags slapstick.
De titulære hovedpersonene stråler i hver sin rolle: Mario som den staute og overmodige storebroren; Luigi som den skremte og tullete lillebroren. Sammen med den herlige papir-utgaven av Mario, kastes de kjente figurene inn i stadig like spennende og morsomme situasjoner, situasjoner hvor det strengt tatt ikke hører hjemme. Og kanskje er det nettopp derfor, fordi vi er så vant til å se disse karene i andre roller, at bruddet med rutinene virker så godt som det gjør i humorsammenheng.
Beste historie
Life is Strange
Utgitt på Windows, Xbox 360, PlayStation 3, Xbox One og PlayStation 4.
Man kan egentlig ikke snakke om Life is Strange sin historie i entall. Det franskutviklede collegedramaet består av et utall historietråder, som alle springer ut fra hovedpersonen Max sin egenskap til å reise i tid. I løpet av de fem episodene er vi innom flere ulike alternative virkeligheter enn vi klarer å holde orden på. Desto mer imponerende at Dontnod ikke bare klarer å ha kustus på handlingen, men at de også haler den i land på en måte som virker noenlunde troverdig.
Persongalleriet er på sitt vis sjarmerende, om enn nokså stereotypisk for amerikansk collegefiksjon. Men det som virkelig gjør Life is Strange til noe ganske spesielt, er forholdet mellom Max og hennes tidligere bestevenninne Chloe. Det er noe oppriktig og ekte med måten de to kommuniserer på, og med det nære samholdet de etter hvert utvikler. Spillets dialog har fått en del kritikk for sitt, ifølge mange, mislykkede forsøk på tenåringslingo. Men er det ikke nettopp slik at mange tenåringer snakker på en måte som vi som er litt eldre synes er klein og teit?
The Witcher 3: Wild Hunt
Utgitt på Xbox One, PlayStation 4 og Windows.
CD Projekt REDs epos om Witcheren Geralt av Rivia fikk sin avslutning dette året med The Witcher 3: Wild Hunt – og for en avslutning!
Det er ikke det at selve hovedhistorien i seg selv er så fantastisk. Joda, jakten på Ciri har absolutt sine øyeblikk, men til syvende og sist er det en historie ramme for det som virkelig bergtok oss.
Det polske studioet har nemlig levert noen av de beste historiene i år med de forskjellige oppdragene. Hvem kan vel glemme The Bloody Baron-oppdragsrekken? Eller hva med Towerful of Mice-oppdragene der man kommer over en tragisk kjærlighetshistorie? Eller hva med det oppdraget i Skellige?
Til syvende og sist er The Witcher 3: Wild Hunt engasjerende nettopp på grunn av disse mindre historiene som drar spilleren med seg gjennom sterke velskrevne fortellinger.
Her Story
Utgitt på Windows, Mac og iOS.
Det er kanskje ikke direkte historien, selve plottet, i Her Story som nødvendigvis er så genial og original. Heller er det måten denne presenteres på, den virkelig unike og fragmentariske fremstillingen av det som har skjedd, og det at utvikler Sam Barlow tør å kreve noe av spilleren. Det finnes i og for deg en rimelig objektiv og endelig handlingsrekke som spillets mange korte videoklipp skildrer. Men rekkefølgen man ser klippene i, og hvor mange klipp man ender opp med å se, det avhenger av ens egen utforskning av videodatabasen, samt de slutninger man trekker ut fra dette.
Hvilke ord og trekk man legger merke til i hvert klipp, vil nødvendigvis variere fra person til person. Søkeordene man bruker vil dermed forgreine seg utover i spillet, som om det var et Telltale-tankekart man satt og lekte seg med. Og som er tilfelle med de fleste Telltale-spill, klarer også Her Story etter hvert å samle et tilstrekkelig antall tråder til at de sammen utgjør en meningsfull og i grunnen ganske spennende historie. Og kanskje enda bedre: Man blir sittende igjen med en god følelse av vel utført detektivarbeid.
Er du på utkikk etter andre gode spill fra 2015?
Se oversikten over hvilke spill som har scoret best i anmeldelser hos Gamer.no i år »
