Så langt har vi delt ut lovord til spill i tre kategorier, og vi er ikke halvveis en gang. Interessant nok har det så langt heller ikke vært mange duplikater å spore i kåringene, men Rocket League har greid bragden å få hedersplass i to kategorier.
Nå skal vi først sette eselører på de tre spillene som fellesskapet mener skuffet mest i år – det er her kontroversene begynner. Deretter går vi mer inn på detaljnivå og hedrer de spillene som utmerker seg på spesifikke områder.
Største skuffelse
Utgitt på Xbox 360, PlayStation 3, Xbox One og PlayStation 4.
Oioioi, Tony Hawk! Det var ikke dette vi hadde i tankene da nyhetene om et nytt spill i den populære spillserien først ble gjort kjent. På ett vis ble vi dessverre ikke veldig overrasket, etter som Tony Hawk's Pro Skater-serien har fomlet seg ut på grus og gråstein mange ganger de siste 10 årene, men vi hadde håpet på noe er enn dette.
Tekniske problemer var det flust av ved lansering. Samtidig gjorde ensformige oppdrag, pregløse baner og en problematisk «slam»-mekanikk det vanskelig å nyte den faktiske spillingen når vi først kom igang. Og selv det tok tid på grunn av en meningsløs skate-lobby der du kan se – men ikke snakket til, eller interagere med – andre spillere som selv venter på å få komme seg inn i et av brettene.
Før lansering håpet vi at Activision skulle gjøre et siste forsøk på å få den en gang legendariske skateserien opp på beina igjen etter mange fall. Etter at vi fikk Tony Hawk Pro Skater 5 virker det mer sannsynlig at de kasserer serien en gang for alle.
The Order: 1886
Utgitt på PlayStation 4.
Er det én ting man ikke kan ta fra The Order: 1886 er det at det er et skikkelig pent spill. Dessverre er det ikke så veldig mye annet positivt å trekke frem om det PlayStation-eksklusive spillet, og derfor havner det i denne kategorien.
Skytingen i spillet er i seg selv grei nok, men spillet er svært forutsigbart og svært lineært. Alle sjangerklisjeene tas i bruk, og det er ingenting som overrasker eller sørger for at spillet blir noe annet enn enda et skytespill.
Til syvende og sist er det ikke det at The Order: 1886 er forferdelig dårlig, det handler mer om at vi i redaksjonen hadde forventet så mye mer fra et av Sonys største spill i 2015. Det fikk vi dessverre ikke.
Batman: Arkham Knight
Utgitt på Xbox One, PlayStation 4 og Windows.
Rocksteadys siste spill i sin Arkham-trilogi har mildt sagt hatt et vanskelig år. Like etter lansering i sommer ble Windows-versjonen av spillet trukket tilbake på grunn av dramatiske tekniske problemer, uten noen klar beskjed om når man kunne vente å se det igjen. Nå på senhøsten, like etter relanseringen, kom beskjeden om at spillet mest sannsynlig aldri blir helt feilfritt.
Men det er ikke bare PC-trøbbel som er problemet til Batman: Arkham Knight. Å ikle seg flaggermuskappen etter Arkham Asylum og Arkham Knight er ikke så lett, og mange følte at spillet led under sine egne ambisjoner.
Særlig ble de mange kampene med Batmobilen sterkt kritisert som kjedelige og lite spennende, mens andre kritiserte fortellerstilen til Rocksteady. Batman: Arkham Knight er kanskje ikke et forferdelig spill, men lanseringstrøbbel og høye forventninger etter to spillperler sørger for at det havner på skuffelseslista i år.
Beste originale idé
-
Her Story
Utgitt på Windows, Mac og iOS.
Konseptet til Her Story er, for å bruke en forslitt frase, like enkelt som det er genialt. Spillet er i praksis en søkemotor som man bruker til å gjøre søk mot en database med korte videoklipp. Videoklippene er hentet fra ulike forhør av enken etter en mann som er funnet død under mistenkelige omstendigheter, forhør som går over en periode på noen uker. Man bruker nøkkelord som man plukker opp underveis i klippene til å søke opp nye klipp, og slik setter man selv sammen sin egen teori om hva som egentlig har skjedd.
Der tidligere etterforskningsspill som LA Noire og Phoenix Wright-serien også lar spilleren utforske ledertråder og utføre forhør, er begge disse nokså lukket med tanke på spillerens mulighet til å trekke egne slutninger. Nettopp dette er styrken til Sam Barlows Her Story, som ikke gir spilleren det minste snev av hjelp til å knytte trådene sammen. Alt er opp til en selv. I en tid der mange spill er svært opptatt av å leie spilleren gjennom historien er dette en svært forfriskende og original innfallsvinkel.
Super Mario Maker
Utgitt på Wii U.
Hver gang det lanseres et spill der man kan lage sine egne nivåer kan du banne på at noen vil forsøke å gjenskape verden 1-1 fra Super Mario Bros. Derfor er det overraskende at Nintendo brukte så utrolig lang tid på å lansere sin egen versjon av et slik nivåbyggespill. Men da de til slutt gjorde det ble vi vitne til et vidunder. Hvem som helst med en Wii U kunne designe, konstruere og dele sitt eget Super Mario-baserte nivå, og folk tok Nintendos enkle byggesett og lagde alt fra drømmekreasjoner til marerittnivåer uten sidestykke.
Nintendo er spillenes konge, men Super Mario Maker viste at det også finnes enormt mye kreativitet hos den gjengse dataspiller, som har klart å bøye og vri det grunnleggende regelverket i et Super Mario-spill og gjort det til noe helt nytt. Vi vet alle hvordan et Mario-spill fungerer, men det var interessant å se disse formlene bli snudd fullstendig på hodet.
Dette er absolutt ikke det første spillet der brukergenerert innhold står i fokus, men det enkle brukergrensesnittet og de solide skaperverktøyene får Super Mario Maker til å fremstå som noe helt nytt. At den japanske spillgiganten ikke tenkte på å gjøre noe lignende før er fullstendig merkelig. Vi er likevel glade for at de valgte å gjøre det, for nå har vi tilgang på rykende ferske Mario-nivåer helt til jorda går under.
Undertale
Utgitt til Windows.
Undertale er et spill som velter om på de typiske systemene og tropene til japanske rollespill i stor grad. Historien er en sukkersøt og hjertevarmende naivistisk fortelling, med en type humor og særpreg som vi sjelden ser i spill.
For å få på plass til alt dette benytter Undertale seg av én enkel idé: Hva om man kunne snakke, gestikulere, eller tulle seg gjennom alle turbaserte kamper i stedet for å massakrere alt av små- og storkryp? Og hva om noen faktisk brydde seg om du dreper eller ikke dreper disse "monstrene".
Undertale omfavner denne ideen på en måte som vi ikke har sett mye av i andre spill, der spillmekanikken faktisk påvirker hvordan historien utfolder seg i stor grad. Og til syvende og sist er det dette samspillet, og hvor gjennomført det er, som sørger for at spillet havner på denne listen.
Beste visuelle design
-
Ori and the Blind Forest
Utgitt på Xbox One og Windows.
Det første som slo oss med Ori and the Blind Forest var hvor enestående vakkert det så ut. Animasjonene kunne vært lånt fra en spillefilm, og selv om man utelukkende spiller på en X- og Y-akse greier Ori and the Blind Forest å virke mye større enn seg selv. Ikke bare er lille Ori et meget sjarmerende og vakkert vesen å følge med på, men alt fra lyseffektene til kulissene er nesten hypnotiserende skjønne.
Ori and the Blind Forest tar oss med til dystre skoger, harmoniske fjell og selv en tropisk innsjø. Det er viktig for et spill som Ori å appellere til følelsene våre, både med tanke på fortellingen og selve spillopplevelsen. Den egenartede visuelle stilarten gjør mye for å oppnå en innlevelsesfølelse ulik noe annet. På en og samme tid greier den å holde et nivå som passer for barn, samtidig som de litt eldre kan sette pris på de mange detaljene som er tilstede.
Om ikke annet er Ori and the Blind Forest et av de vakreste og mest grafisk slående spillene i nyere tid. På samme måte som Journey klarer å fortelle sin fortelling så godt som den gjør gjennom sin stilart, makter Ori and the Blind Forest å gi oss innblikk i en verden som er både mørk og lys. Det er sjelden vi er vitne til en verden så full av magi, strev og håp, og enda sjeldnere er det at det er så nydelig å følge med på som nettopp her.