Fat Princess profileres som et kjapt, morsomt flerspillerspill som skal være enkelt å forstå, men likevel utfordrende i lengden. Førsteinntrykket er bra: Det er lett å la seg sjarmere av de små tegneserieheltene som farter rundt på spillbrettet, og spillet legger an en humoristisk tone helt fra starten av.
Den store (bokstavelig talt) gimmicken Fat Princess benytter seg av, er at noen av spillmodiene du kan velge gir laget ditt en kakeglad kongsdatter som skal kidnappes for å score poeng. Den morsomme vrien er at man kan feite henne opp med kakebiter for å gjøre henne god og trinn, slik at motstanderlaget får en tyngre (bokstavelig talt) jobb med å frakte trultetuppa over til sin festning og vinne kampen.
Dette høres innledningsvis ut som en vittig vri på tradisjonelle flerspillerspill, men det går skremmende kort tid før svakhetene i spillet kommer til syne.
Jeg liker digre akterspeil og jeg kan ikke lyve
Den første svakheten er presentasjonen. Når førsteinntrykket har sunket inn, er det ikke til å unngå å legge merke til hvor sabla uinspirerte spillfigurene er. Alle figurene (unntatt prinsessene) er kliss like, sett bort fra hår, skjegg, hudfarge og øyenfarge – disse bestemmer du selv. Lykke til med å legge merke til variasjoner i øyenfarge mens spillet er i gang. Du kan velge om du vil spille som pjokk eller snelle, men den eneste forskjellen dette gjør er hva slags stemme fysaken din har. Sammen med klisjerte og lite engasjerende omgivelser, for eksempel gjør spiral-røyken fra Wind Waker sin obligatoriske gjesteopptreden her også, kommer aldri Fat Princess med den visuelle trøkken man forventer fra et tegneserieaktig spill.
Selv om alle figurene i utgangspunktet er ganske like, er det to andre viktige elementer som hjelper deg med å holde styr på dem: Hvilket lag de tilhører (rødt eller blått) og hvilken hatt de har på seg. Avhengig av hodeplagget endres figurklassen din, og dermed hvilke kampegenskaper du har. Arbeidere kan sanke ressurser og oppgradere bygninger, soldater angriper på nært hold, magikere bruker ild og is for å trakassere motstandere, prester kan helbrede kompiser eller suge livet ut av slemminger, og jegere angriper på langt hold med pil og bue eller muskedunder.
I tillegg kan du velge å rusle rundt uten hatt i det hele tatt, og dermed nyte godt av at du kan løfte og bære ting mer effektivt enn noen annen figurklasse. Du bør helst ha med deg en hær av kompiser hvis du skal prøve denne taktikken, dog.
Kulemager er sexy
Så langt, så velkjent. Klassebaserte flerspillerspill finnes det etter hvert ganske mange av; Team Fortress 2 og Battlefield-serien, for å nevne noen relevante eksempler. Fat Princess har dog lagt seg på en enklere og mer tilgjengelig stil enn disse, blant annet ved at angrepsmekanikken stort sett er den samme uansett hvilken klasse du spiller som, og ved at du når som helst kan bytte til en annen hatt hvis du føler for det. I tillegg er det ikke vanskeligere enn å ta en pust i bakken for å gjenvinne tapt helse, så lenge ingen forstyrrer deg.
Denne ukompliserte tilnærmingen er sant nok enkel å begripe seg på, men flere av hovedelementene i spillet gjør totalopplevelsen lite tilfredsstillende. Den enkle stilen gjør absolutt jobben så lenge du bare slåss med noen få motstandere. De fleste klassene har et kjapt angrep hvis du trykker raskt på firkantknappen, og et mer spektakulært triks hvis du holder den nede en stund før du slipper. Dette fungerer kjekt sammen med målsøkerfunksjonen, som automatisk sørger for å sikte deg inn på en fiende, men når større grupper barker sammen er det bare å kaste alle taktikker på båten og hamre løs mens du håper på det beste.
Dette er forsåvidt akseptabelt i spillmodiene hvor målet er å erobre utposter spredt rundt på brettet eller bare å slakte motstanderne, men når du skal begynne å frakte Prinsesse Tjukkerull rundt faller hele opplegget sammen. Siden Hennes Tjukkhet alltid sitter i motstandernes festning – stedet hvor alle fiendene dukker opp igjen når de dør – er det alltid en skokk av soldater der, og bare det å få fraktet den kongelige hvalrossen over dørstokken er et mål som kun er oppnåelig hvis motstanderne dine spiller med tærne eller noe tilsvarende teit.
Den falne Madonna med de digre...
De eneste kampene hvor laget mitt vant en prinsesserunde i det hele tatt, var de kampene hvor motstanderlaget var fylt av løkruller som heller loffa rundt og angrep utpostene mine istedenfor å prøve å beskytte festningen mot våre elendig koordinerte angrep. Resten av kampene endte med at ingen klarte å få noen poeng i det hele tatt, siden spilletiden gikk ut før noen av lagene klarte å få til et skikkelig angrep. Misforholdet mellom hvor vanskelig det er å iverksette en ordentlig offensiv og hvor lett det er å forsvare festningen er helt klart ment som en oppfordring til lagspill, men det klaffer ikke. Hvis du klarer å lokke med deg fem kompiser blir nok historien en annen, men det foregår for mye ellers i spillet til at oppskriften lykkes når man spiller med fremmede.
En viktig del av et vellykket flerspillerspill er at man klarer å gjøre hovedmålet i spillet attraktivt. Paradokset i Fat Princess er at jeg synes det artigste er å spille som arbeider. Arbeidere kan vase rundt og samle tømmer og metall, som igjen kan benyttes til å oppgradere hatter (og dermed egenskapene til de ulike klassene) samt bygge katapulter og annet materiell som kan hjelpe til med å hente prinsesser. Det er essensielt at hvert lag har en arbeider eller to, slik at man står skikkelig rustet når fienden banker på porten. Det store problemet er at det er ekstremt lett å få poeng som arbeider, siden man får det uansett om man sanker ressurser, reparerer ting eller oppgraderer bygninger. Sammenlignet med de kaotiske og tilfeldige kampsituasjonene som oppstår, er dette klart å foretrekke.
Konklusjon
Sett under ett er det lite som taler til Fat Princess’ fordel. Samtlige spillmodi er små variasjoner over opplegg kjent fra utallige andre spill, brettene er både kronglete og vanskelige å få oversikt over takket være den begrensede synsvinkelen man har, og for å kunne se hva som foregår ellers på brettet må man kalle fram et kart som dekker til selve spillet. Kombinert med den skjeve balanseringen mellom angrep og forsvar, i tillegg til den lite tilfredsstillende kampdelen, sitter man igjen med et spill som lover langt mer enn det klarer å holde.
Enspillerdelen er et godt eksempel i så måte. Den begynner friskt med en passe latterlig historie som forteller hvordan prinsessene ble så glade i kake, men selve spilldelen er akkurat det samme som flerspillermodiene og har ingenting å gjøre med historien som fortelles underveis. Kanskje det mest avslørende aspektet ved enspillerdelen er at de siste par kampene ender i akkurat samme kjedelige dødlås som mange flerspillerkamper. Selv om motspillerne er idioter, må du være Supermann for å klare å drasse prinsessedundra tvers over brettet. Modiene hvor du slipper å bekymre deg for prinsesser i det hele tatt er en klar forbedring, men med tanke på svakhetene ellers er ikke dette akkurat en glødende anbefaling.
Det er svært, svært vanskelig å anbefale Fat Princess til noen som helst. Tegneseriestilen er usjarmerende, selve spillopplevelsen har vi sett mange ganger før, og til og med det grunnleggende kampsystemet er lite tilfredsstillende. Med tanke på den stive prisen ville jeg måtte være bra teit om jeg anbefalte dette framfor eksempelvis Battlefield 1943, som også tilbyr klassebasert flerspilleraction. Jeg vil ikke være med på å bygge opp under fordommer mot overvektige, men akkurat denne tungvekteren blir nok sittende aleine på lørdagskvelden - med rette.
Fat Princess kan kun kjøpes via Sonys Playstation Network-tjeneste, og koster 115 norske kroner.
