Far Cry er et førstepersons skytespill hvor du får rollen som Jack Carver - en hardbarket båtkaptein som er leid inn av den vakre journalisten Valerie Constantine. Målet for reisen er en øygruppe i Mikronesia, hvor hun forteller deg at hun i all hemmelighet skal samle stoff til en stor sak som hun jobber med. I utgangspunktet ser øyene ut som paradis på jord, men i det Valerie forlater båten blir den oppdaget av noen relativt uvennlige personer. De sprenger den rett og slett i luften, og det er bare så vidt du overlever. Nå er du strandet på ei øde øy, omgitt av fiendtlige leiesoldater. Valerie er borte, og du er i stor fare.
Jack Carver forteller
Jeg stod på en liten fjellhylle og tittet ned på den vakre sandstranden på andre siden av bukten under meg. Hvis jeg anstrengte øynene kunne jeg fremdeles se at det lå noe ubevegelig der, men uten kikkertsikte var det praktisk talt umulig å se at det var en diger mutant jeg akkurat hadde sendt til de evige menneskejaktmarker. Nå brukte jeg kikkerten min til å speide etter flere fiender. Tidligere hadde jeg studert et kart over øya, og visste at for å komme dit jeg skulle måtte jeg følge en vei som gikk på oversiden av stranden. Nå kunne jeg sitte på trygg avstand og kvitte meg med det som måtte befinne seg av fiender på og rundt denne veien.
Det så ikke ut til å være noe annet i live verken på stranden eller veien over den, så jeg snudde og gikk inn i hulen bak meg. Etter å ha tatt turen gjennom den mørke tunnelen kom jeg ut på andre siden av fjellet, hvor bilen min stod. Det var en HMMV, utrustet med påmontert maskingevær. Jeg kastet et blikk over på en liten festning på andre siden av dalen. For en halvtime siden hadde den vært åstedet for en ødeleggende kamp mellom mutanter og leiesoldater, men nå var det helt stille der. Kampen hadde endt uavgjort - det vil si, mutantene vant, men de levde ikke lenge nok til å nyte seieren sin. Jeg smilte for meg selv før jeg satte meg inn i bilen og startet motoren.
Veien rundt fjellet gikk gjennom en smal dal, med tett skog på begge sider. Jeg skrudde på frontlyktene - månen var oppe, så det var ikke bekmørkt, men det var likevel vanskelig å se. Etter en stund stoppet jeg bilen og lyttet etter liv, men alt hørtes stille ut. Jeg startet bilen igjen og kjørte langsomt fremover, med hjertet i halsen. Plutselig så jeg noe på veien foran meg. Det var en mutant; et relativt lite kryp utrustet med sylskarpe tenner og klør. Kom det for nærme ville det kunne rive meg i stykker selv om jeg satt inne i bilen. Den grufulle lille skapningen hadde sett meg - antakelig var det lyset fra lyktene som hadde tiltrukket den, og nå ville den ha meg som middagsmat. Jeg prøvde å skyte etter den med maskingeværet, men den var allerede kommet for nær, og dermed inn i geværets dødsone. Jeg fomlet bilen inn i revers og trykket gasspedalen i bånn, men kom ikke langt før et palmetre bak bilen satte en smertefull stopper for den planen. Nå var dyret rett foran meg.
Jeg dro på det jeg kunne mot mutanten, men den klarte å hoppe unna. Jeg bare fortsatte - hvis jeg kunne komme litt på avstand kunne jeg kanskje få skutt mutanten med maskingeværet. Den planen falt i fisk ganske raskt, for plutselig kom en ny mutant ut av buskene. Jeg måtte bare kjøre videre, og det litt raskt. De små mutantene løp omtrent like raskt som bilen, så nå var det ingen tid å miste. Akkurat i det jeg trodde jeg hadde ristet dem av meg ble jeg imidlertid blendet av frontlyktene fra en bil som stod parkert mitt i veien foran meg, og kort etter ble jeg møtt med maskingeværild fra en skikkelse som stod ved siden av bilen. Jeg bråbremset og prøvde å snu, men klarte det ikke. I stedet rygget jeg utfor en skrent, skled ned langs fjellveggen og landet på ei sandstrand, like ved siden av en enorm mutant.
Mutanten lå heldigvis helt stille på bakken, og jeg forstod plutselig hvor jeg var; på den samme sandstranden jeg hadde tittet ned på for litt siden. Bilen var enda i stand, og ingen av fiendene så ut til å følge etter meg. Nå måtte jeg finne ut hva jeg skulle gjøre - planen min hadde tydeligvis ikke fungert. Skulle jeg prøve å komme meg opp på veien igjen, eller skulle jeg karre meg opp til huleinngangen på den andre siden av bukten, for å prøve noe helt annet? Kanskje hangglideren på toppen av fjellet ville kunne komme til nytte? Her passer det forøvrig bra å slutte historien, men hvis du absolutt vil vite hvordan det gikk kan jeg fortelle at jeg prøvde å kjøre opp på veien igjen, hvor jeg ganske raskt ble overfalt og drept av mutantene.
