Fallout 3 sjarmerte mange når det kom. Selv om noen hevet øyenbrynene over det de kalte Oblivion med pistoler stakk spillet av med tonnevis av priser og mer hyllest enn kanskje noe annet spill det året.
Her fikk vi utforske det ødelagte Washington DC og områdene rundt mer eller mindre fritt. Og selv om spillet innledningsvis både opplevdes som litt ubehagelig og brutalt vokste min egen fryd over å oppleve dette stemningsfulle spillet i takt med mine stadig kraftigere skytevåpen.
Det er vanskelig å tro at det går an å kose seg så mye i et postapokalyptisk, livsfarlig og øde ørkenlandskap.
Vegas, baby!
Fortsettelsen på sagaen får vi med Fallout: New Vegas, et spill som tilsynelatende både forsøker å leve opp til og forbigå sin navnebror og forgjenger.
Det er umulig å ikke legge merke til at New Vegas ligner veldig på Fallout-spillet vi opplevde noen år tilbake. Men er ikke mer av en god ting utelukkende positivt?
Spillet begynner hvor man kanskje skulle tro det sluttet: Du, en intetanende budbringer på jobb, blir skutt i hodet av en velkledd mann i dress og lagt under jorda. Men det ender ikke her, heldigvis får den hjelpsomme cowboy-roboten Victor med seg det som skjer, og han tilkaller doktoren i den vesle byen som ligger like ved.
Jeg våkner et par dager senere, med en forferdelig hodepine men et heldigvis mer eller mindre blyfritt hode. Så fort jeg står opp fra sengen, og dermed også fra de døde er det bare en tanke som står i hodet mitt: Hevn.
Det er en grunn til at jeg referer til mine egne motiver i avsnittet over. Friheten i New Vegas er helt upåklagelig. Du er ikke nødt til å hevne deg. Du kan gjøre hva du vil.
Når det er sagt har spillet har selvsagt en hovedhistorie, og du blir dyttet i en generell retning. Du finner svar på spørsmålene den unge budbringeren har stilt seg, om du vil eller ei. Men hva du velger å gjøre med denne informasjonen er helt opp til deg.
Hva føler du nå?
Frihet i spill er ikke uhørt, enhver som har spilt tidligere Bethesda-spill som Elder Scrolls-serien, men jeg mener likevel at Obsidian med Fallout: New Vegas har lykkes mer enn noen andre med å virkelig få deg til å føle at det er du som er ansvarlig for utfallet av nærmest samtlige situasjoner i spillet.
En annen ting spillet spillet gjør usedvanlig bra er få spilleren til å føle noe. Jeg er vanligvis en ganske brutal og hensynsløs person i rollespill, og har ofte ikke nølt med å henrette hele byer når jeg følte for det.
I New Vegas derimot fikk jeg dårlig samvittighet første gang jeg drepte en uskyldig person. Den hyggelige butikkeieren Chet hadde aldri gjort en flue fortred, men likevel drepte jeg ham fordi jeg ikke hadde råd til den avsagde pumpehaglen jeg følte jeg trengte for å overleve i den muterte ødemarken. Det tok ikke mange minuttene før skyldfølelsen ble for sterk og jeg måtte laste inn et tidligere lagret spill.
Alle folkene stedene og folkene føles mer ekte denne gangen. Jeg klarte aldri å like Megaton noe særlig, men ville gjort mye rart for å beskytte Goodsprings. Sunny presterte å bli drept, så jeg spilte en del av spillet om igjen for å ha henne i ilve, selv om jeg vet utmerket godt at hun neppe vil ha noe betydning for resten av spillet. Jeg har ikke engang dratt tilbake til Goodsprings på lenge, men det er bra å vite at hun er der. 
