Å lage en oppfølger til Fallout-spillene, er å legge hodet lagelig til for hugg. Det var selvfølgelig Bethesda smertelig klar over. Det er imidlertid bare å ta av seg hatten og bukke for at de tok sjansen. Det er uunngåelig at noen blir skuffet. Enkelte kommer til å rive av seg både hår og ymse kroppsdeler i ren frustrasjon over at ting har skjedd på spillfronten siden Fallout 2 kom ut for ti år siden. De fortjener ingen oppmerksomhet. Ikke denne gangen.

• Se flere Fallout 3-filmer på GamerTV

Velkommen til hvelv 101

Året er 2277. To hundre år har gått siden menneskene var nær ved å utslette alt liv i en kjempemessig atomkrig. Området rundt Washington er forvandlet til en eneste stor ruin av forvridd stål og betong. Det er her du vokser opp, i et selvforsynt samfunn i et hvelv dypt under bakken. Nærmere bestemt hvelv 101. Et hvelv ingen slipper inn i, og ingen får forlate.

Ved å spille klipp fra hovedpersonens oppvekst, fra fødsel til ung mann (eller kvinne), formes kjønn, utseende og egenskaper. Samtidig bidrar de med bakgrunnshistorie på en slik måte at det er lett å knytte seg til både personer, steder og hendelser. Du blir ikke bare fortalt om din fortid, du var der og tok del i den selv. Særdeles lekkert og lekent gjennomført.

Det hadde ikke blitt mye til eventyr om du lot deg stoppe av den massive betongdøren. Før du vet ordet av det, står du i åpningen og trekker lungene fulle med støvete og radioaktiv, men herlig fri luft for første gang. Livet i hvelvet kunne umulig forberedt deg på hva som venter; kilometer på kilometer med apokalyptisk ødemark.

En nådeløs verden

I hvelv 101 levde du et beskyttet liv, her ute er det ingen som passer på deg. Fra første stund må du stå på egne bein, og verden ligger bokstavelig talt åpen for deg. Forvent bare ikke at den er spesielt gjestmild. Enkelte personer kan riktignok velge å slå følge med deg et stykke på veien, så lenge de trives i ditt selskap. Den mest trofaste følgesvennen er firbeint, og burde være en kjenning for de som har spilt tidligere Fallout-spill. Hunden «Dogmeat» sørger ikke bare for selskap, den både sloss og leter opp gjenstander for deg. Forutsatt at du finner ham selvsagt. Lite kommer gratis i Fallout 3.

Selv om landskapet er ruinert, nedstøvet og ubeboelig, nærmest til det sterile, virker det samtidig både levende og autentisk. Det hele er utvilsomt svært dystert, og det er lett å bli nedstemt over all elendigheten. Å bevare troen når selv de mest innbitte ser ut til å ha akseptert nederlaget. Det er ikke så mye selve historien, som atmosfæren rundt og måten den fortelles på som trollbinder. Her har Fallout 3 ett og annet til felles med Bioshock.

Ingen tvinger deg til å være edel. Du setter ikke ut for å redde verden eller bli helt, men avhengig av handlingene dine, kan det likevel bli din skjebne. Valgene du tar kan få enorme konsekvenser, både for deg og omgivelsene, så det gjelder å tenke gjennom alternativene både en og to ganger. Valgene dine legger dessuten føringer for hvilken avslutning spillet får. Det finnes mange varianter.

På egne premisser

Det er også lagt til rette for at det samme målet kan nås med flere ulike metoder. Dersom du velger å plassere poeng på taleferdighet når du går opp i erfaringsnivå, kan det for eksempel åpne seg overtalelsesmuligheter i form av ekstra dialogvalg. Andre vil kanskje velge å fokusere på å snike seg rundt en skeptisk vakt, mens atter andre skyter seg forbi. Det kan også være til stor hjelp å være god til å dirke låser eller å hacke datamaskiner. Begge disse aktivitetene foregår i form av minispill, men foruten egen dyktighet, avhenger de av at hovedpersonen har tilstrekkelig med ferdighetspoeng i de respektive ferdighetene.

De første Fallout-spillene var turbaserte, mens Fallout 3 foregår i sanntid. Dermed er de strukturelt veldig ulike. Det innebærer heldigvis ikke at det strategiske elementet er borte. Du kan velge mellom første- og tredjeperson, og hvis du vil, kan kampene gjennomføres som et førstepersons skytespill. Langt mer interessant og effektivt er det likevel å benytte seg av VATS (Vault-Assisted Targeting System).

Når dette aktiveres, fryser tiden, og et eget grensesnitt kommer til syne. Dette lar deg sette opp en kø med angrep mot spesifikke kroppsdeler på fiendene. Hvor mange angrep avhenger av våpenet og din eventyrers egenskaper. Angrepene utføres så i sakte film, så du virkelig kan fråtse i blod, gørr og avkappede lemmer. Ja, denne biten grenser til makaber. Det er trygt å si at spillet fortjener sin aldersgrense på 18 år. Systemet muliggjør for eksempel å skyte våpenet ut av fiendens hender, angripe sårbare kroppsdeler eller å stoppe en løpende fiende.

Rundt håndleddet har du en liten datamaskin, som i praksis fungerer som en PDA. Her har du tilgang til kart, oppdrag, inventar, oversikt over egenskaper og så videre. Det er også her du kan velge å reparere ødelagte gjenstander, hvis ferdighetene dine tillater det. En del av utstyret du kommer over gir bonus til enkelte egenskaper eller ferdigheter, så det kan ofte være aktuelt å kle seg etter anledningen. Da er det behagelig å gjøre det både trygt og effektivt mens spillet venter.

Essensielle sideoppdrag

Selve hovedhistorien er ikke spesielt lang, men for maksimalt utbytte av spillet, bør du ta deg god tid med sideoppdragene også. Her ligger det nemlig mange spennende og minneverdige opplevelser på lur. Dessuten byr de gjerne på attraktive belønninger. Du kan for eksempel oppleve å lære nye ferdigheter som et direkte resultat av slike oppdrag. Har du tid til overs, kan du også innrede hus, samle hagegnomer av plast eller bygge egne våpen av rusk og rask du kommer over.

Det meste av bebyggelse er sentrert rundt noen få småbyer og leire, men enkelte hardhauser biter seg fast rundt omkring i det store, karrige landskapet. Mange av oppdragene tar deg dessuten til bygninger og plasser som tidligere var sentrale, men som har blitt liggende øde etter atomkrigen. Dermed får du utforske mye av området, og med unntak av enkelte nøkkelpunkter, trenger du sjelden dra til samme plass mange ganger. Spillet har da også et hurtigreisesystem, slik at du ved å klikke på kartet blir fraktet tilbake til plasser du allerede har utforsket. Ganske hendig, siden området er såpass stort at det er tidkrevende å ta seg frem med det eneste tilgjengelige fremkomstmiddelet; føttene.

Historien står fullstendig på egne bein, men inneholder rikelig med referanser til de tidligere spillene. Selv om det er mye som skiller Fallout 3 fra første og andre spill, er det aldri noen tvil om at det er Fallout det dreier seg om. Det skyldes selvsagt til stor del at Bethesda har gjort en god jobb med å gjenskape atmosfæren, men også hvordan grensesnitt og menyer er utformet. Du vil også kjenne igjen hvordan hovedpersonen utvikler egenskaper, ferdigheter og spesielle særtrekk.

Møt MacGyver

All dialog bakkes opp av stemmer. Det er ikke alle som er like minneverdige, men de sentrale skikkelsene står det i all hovedsak svært solid stemmeskuespill bak. Du får blant annet gleden av å høre stemmen til Richard Dean Anderson, mer kjent som MacGyver. Det er også verdt å nevne at Ron Perlman, fortellerstemmen fra de to første Fallout-spillene, har fått samme oppdrag denne gang. Dessuten bidrar et diskret men svært stemningsfullt lydspor til å sette følelsene i sving. Det er slik vi vil ha det.

Rent teknisk minner det grafiske en hel del om Oblivion, men Bethesda har nok gjort en enda bedre jobb når det gjelder atmosfære denne gang. Det skyldes delvis selve landskapsutformingen, men også en langt dystrere palett. Et ørlite skår i gleden er animasjonene, som til tider er i svakeste laget. Spesielt gjelder dette din egen figur, dersom du velger å spille i tredjeperson. Hvis da ikke livet i et underjordisk hvelv har tært veldig på knærne. Løpestilen kvalifiserer nemlig til hedersmedalje fra John Cleese sitt «Ministry of Silly Walks».

Slikt blir likevel flisespikking. Du skal være særdeles bitter om du lar dette påvirke opplevelsen nevneverdig. Du vil nemlig være alt for opptatt til å irritere deg. Enten du jakter mutanter med den nyerobrede plasmarifla, er på oppdagelsesferd med Dogmeat, hacker deg inn på andres PC-er, hører på mystiske lydopptak eller lytter til sladder i den lokale baren, klarer spillet å binde deg fast. Fallout 3 er et av de spillene det virkelig er vanskelig å legge fra seg.

Det er også et av de svært få spillene som tvinger deg til å fortelle deg selv at det bare er et spill. At menneskeheten vet bedre enn å sette seg i en slik situasjon. At den egentlig er god på bunnen. Kanskje fordi de aller fleste du møter i spillet virker svært troverdige. På tross av at de kan ta valg som medfører elendighet for andre, oppfattes det nesten alltid som menneskelig. Menneskelig dekadent.

Konklusjon

Det er ikke første gang Bethesda leverer et fenomenalt rollespill. Det som virkelig er bemerkelsesverdig, er hvordan de har fanget stemningen og følelsen fra de opprinnelige Fallout-spillene. De har rett og slett gjort det kunststykke å lage en oppfølger til et av spillhistoriens mest anerkjente spill, og å lande på beina. Ja, Fallout 2 var kanskje både dypere og mer krevende strategisk, men Fallout 3 griper deg og holder deg fast med jernhånd. Summen historie, utfordring, grafikk og audio, er en atmosfære som er helt rå. Det bare må oppleves. Vær forberedt på blod, tårer, svik, stolte øyeblikk, nederlag, bitre maktkamper og uskyldige ofre. For krig, krig forandrer seg aldri.

Fallout 3 kommer i salg torsdag 30. oktober, for Xbox 360, Playstation 3 og PC.