Stoisk, barsk og fryktløs. Dette er ord som beskriver den optimale actionhelt – mennesker som stirrer døden i hvitøyet, og det uten å blunke eller noe. Mad Max har lenge vært en av disse, og det til tross for at den smågale ørkenråneren lenge var borte fra rampelyset.
Tidligere i år fant George Miller det imidlertid for godt å bringe Max tilbake til vår felles bevissthet, og etter en fabelaktig vårfilm kommer Warner Bros. nå med et spill på slep. Slepingen til tross, dette er langt fra noe simpelt filmspill, med nye figurer, knallvakre omgivelser og en betydelig forandret Max i hovedrollen.
Etter et snaut dusin timer i Mad Max' massive spillunivers, omgitt av digre eksplosjoner, trykkende omgivelser og noen av de peneste sanddynene på lenge, er vi fremdeles ikke klar til å legge ødemarken bak oss.
Du lever bare én gang
Der andre actionfigurer lever relativt problemfrie liv, preges Max' hverdag av død, fordervelse og vonde minner fra fortiden. Og det er kanskje ikke så rart, med tanke på at menneskeheten har gått under, og psykopatiske eklinger herjer det som er igjen av jordkloden: et langstrakt, øde og goldt ørkenlandskap.
Universet føles tomt (på en god måte), og samtidig merkelig tettbefolket, både av faktiske mennesker, men også av mektige festninger og spennende sideoppdrag. Det formelig kryr av ting å se og gjøre.
Verdenskartet er pyntelig delt inn i flere distrikter, og en stor del av Mad Max går ut på å utrydde fiendebestanden i hvert enkelt område. Innenfor hvert sted må man dermed dukke unna snikskyttere, harpunere fiendens konvoier, ødelegge motstandens landsbyer, og bekjempe bortgjemte sjefsfiender – for å nevne noe. Ikke alle aktiviteter er like givende i lengden, men det blir liksom aldri kjedelig å spille Mad Max, samme hva man tar seg til.
Det blir liksom aldri kjedelig å spille Mad Max, samme hva man tar seg til
Noe av æren for den stadige underholdningen må gis til utviklerne hos Avalanche Studios og den fandenivoldske innstillingen de har tatt med fra sin egen Just Cause-serie. Postapokalypsen blir tidlig presentert som et ugjestmildt og farlig sted, men Max lever opp til kallenavnet, og er tilsvarende hissig på gassen. Eksplosiv, dyrisk råskap syder og ånder fra alle spillets kriker og kroker, enten det er i nevekamp i nærheten av «Gas Town» eller bilslagsmål midt i sandødet.
Max mekker
I rollen som Max turer man rundt omkring i postapokalypsen, stadig på leting etter nye bildeler, våpenpartnere og en anelse sjelefred, mens man gjør sitt aller beste for å ikke bli distrahert. Dette er derimot enklere sagt enn gjort, og spillet gjør en særs god jobb med å motivere og belønne ivrige avvikere. I løpet av eventyret får man nemlig tilgang til mange ulike oppgraderinger, og lengselen etter å låse opp det neste store på ønskelisten blir større hele tiden.
Dette kan være så mangt, enten det er snakk om nye klær til den titulære hovedpersonen, nye triks å bruke i slåsskamp, eller en skinnende ny støtfanger til bilen din.
Mad Max er like mye bilspill som noe annet, og for å overleve i ødemarken er man nødt til å være dyktig bak det virtuelle rattet.
Når verden går under er det nemlig slik at kjøretøy blir den nye gudeskikkelsen, og i en relativt langstrakt og flat verden er det klart at det lønner seg å kjøre fort. Og heldigvis er Max en av de som gjør dette aller best – faktisk er han så dyktig at en av samfunnets utstøtte mekanikere, en liten, rar og sjarmerende kar ved navn Chumbucket, blir med på heisatur. Dette viser seg raskt å være en god ting, for i likhet med filmutgaven av seg selv, er heller ikke spill-Max en spesielt snakkesalig kar.
Chumbucket står dermed for mye av det personlige preget langs ferden, selv om det ikke akkurat er manko på fargerike og spennende figurer ellers i universet.
Disse er man pent nødt til å interagere med. Målet for reisen åpenbarer seg riktignok tidlig, for Max er en skadet sjel på leting etter fred og ro, men veien dit er ikke fullt så klar. Noe av det første man må gjøre er å oppgradere bilen Max har skaffet seg, og underveis står alt fra sinte piercingentusiaster til fjærkledde løpssjefer.
Duell til døden
Og slik går no dagan. Store deler av tiden bruker man på å kjøre omkring i den digre ørkenen, og bilkjøring er sånn passe presis. I en simulatorsetting hadde det nok ikke gjort seg spesielt godt, men man blir fort vant til den litt vinglete kjøringen – det er også greit at veiene er så åpne som de er. Inntrykket er også det at selve kjørefølelsen blir bedre etter hvert som man spiller.
Til å begynne med virker omtrent alt man gjør litt klønete, og frykten for at skaperne av den helt middelmådige kjøringen i Just Cause 2 har kludret det til også her, lever i meg tidlig under testingen. Jo mer tid jeg bruker på å oppgradere doningen, jo mer faller derimot alt på plass, og det å cruise over sanddyner, gjennom tunneler og over digre avgroper blir fort ganske så morsomt.
Man får likevel ikke være i fred så altfor ofte, og fiendene som kjører tilfeldig omkring er ikke akkurat beskjedne av seg. De skal ta rotta på deg for alt det er verdt, og til tider blir det nesten litt irriterende.
Max og Chumbucket stiller dog ikke uforberedt, og bilkampene i Mad Max er både kaotiske og fartsfylte. Våpenarsenalet er smått, men gjør absolutt nytten når man først får videreutviklet godsakene. En hendig harpun kan dermed rive i filler eklingenes kjøretøy, mens langdistanserifler og pumpehagler står pent på sidelinjen.
Det eksploderer, revner og falle fra hverandre godt, og det grafiske kommer helt klart til sin rett når ting først går unna. Da er det øde landskapet blant de peneste spillverdenene jeg har sett, med fabelaktige himmelhvelvinger og en utrolig god fargebruk. Jeg tar meg ofte i å måpe over hvor pent det hele ser ut idet kjøreturen lister seg over den lokale bakketoppen.
En neve og en sko
Ikke for det, universet i Mad Max er forstatt et farlig og fiendtlig sted, og mat og drikke er sånn sett noen av de viktigste hjelpemidlene man trenger. Som et hvilket som helst overlevelsesspill må man nemlig finne disse tingene for å ikke krepere i solsteken, og det er en overraskende og effektiv måte å vise hvor hardt og brutalt dommedag faktisk er.
Som et resultat endte jeg ofte med å vike unna fiender når jeg var langt utenfor Max' komfortsone, og det er helt klart at dette systemet påvirker måten man spiller på. Det gjør noe med opplevelsen, og skiller den fra sjangerfrender som Middle-earth: Shadow of Mordor og Far Cry-serien, hvor risikoen for å dø sjelden er like stor.
Stadige basketak med psykopatene rundt omkring var en av de største grunnen til min engstelse. Neveduellene i Mad Max er sterkt inspirert av Rocksteadys Batman-spill, men Max er rett og slett ikke like nevenyttig som flaggermusmannen. Dette reflekteres i kampsystemet, som på mange måter henger hakket bak det Rocksteady sverger til – det er litt tregere, litt vanskeligere, og man må passe seg for for mange fiender samtidig.
Men på samme tid skiller slåssingen seg også positivt fra utgiver-broren. Den tidligere nevnte dyriske råskapen driver nemlig Max i møte med fienden, og slagene, sparkene og pumpehagleskuddene hovedpersonen lirer av seg har en eksplosivitet og brutalitet som Batman aldri kunne hatt. Det er her Max uttrykker seg og virkelig kommer til live. Hans sinne, hans sorg og all den jævelskapen han har sett kommer fram i dagslyset, og det er vanskelig å ikke la seg rive med.
Konklusjon
Mad Max har gjort det godt på filmlerretet tidligere, og gjør det nå også svært sterkt i spillform. Utviklerne har imidlertid ikke prøvd å gå i tottene på George Millers filmunivers, og det tror jeg de har gjort rett i. Igjen sitter man i hvert fall med en ny, frisk og unik spillopplevelse, med en litt annerledes hovedperson ved roret.
Max er og forblir likevel mye den samme: en litt innesluttet, sint og svært dyktig sjåfør. Dette kommer til uttrykk i måten man spiller på, og det bærer gjennom dommedagens ørken som om fanden skulle vært i bakspeilet. Og det er han til tider også, da i form av vemmelige fiender som må hamles opp med, både på fire hjul og på to bein.
Selve kampelementene bruker man litt tid på å venne seg til, og Max må oppgraderes flere ganger før de to kampstilartene virkelig kommer til sin rett. Først da er det virkelig, virkelig trykk i Mad Max, og de fandenivoldske holdningene utviklerne har tatt med fra Just Cause-serien er til å ta og føle på.
Ellers får man et massivt univers å utforske, med mange ting å gjøre, utallige oppgraderinger å tilegne seg, og masse spennende å se på. Spillets univers er veldig pent, spesielt når man fyker over sanddynene i hundre og helvete, men samtidig er det farlig å bevege seg for overilt omkring i postapokalypsen – et par vaskekte overlevelsesmekanikker er nemlig med på å holde deg på pinebenken stort sett hele tiden.
Det blir litt irriterende til tider, men ser man på summen av alle delene, er det ikke vanskelig å komme fram til at Mad Max er et fabelaktig engasjerende bilactionspill.
Spill som minner om Mad Max er blant annet Just Cause 2 og Middle-earth: Shadow of Mordor.
