Hva om du plutselig ble sendt av gårde til en magisk verden, helt fremmed fra vår egen? En verden befolket av mystiske skapninger, hvor magi var dagligdags og krig nært forestående? Om du er som meg, ville du nok gjespet og gryntet misfornøyd, for dette scenariet ligger farlig nære toppen av lista over verdens minst originale spillkonsepter. Men hva om denne verdenen bare var én av to gjensidig avhengige verdener på hver sin vektskål i en sårbar balanse, og dine handlinger i den ene hadde uante konsekvenser for den andre? Se, da begynner vi å snakke om noe langt mer interessant.
Drømmefall er oppfølgeren til det anerkjente eventyrspillet Den Lengste Reisen, som kom for noen år tilbake. Der fulgte vi ungjenta April Ryan på hennes reise for å gjenopprette balansen mellom vår teknologibaserte verden – kalt Stark – og dens magiske ekvivalent, Arkadia. Det later til at Funcoms designere har talent for å lage eventyrspill med unge kvinner i hovedrollen, for i Drømmefall starter du spillet som Zoë Castillo, ei jente som ikke helt vet om hun skal fortsette på skolen eller begynne å jobbe. Før hun får bestemt seg griper skjebnen inn, i form av at ekskjæresten hennes forsvinner etter å ha avslørt at han – frilansjournalist som han er – har kommet over en sensasjonell sak. Når Zoë attpåtil hjemsøkes av ei lita jente som ber henne finne en viss April Ryan, tar det ikke lang tid før vår venninne snubler inn i et ondsinnet spill som omfatter både Stark og Arkadia.
Søt musikk
Dermed begynner snøballen å rulle, og en intrikat historie utfoldes. Zoë – og flere andre spillbare figurer – besøker flere eksotiske steder i løpet av ferden, både i vår verden og det magiske Arkadia. Hvis den storslagne historien spiller hovedrollen, er det den nydelige grafikken som er neste navn på plakaten. Overalt hvor du går er det noe spennende å se, og følelsen av at du faktisk utforsker levende verdener er sterk takket være alle detaljene du kan få øye på. Det eneste som skurrer utseendemessig, er de stive figuranimasjonene; ansiktsuttrykk ser sjelden naturlige ut, og enkelte bevegelser synes temmelig hakkete.
Da er det en lettelse at skapningene du møter på din ferd er så godt skrevet. De aller fleste har noe på hjertet, enten det er en kommentar om okkupasjonsmakten i Arkadias hovedstad Marcuria, sladder om fremstående borgere eller en helt egen historie som spiller inn i den store fortellingen Drømmefall lar deg ta del i. Når historien blir vektlagt så sterkt som her, er det av ytterste viktighet at persongalleriet er troverdig og interessant, og her har Funcom virkelig lykkes. Det er tydelig at det er blitt investert mye kjærlighet i figurene du støter på, og med en artig blanding av oppriktig innlevelse og corny humor gjør dialogene dem levende.
En opplevelse av denne størrelsesorden fortjener et passende lydspor, og her innfrir Drømmefall så det holder. Musikken er en storfilm verdig, og endres i takt med handlingen. Dessuten har det noe slappe stemmeskuespillet fra Den Lengste Reisen blitt strammet opp, riktignok med noen hederlige unntak; det er synd å måtte si det, men Zoës norske stemme høres ikke alltid like overbevisende ut. Men slikt er lett å tilgi når du støter på personer som den overentusiastiske krydderselgeren og den teoretisk blinde tiggeren. Og skulle de norske stemmene irritere, kan man endre både tekst og tale til engelsk.
Fjærvektsboksing
Når det kommer til hvordan man manøvrerer seg rundt i Drømmefalls verden, er det lett å trekke parallellen til forgjengeren og andre tradisjonelle eventyrspill. Objekter som kan være av interesse blir markert med en ramme, og ved å klikke på disse, får man opp en meny hvor tilgjengelige handlinger vises. Logisk sans og evne til observasjon er noe man ofte får bruk for underveis, og selv om oppgavene du må løse aldri føles absurde, er det noen som krever temmelig abstrakt tankevirksomhet. Men så er da også noe av sjarmen med eventyrspill å se hvor logisk løsningen var i etterkant.
En stor forskjell fra tidligere er at man nå kontrollerer spillfiguren sin direkte, noe som medfører et større bevegelsesregister enn før. Dermed kan Zoë - og de andre du får styre i løpet av spillet - snike seg rundt for å unngå å tiltrekke seg oppmerksomhet, gjemme seg bak ting for å unngå å bli oppdaget, og ikke minst slåss. Mens snikingen fungerer helt greit som variasjon fra oppgaveløsningen du ellers bedriver, fortjener slåssesystemet en mer grundig beskrivelse.
Slåssingen er, for å si det konsist, ubrukelig. Heldigvis kan kamp som regel unngås ved å si de rette tingene eller å snike seg forbi, men noen av dem er uunngåelige, og da blir det virkelig krise. Systemet er laget slik at fokuset ditt låses på én fiende i slengen, som du kan kretse rundt og angripe med tørre never eller eventuelle våpen figuren din måtte være i besittelse av. Dette ville vært stilig dersom systemet var flytende og responsivt og lot deg benytte spesialangrep, for eksempel, men dette later til å være fremmede begreper for de som implementerte denne fornærmelsen. I praksis vinner du dersom du klarer å unnvike de langsomme angrepene fra motstanderen din og få inn noen gode treffere mens han ser en annen vei, ettersom dette er så godt som den eneste forutsigbare taktikken du kan benytte deg av.
Hva i alle dager som førte til at dette mølet fikk passere som godkjent, er ikke godt å si.
Konklusjon
Jeg skulle gjerne sagt så mye mer om Drømmefall. Det er et spill som engasjerer, og det finnes så mange småting som beriker opplevelsen at man nærmest klør etter å fortelle om dem; småfrekke epostmeldinger, briljante replikkvekslinger, halvveis skjulte gullkorn eller en plutselig forståelse av tidligere hendelser i lys av ny informasjon. Men å røpe disse tingene ville vært å stjele deler av opplevelsen fra deg som leser dette, og det ville vært å begå en stor urett mot både deg og spillet. Du får bare stole på meg når jeg sier at det ligger en fantastisk opplevelse og venter på deg.
For du har sommerferie og en hel, uutforsket skog foran deg. Sola har ennå ikke nådd sitt høyeste punkt, det er dugg i gresset, og foran deg ligger det ukjente. Det finnes skyer på himmelen, men du har en god følelse likevel. Selv om du ikke vet hva som venter deg, kjenner du det likevel i magen: Sommerdagen ved navn Drømmefall kommer til å bli en god dag.
