Dragon Quest-serien er kanskje ikke utrolig kjent her til lands, men i Japan sies er det visstnok slik at tusenvis ringer jobben og sier de er syke hver gang et nytt Dragon Quest-spill lanseres. Nummer ni i serien, Dragon Quest IX: Sentinels of the Starry Skies gjør lite for å fornye seg. Holder den gamle formelen fortsatt mål?
Konservativt spilldesign
Dragon Quest IX kan best beskrives som et erketypisk japansk rollespill. Kampene er turbaserte, monstrene er mange og historien er omtrent like overraskende som TV2-nyhetene i reprise. Spillet har et jobbsystem, med klasser som kriger, trollmann, prest og tyv. Det er så gammeldags at det nærmer seg antikk, men spillbarheten er til gjengjeld dønn solid.
Det er kanskje historien til spillet som skiller spillet fra andre spill i sjangeren. Det vanligste i janapnske rollespill er storslagne og intrigedrevne plot med ikoniske skurker og helter. Dragon Quest IX: Sentinels of the Starry Skies konsentrerer seg derimot om å fortelle mindre og mer kompakte fortellinger.
Spillet har riktignok et gjennomgående plot, men dette fungerer mer som et småkjedelig lappeteppe enn en umåtelig spennende fortelling som får deg til å løpe fra by til by for å finne ut hva som skjer videre.
Søtt som sukker
I Sentinels of the Starry Skies er omtrent samtlige mennesker snille. Det er bare monstrene som angriper deg, og til og med disse er søte og sjarmerende. De få menneskene som har urent mel i posten er vanligvis offer for en eller annen emosjonell lidelse, som fiskeren som blir til en fryktet havgud for å beskytte datteren, eller den unge dronningen som utagerer fordi hun ikke fikk nok oppmerksomhet fra sine nå avdøde foreldre.
Hver by man oppdager i spillet har et eller annet stort problem som må løses før innbyggerne er villige til å gi deg det du trenger for å komme deg videre. Nesten samtlige av disse problemene innebærer at noen enten stikker av eller blir kidnappet, og absolutt alle løper gjennom en eller annen grotte eller gruve før de enten blir til et monster eller blir angrepet av et.
Jeg visste etterhvert alltid omtrent hva jeg skulle gjøre, hvem jeg skulle oppsøke og når jeg ville være nødt til å slåss mot såkalte bosser.
Å si at rollespill ofte er enformige er like radikalt som å si at vann av og til gjør en våt, men Dragon Quest IX heller dessverre litt vel mye over i denne gaten, mye takket være en historie som i og for seg kan underholde, men som ikke driver deg videre. Uten et drivende plot i bakgrunnen føles spillet veldig monotont. Det hjelper heller ikke at karakterene du har med i følget ditt bokstavelig talt er ribbet for personlighet, ingen av mine fire helter sa så mye som et ord gjennom hele spillet.
Dette er en følge av spillets kanskje litt kontroversielle flerspillerfokus. Dragon Quest IX er et av de første DS-spillene som har nærmest MMO-aktig funksjonalitet. I dette spillet vil opp til fire venner kunne hoppe inn i hverandres spill og hjelpe hverandre med sine egen tungt utrustede karakter. Faktisk skal det være mulig å spille gjennom hele spillet sammen med venner.
Flerspillermodus kun for de med mange nerdevener
Denne funksjonaliteten har jeg dessverre ikke fått testet. Spillet har nemlig ingen mulighet for flerspiller over Wi-Fi. Det innebærer at hvis du vil spille sammen med andre så er du så å si nødt til å være i det samme rommet som vedkommende. Uten noen å spille med i nærmeste omkrets er du dermed, som jeg, nødt til å nøye deg med å hyre inn datastyrte kompanjonger.
Sentinels of the Starry Skies er det første i serien som har blitt uviklet spesifikt for Nintendo DS. Denne ultrapopulære bærbare konsollen er ikke akkurat kjent for å være en kraftplugg, men tilhengere av serien trenger ikke frykte av den grunn.
Spillet er nemlig rett og slett nydelig. Både på det tekniske og kunsteriske plan, sjelden har jeg sett noe så forseggjort og sjarmerende på noen noen håndholdt konsoll. Det er fortryllende å se de fire personligheten minee hoppe rundt på slagmarken i søte rustninger, mens de svinger sverdene og blokker med skjoldene på virkelighetstro måte. Dragon Quest IX er et av de få rollespillene som faktisk kan være underholdende å bare se på.
Spillet er i tillegg satt til en utrolig stor og omfattende 3D-verden som legges for dine føtter, og alt er gjengitt i imponerende detalj. Lar du deg engasjere av den solide spillbarheten skal du ikke se bort i fra at du forsvinner fra jordens overflate i minst et par uker. Dragon Quest IX er regelrett gigantisk. Til og med hvis man ser bort i fra den utrolig lange hovedhistorien til spillet er det massevis av grotter å utforske, sideoppdrag å gjøre og skatter å finne.
Konklusjon
Dragon Quest IX: Sentinels of the Starry Skies er definitivt ikke spillet som bringer gamle, utbrente veteraner tilbake til rollespillene. Så er du en av de som har fått nok av å løpe gjennom grotter i timevis og sloss mot tusenvis av fiender av samme type vil jeg enkelt og greit be deg styre unna dette spillet.
Spillet har ingen engasjerende historie å by på, og det er lite som driver deg videre annet enn begjær etter mer erfaringspoeng og utstyr.
Sentinels of the Starry Skies er likevel et svært godt rollespill, med en gjennomført og uimotståelig sjarme som gjennomsyrer alt i fra karakterer til monstre, og en episk verden med utrolige mengder innhold. Men du skal være ganske glad i selve rollespillingen for å bli alt for begeistret av dette spillet.
Les også:Dragon Quest IX for Nintendo DS
Les også:-Nintendo 3DS vil selge som varmt hetebrød
Les også:Sniktitt: Nintendo 3DS
