Bioware er et navn som vanligvis uttales med ærefrykt. De er ingen ringere enn skaperne av Baldurs Gate, spillet som på flere måter revolusjonerte taktiske PC-rollespill i en fantasisetting. Utvikleren står også bak kjente navn som Neverwinter Nights, Knights of the old Republic og i litt nyere tid, Mass Effect.
Utviklerens CV er definitivt en av de mer imponerende der ute, og når Bioware vender tilbake til sine røtter med Dragon Age: Origins, spirituell oppfølger til Baldurs Gate 2, så er forventningene naturligvis skyhøye.
I Dragon Age er vi tilbake i middelalderfantasiens verden igjen, med både magi, orker, alver, dverger og troll. Landet Ferelden er i trøbbel, med borgerkrig og opprør innad i landet, i tillegg til en forestående invasjon av de orkeaktige darkspawn. Denne utrydningshæren ledes av en den fryktede erkedemonen, en gigantisk og fryktinngytende drage.
Uten noen hær å snakke om og uten ledelse ser fremtiden mørk ut for den fiksjonelle nasjonen. Det er her jeg, som superdedikert Grey Warden og fremtidig drageslakter kommer inn i bildet.
Mestere i å formidle en historie
Bioware har lenge vært best topp i klassen når det skal fortelles en historie, og de skuffer ikke på noen måte med Dragon Age: Origins. Med et utall spennende spillbare karakterer, som alle har sin egen personlighet og egne syn på hvordan ting bør gjøres så gis spillet bøttevis av substans og dybde, og siden disse svært selvstendige allierte ikke er redde for å gi deg en ørefull, eller til og med forlate deg, så blir spillets handling svært uforutsigbar, også når hovedhistorien har tatt seg en liten pause.
En av grunnene til at interaksjonen med både de medreisende kompanjongene dine og andre du treffer på vegen til heltestatus er såpass interessant er at samtalene og dialogvalgene både er upåklagelig skrevet og dramatisert. Jeg følte virkelig at det var ordentlige personer jeg hadde med å gjøre, med egne motiver og agendaer som drev dem.
Dragon Age sitt plott er storstilt, omfattende og låner grådig fra andre store verk innen fantasy, da spesielt Tolkiens legendariske Ringenes Herre. Men likevel, selv om man innledningsvis lett kan føle at det nærmest har blitt bedrevet direkte plagiat, skiller fortellingen seg fra de andre; spesielt når man oppdager hvor og omfattende spillets univers er.
En fantastisk verden
Bioware har jobbet hardt med å skapet sin helt egen fantasiverden, og for den spesielt interesserte er det journaler fylt til randen med bakgrunnshistorie å fordype seg i. Hver eneste karakter man møter på får et eget kapittel i dagboken, det samme gjør de forskjellige områdene man besøker.
Kanskje litt inspirert av det herlige, men nokså undervurderte The Witcher fra 2007, er det aldri svart-hvitt hva som er det moralsk riktige å gjøre i Dragon Age: Origins. Ofte blir man tvunget til å gjøre ganske umulige valg, ikke så rent sjelden blir spillet en balansegang hvor man velger det beste – eller kanskje verste, hvis du er av den typen – av flere onder.
Konsekvensene av dine handlinger kan gjerne inntreffe langt frem i tid. Dermed er det umulig å hurtiglagre og hurtiglaste seg til den mest gunstige løsningen. Hver eneste situasjon har en rekke forskjellige utfall, og det er verdt flere gjenspillinger bare for å se hvordan ting kan utspille seg hvis man oppfører seg annerledes.
Sjelden har jeg opplevd et rollespill hvor man får så mye frihet til å være den man virkelig vil være selv. Alt for mange rollespill skryter på seg kompliserte moralitetssystem som egentlig bare koker ned til at man kan være tidenes verste menneske som spiser barna sine ved høytidene og sparker kyllinger, eller en guds gave til menneskeheten som blir dyrket som helt og donerer alle sine opptjente grunker til klostre.
Men uansett hva slags person du velger å være i spillet, drepe blir du tvunget til, og det i hopetall. Dragon Age: Origins er som nevnt en slags spirituell oppfølger til Baldurs Gate-spillene, og det er derfor ikke overraskende at spillenes kampsystem har en del til felles.
Ut i fra en etter hvert ganske stor pøl med personligheter velger man til enhver tid tre invidivder som skal bistå din egenlagde karakter i kamp. Det er de tre tradisjonelle klassene som gjelder, med soldater, magikere og tyver, i tillegg til at man velger mellom tre raser som alle har ulike styrker. Rasene er de stereotypisk alvene, dvergene og menneskene.
Utover dette kan alle karakterene, utifra klassen, velge opptil to opplåsbare spesialiseringer. Når spillet i tillegg gir uttallige forskjellige magier og kampteknikker, som ikke alle kan oppnås, er det klart at man virkelig kan skreddersy karakteren sin i dette spillet, både som person generelt og kamphane.
Få oversikt
Avhengig av egen spillestil vil man zoome inn og ut, sette på pause og gi ordre til dine medsammensvorne. Systemet minner mer om Knights of the Old Republic enn det ferskere Mass Effect.
I tillegg til at man kan hoppe inn og ta kontroll over hver karakter i gruppa di individuelt, er det også mulig å lene seg på spillets omfattende atferdsprogrammering og sette opp forhåndsdefinerte taktiske løsninger.
Bioware har nemlig latt seg inspirere av blant annet Final Fantasy XIIs såkalte gambitsystem. Det dreier seg i bunn og grunn om en vilkår-virkningsregel, du kjenner kanskje konseptet bedre under begrepet hvis-så. Altså, hvis X intreffer, så skal vedkommende allierte bruke egenskap eller magi Y.
Effektiv bruk av dette systemet sørger for at det blir mindre å holde styr på selv, og det er lett å fortape seg i dette systemet fullstendig. Det er mulig å forberede seg til omtrent hver tenkelige situasjon som kan oppstå ved å finstille og sette opp ulike taktiske oppsett.
Likevel må man av og til krype til korset og selv tre inn i de vanskeligere kampene, det er ikke alltid den kunstige intelligensen er kjapt nok ute med helbredingsmagien når en av dine kompisers helse er faretruende lav.
Men spillet handler ikke bare om konstant slakting av fiender. Blant annet lar et par av oppdragene deg leke detektiv, hvor man sniffer frem spor som en ordentlig sporhund. Selv om de fleste andre oppdragene følger velkjente formler så oppleves det meste, kanskje med unntak av et par litt vel generiske sideoppdrag, som både friskt og spennende.
Engasjerende
Viktigst av alt føles aldri spillet som en jobb, du vil virkelig hjelpe den desperate alven å finne tilbake kona si, og du klarer ikke la vær å tenke på den stakkars etterlatte mora som fortsatt går og venter på svar vedrørende hennes savnede sønn.
Dette er mye på grunn av den helhetlige pakken, den helhetlige presentasjonen er svært egnet til å suge deg inn i spillets univers. I tillegg til at presentasjonen er god understreker Dragon Age hvor viktig en drivende, uforutsigbar og spennende historie er for slike spill. Med såpass velskrevet og engasjerende dialog kunne Bioware ha servert bøttevis med ”drep 10 av X dyreart”, uten at folk ville ha hevet et øyenbryn. Heldigvis er ikke dette tilfellet.
Konklusjon
Dragon Age er en verdig viderebærer av fakkelen for taktiske rollespill slik de var i gamle dager, men er også starten på noe nytt og spennende, så lenge spillet leverer salgsmessig er det mer eller mindre sikkert at oppfølgere kommer. Utviklerne har ikke mistet retningssansen etter sine reiser til det ytre rom, og fantasifans verden over bør juble for det.
Når sant skal sies har jeg nærmest mislykkes som kritiker i denne omgang, fordi jeg har egentlig ingenting å utsette på Dragon Age: Origins. Med unntak av at grafikken kanskje ikke er det største blikkfanget i nyere tid så er spillet ganske så feilfritt.
Spillet veksler mellom å bare være er massivt, storslagent, og ofte direkte episk. Ved å låne elementer fra de som er størst i sine virker står Dragon Age: Origins igjen som en herlig og velsmakende cocktail i spillverdenen, fremfor en klisjéfylt og erketypisk etterligning.
Summa sumarum: Få med deg dette spillet, på en eller annen måte.
