I min beste fjortisalder hadde jeg en vennegjeng hvor den musikalske smaken var like tydelig oppgrenset som den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør Korea. Det eneste vi faktisk var enige om var at store høytalere og en kraftig forsterker var tingen!
Majoriteten hørte på gangsterrap, to var Metallica-fans, og så var det meg - alene med en sterk fascinasjon for tekno og clubmusikk. Den store drømmen var å bli en DJ og være med på de virkelig store ravepartyer på kontinentet.
Men grunnet mangel på musikalsk talent (selv med Ejay til PC) strandet DJ-drømmen som en blåhval på en sandstrand. Frem til nå…
You spin me right round, baby, right round like a record, baby!
Jeg skal ærlig innrømme at jeg var blant dem som lo godt når jeg først gang hørte at det skulle komme et DJ-spill. Spydig tenkte jeg for meg selv ”Jaha ja. Hva skal du gjøre da? Snurre på en plastplate?” Og faktisk er det akkurat det du skal, men du må også mye mer!
På selve plata er det tre knapper: grønn, rød og blå. Rundt på siden av plata er det festet en masse knotter for å gi tommelfingeren bedre grep når man skal scratche. Det er også en crossfade-bryter for å bestemme hvilket musikkspor som skal spilles, en effektbryter, og en egen knapp for å aktivisere Euphoria, en tilsvarende funksjon som Star Power i Guitar Hero.
Tradisjonen tro så vil det dukke opp fargede symboler nedover skjermen (denne gangen på en LP-plate), og man må trykke på riktig knapp til riktig tid. Med med jevne mellomrom vil det komme lengre scratche-ikoner, hvor du må holde riktig farget knapp nede og snurre plata frem og tilbake så lenge det vises på skjermen.
Noen ganger kan dette være et enkelt scratch, andre ganger så blir du sittende i nesten et halvt minutt mens du føler at armen snart faller av!
Scratcher du feilfritt får du også muligheten til å spinne plata en runde baklengs for å spole deler av tidslinja tilbake for å kunne ta enkeltdeler på nytt. Samtidig må du også utføre crossfades mellom de musikksporene som spilles, og slenge på litt ekstra volumeffekter med effektkontrollen.
Før du vet ordet av det så fyker armene over alt på brettet mens man scratcher, snurrer, trykker som en gærning, fader musikk inn og ut, trommer rytmen med bena og vaier overkroppen frem og tilbake i en taktfast transe med musikken og drømmer seg langt bort til en verden av store høytalere og festglade mennesker som alle vil høre deg spille!
Play that funky music white boy!
Musikken er jo selvsagt det viktigste aspektet i denne typen spill, og den store variasjonen av stiler og artister er et av spillets virkelige styrker. I steden for enten hip hop eller elektronika kjører de på med en salig blanding av begge deler, og krydrer med pop, rock og R&B.
Det er 94 forskjellige mikser i spillet, og disse består av over 100 individuelle låter. Det er noen låter som går igjen flere ganger, men da i en annen kombinasjon enn sist. Denne nye sammenblandingen gjør at det vil bli et helt nytt uttrykk og lydbilde, og man vil sjeldent, om i det hele tatt, reagere på at den samme låta ble brukt tidligere. Miksene er satt sammen av både utviklerne og etablerte artister som Grandmaster Flash, DJ Shadow, DJ Z-Trip, DJ AM og Daft Punk. Gjesteartisene har på sin side lagt inn veldig mye av sin egen særegne stil i miksene, noe som gjør det hele enda mer variert.
Blant artister og band som mixes finner vi Gorillaz, Daft Punk, Queen, Rihanna, Beastie Boys, N.E.R.D., Eminem, Jay-Z, The Jackson 5, David Bowie og Little Richard (!).
Altså en salig blanding som mikses helt supert sammen!
Let me see your hands in the air!
Grafikken har tradisjonelt ikke vært hovedfokuset i disse spillene, men fungerer helt utmerket til sitt bruk i bakgrunnen. Man kan låse opp forskjellige baner å spille på, og man har alt fra gatefester, til enorme haller og arenaer. De forskjellige DJene står bak sin trofaste miksepult mens de jobber, danser og hopper, alle med sin egne mooves og personlighet.
På lik linje med Guitar Hero-serien låses karakterer, drakter og utstyr opp fortløpende, og valgalternativene er mange og herlig varierte. Flere av spillets samarbeidende DJer kan også låses opp og spilles med, noe antagelig vil gjøre at enkelte kommer til å finne sin personlige favoritt temmelig fort.
I like to move it!
I motsetning til Beatles Rock Band og Guitar Hero hvor det er en form for historie i karrieremodusen, så er alt dette strippet vekk i DJ Hero. Du låser opp nye baner, sanger, karakterer og utstyr jo bedre du spiller, men ikke noe mer.
Ulempen er så klart at man starter med et begrenset utvalg låter, og man må spille lenge for å kunne låse opp enkeltsanger som befinner seg helt på slutten av spillet.
Spillet har også en flerspillermodus, man kan spille mot andre DJer både lokalt og over nettet, enten ved å samarbeide, eller spille mot hverandre. Det er også mulig å koble til gitaren fra Guitar Hero eller Rock Band, og spille sammen på ti av miksene som er tungt gitarbaserte.
Denne funksjonen ble fort en hit her i gården, med meg på platespilleren og madammen på gitar. Riktignok savnet vi flere låter, men Activision har allerede hintet om økt samarbeid mellom Guitar Hero og DJ Hero, så fremtiden er lys. Det er også mulig til å laste ned mer musikk og utstyr fra nettet, noe som vil øke levetiden for de interesserte.
Konklusjon
DJ Hero er et friskt pust i musikkspillsjangeren og sparker for alvor inn dørene for et større utvalg av musikk og sjangre enn de rene gitarorienterte spillene som har herjet til nå.
Låtutvalget er stort, bredt og veldig godt satt sammen. For de av oss som ikke nødvendigvis setter gitaren i høysetet vil dette være en musikalsk bankett og kan fort bli et midtpunkt i enhver fest.
Her har man nå muligheten for å underholde en part med konkurranser og samarbeid, mens man gir den andre festmusikk som for alvor er skapt for å danses til. Man trenger ikke lengre nødvendigvis å dra ut på byen for å få clubfølelsen, du er DJen og dansegulvet er nå flyttet til stuegulvet dit!
Kontrollsystemet er veldig enkelt å komme i gang med, men vil som sjangeren forøvrig ta tid og øvelse til å mestre slik at man oppnår toppoeng på alle låtene. Noen låter er enklere enn andre og vil kanskje gi deg en falsk trygghet og selvtillit, for og så plutselig rive det hele i fillebiter på neste låt. Men det gjør ikke noe, fordi det er så utrolig moro!
Skal man komme med noe negativt om spillet så må det bli hvordan spillet påvirket kroppen fysisk. Nistirring på skjermen over lengre tid gjør som alltid at grafikken begynner å ”flyte” rundt på skjermen, noe som lett kan løses med å ta en to minutts pause.
Litt verre er kanskje at scratche-armen min nå er blitt så støl og øm etter flere dager med massiv spilling. En følelse selv ikke treningsspillene til Wii som fikk meg til å svette som en regntung dag i Bergen klarte å gjøre.
Men smerten er verdt det, og når jeg ikke spiller fordi jeg må gjøre noe så hverdagslig som jobben min, så sitter jeg fremdeles og scratcher og herjer på dansegulvet i dagdrømmene mine. DJ Hero er et fantastisk spill som for min del kanskje er 15 år for sent ute, men ventetiden var definitivt verdt det.
