Det er lett å love. Når det gjelder spill loves det ofte mye mer enn det som holdes. Hype-apparatet ruller, og vi tutes ørene fulle av fra markedsavdelingene i flere måneder før det endelige spillet slippes til butikkene. Etter måneder med skryt må som oftest nedturen komme; De færreste spill klarer egentlig å være alt det vi er lovet.
School’s out!
Deus Ex: Invisible War er oppfølgeren til det kritikerroste Deus Ex fra 2000, som igjen egentlig stod på skuldrene til to andre banebrytende serier fra siste halvdel av 90-tallet (System Shock og Thief). Fellesnevneren for dem alle er et sterkt ønske fra utviklerne om å fylle førstepersonsskyteren med valgfrihet, nytenkende spillbarhet og knakende gode historier. Det kan noen ganger være vanskelig å sjangerdefinere spillene helt nøyaktig, utviklerne sørger nemlig for at det ferdige produktet ligger i grenselandet mellom action, rollespill, eventyr og strategi. Det enkleste blir uansett å legge dem i kategorien ”udiskutable klassikere”.
Deus Ex: Invisible War finner sted 20 år etter ”The Great Collapse” – et verdensøkonomisk sammenbrudd som skapte et maktvakuum flere stridende fraksjoner ønsker å fylle. Det er usikre tider, med religionskriger og ekstreme terroristangrep (noen ting forandrer seg aldri). Ditt navn er Alex D og du er et supermenneske – et biologisk modifisert vesen med spesielle evner. Disse evnene gjør at du er svært ettertraktet arbeidskraft, og i Chicago går du og de biomodifiserte klassekameratene dine på The Tarsus Academy hvor dere læres opp til å jobbe innen sikkerhetssektoren.
Så utsettes Chicago for et grusomt terroristangrep. Med et nanovåpen utslettes hele byen, og Tarsus rekker så vidt å evakuere til avdelingen i Seattle, hvor du våkner opp på hybelen din med tusen spørsmål i hodet (”hvorfor passer navnet mitt både for gutter og jenter?”, ”hvorfor ser basketballene i 2072 akkurat ut som i 2004?”, ”hvorfor er ingen glad i meg?”). Noe er galt, mye holdes skjult for deg for angrepene fortsetter også her: Maktkampen er i full gang, og du er selvfølgelig den viktigste brikken i absolutt alles planer. Skal du hjelpe Tarsus som faktisk har brukt kroppen din til unevnelige eksperimenter og gjort deg til noe som ikke er helt menneskelig, eller skal du slå deg sammen med The Order – som virker som en sprø blanding av fanatikere i munkekutter?
Populistisk
Deus Ex: Invisible War handler hele tiden om valg, og hvordan valgene du tar former spilluniverset. Vi vet at mange som likte originalspillet har vært litt bekymret for at denne siste episoden skulle forenkle og tone ned de rene rollespillelementene – og det hadde de grunn til å frykte. Ion Storm har gått helt bort fra ”skills”-systemet som var grunnlaget for karakterbyggingen i det originale Deus Ex. I stedet jobber spilleren nå direkte med bioimplantater for å lære nye ferdigheter og spisse karakteren i den spillretningen du ønsker. Alex D har fem ulike kortplasser i kroppen og ved å legge inn biokapsler kan han velge nye ferdigheter, eller oppgradere nivået på dem han allerede har installert. Gjennom spillet har du god tilgang på biokapsler, men det er stort sett den illegale typen du er ute etter: Disse gir virkelig kraftige evner (for eksempel til å hacke seg vei gjennom sikkerhetssystemer). Mange vil sikkert synes dette er en fordumming og helligbrøde og mye annet fælt – vi er ikke så sikre. Dette systemet åpner spillet for flere enn hardbarka rollespillnerder og funker stort sett smidig, selv om vi kanskje synes det blir litt for enkelt å samle kapsler etter hvert.
Inventarsystemet har bare plass til en ganske begrenset antall objekter, men spillet er faktisk ikke så raust med ting å bære med seg – det begrenser seg stort sett til ulike våpentyper. Våpnene er mange, og kan bygges ut med ekstrateknologi. Dessverre bruker absolutt alle våpen i fremtiden samme type ammunisjon. Uansett om du skyter med rakettkaster, flammekaster eller ertepistol er det samme ammo som benyttes. Dette betyr jo at du slipper å bruke masse tid på å lete etter riktig ammunisjon, men det betyr også at det er vanskelig å tenke smart for å begrense bruken. Særlig i starten på spillet er ammunisjonen sjelden, da hadde det vært greit å ha litt mer kontroll over bruken.
En annen forenkling mange sikkert vil reagere på er hackingen. I Deus Ex: Invisible War har spilleren i realiteten ingen kontroll over hackeprosessen, det er bare å velge ”hack” og vente de sekundene det tar før Alex har overlistet IT-systemet. Mange vil sikkert syte over dette, men også her føler vi at dette ikke er noe kritisk punkt for spillopplevelsen, og at det kanskje bare er med på å åpne et univers for folk som aldri har spilt de dypere titlene før. Det kan virke som om Ion Storm denne gangen er veldig opptatt av at folk utenfor den tradisjonelle målgruppa skal kunne kose seg med tittelen, og de har over hele fjøla gjort små forenklinger som bare vil fornærme de mest fanatiske Deus Ex-tilhengerne, mens de antakeligvis gleder et mye større publikum.
På nettet har det vært mye diskusjon rundt det nye grensesnittet, som er tegnet i en slags øyeform midt på skjermen. På dette øyet finnes snarveier til inventaret og til bioferdighetene dine, som du betjener med pilknappene. Selv om funksjonaliteten er veldig god, har Gamer.no forståelse for klagene om at grensesnittet skygger for utsikten – selv om man kan stille gjennomsiktigheten på displayet i en av undermenyene. Ellers funker kontrollene ekstremt bra, og det virker som om Ion Storm har jobbet hardt for å komme FPS-problematikken på konsoll til livs. FPS-titler har jo aldri fungert optimalt på Xbox fordi håndkontrollen ikke kan måle seg med kombinasjonen mus/tastatur i reaksjon og nøyaktighet. Her er faktisk et spill som langt på vei har klart å gjøre håndkontrollen til et naturlig valg i en førstepersonsskyter. Hurra!
