Det var kanskje ingen overraskelse at veteranen og nostalgieksperten Joachim skilte seg mest ut på forrige side. Hans ekspertise er tross alt å lete seg frem til de ukjente perlene, og dykke inn i fortiden, selv om han også vet å sette pris på de mer moderne spillopplevelsene.
På tredje side er det Håvard, Jens Erik og Magnus som skal til pers.
Håvard H. RUUDS favoritter:
Among the Sleep
2014 har vært et godt år for norske spill, og for meg var høydepunktet Among the Sleep, utviklet på Hamar av gjengen i Krillbite Studio.
Jeg er vanligvis ingen fan av skrekkspill. Faktisk hater jeg det. Likevel syntes jeg at jeg måtte gjøre et unntak for akkurat Among the Sleep. Særlig fordi spillet er laget i Norge, og dels fordi konseptet med å se en verden gjennom øynene til en toåring var veldig spesielt.
For en debut dette ble for Krillbite. Et veldig godt gjennomført skrekkspill, som gjorde at jeg hadde hjertet i halsen hele tiden de fire timene det tok å spille gjennom marerittet. Selv om spillets tema til dels ble gjennomskuet, var slutten likevel ganske gripende. Gjengen på Hamar virker ambisiøse, og jeg gleder meg stort til å se hva deres neste prosjekt blir.
Mario Kart 8
Som en Wii U-forkjemper river det meg i hjertet hver gang noen sier at det ikke finnes noen gode grunner til å kjøpe seg Nintendos ferskeste stuekonsoll. Sannheten er imidlertid at det har vært mer enn nok som rettferdiggjør innkjøp av en Wii U i lang tid allerede.
Hører jeg noen kritisere Wii U på grunn av dårlige titler i 2015 kan de forvente seg refs. Mario Kart 8 (og Super Smash Bros.) bør være tunga på vektskålen for mange nølere. Mario Kart 8 er vakkert og fantastisk morsomt. Mang en sommerkveld ble brukt bak rattet på de virtuelle bilene sammen med gode og dårlige venner, og jeg gleder meg til mer råkjøring i romjula.
Power-up-utvalget og gummistrikkeffekten var kanskje ikke det beste serien har sett, men det legger bedre til rette for den som kjører best i vennegjengen (meg). Dette spillet kommer nok fortsatt til å glede meg i 2015 med det nedlastbare innholdet som kommer på forsommeren.
Hearthstone: Heroes of Warcraft
Jeg aldri vært noen fan av samlekortspill. Det ble for nerdete, selv for meg. Det var min holdning inntil jeg prøvde Hearthstone på Blizzcon 2013. Etter det var jeg hekta. Jeg kunne nesten ikke vente til jeg kunne legge labbene mine på spillet igjen.
Fra jeg fikk tilgang til betaen på nyåret satt jeg hekta hver dag. Jeg eksperimenterte med det begrensede utvalget kort jeg hadde for hånden, og tilfredsheten var stor da jeg hadde satt sammen en kortstokk jeg vant ofte med.
Det hele toppet seg imidlertid da Hearthstone ble sluppet til iPad. Nå kunne jeg spille Hearthstone hvor jeg ville; i sofaen, i senga, på do. Timene, fingermerkene på nettbrettet og de oppgitte blikkene fra samboeren ble mange. Hearthstone var som skapt for et nettbrett. Følelsen av å flytte kortene med sin egen finger er fenomenal og langt mer tilfredsstillende enn å klikke de rundt med ei PC-mus. Nå som spillet er utvidet ser jeg ikke bort fra at det blir noen timer til den kommende tiden.
The Walking Dead: Season Two
Jeg vet ikke hva som gjør det, men jeg har en guilty pleasure for zombier. Jeg har sittet klistret foran TV-skjermen siden første sesong av serien, og fjorårets avslutning på første sesong av Telltales The Walking Dead er til dags dato det eneste spillet som har fått meg på gråten.
Jeg har fortsatt et par episoder igjen av sesong to, men det jeg har spilt og opplevd så langt gjør at spillet fortjener en plass på denne listen. Jeg lar meg fremdeles rive med i historien til Clementine, og Telltale har igjen skrevet en historie jeg lever meg inn i. Valgene har blitt tøffere og får flere uante konsekvenser enn i forrige sesong. Allerede har det skjedd flere ganger at valgene jeg har tatt har fått et helt annet utfall enn det som egentlig var min intensjon. Satser på å finne tid til å finne tid til å gjøre meg ferdig med de to siste episodene, som ligger ferdig lastet ned på maskina mi, i nær framtid.
South Park: The Stick of Truth
Det ble en turbulent utviklingsperiode for South Park: Stick of Truth. Utgivelsesdatoen ble utsatt flere ganger og spillet måtte bytte utgiver fordi THQ gikk konkurs. Den som venter på noe godt, venter imildertid ikke forgjeves. Trey Parker og Matt Stone ville ha et rollespill som så akkurat ut som det kjente og kontroversielle TV-serien, og det fikk de.
Som det ble påpekt i kollega Marius’ anmeldelse av spillet føles det som å spille en eneste lang South Park-episode. Helsprø scenarier, mørk humor og harsjelering med både kjente personer og grupper sto på menyen da spillet endelig kom ut.
Alle referansene til serien og den klassiske South Park-humoren bidro til mange trekk på smilebåndet, og tidvis gapskratting. Måten spillet tok både kjendiser, populærkultur og egen sjanger på kornet var mer enn nok til å holde meg hekta tross det repeterende kampsystemet. Uten tvil et av høydepunktene for meg i år.
Jens Erik VAALERS favoritter:
South Park: The Stick of Truth
Jeg digger South Park! Matt Stone og Trey Parker har tatt det som én gang var en enkel serie om fire guttunger og gjort det til et hardtslående talerør proppfullt av drøy og kompromissløs humor. Derfor er det kanskje ingen overraskelse at jeg også digger South Park: The Stick of Truth.
Dataspill basert på South Park har blitt forsøkt tidligere, men ingen av dem har kommet i nærheten av å formidle seriens karakteristiske trekk like godt som The Stick of Truth. Obsidians nære samarbeid med Stone og Parker var det som måtte til for å heve spillet over sine forgjengere.
Det tar seg selv og sin historie akkurat alvorlig nok til at jeg er med på leken, men harselerer samtidig over det aller mest, fra rollespillklisjeer til sin egen, selvrefererende humor. Jeg har brukt utallige timer i South Park med Stan, Kyle, Kenny, Cartman og resten av guttegjengen, men ikke et sekund av dem har føltes bortkastet. The Stick of Truth er rett og slett et knallspill.
Threes
Mobilspillet Threes har fått meg til å ønske at bussturene mine var bare litt lengre. Når et spill er så vidunderlig enkelt, men likevel så utrolig herlig å spille, er det kanskje ikke rart at jeg ble hekta. Hver gang jeg hadde et ledig øyeblikk endte jeg opp med å dra telefonen opp av lomma og spille en runde eller to.
Det er ikke vanskelig å sette fingeren på hva som er så tilfredsstillende med Threes. Selve spilldesignet er såre enkelt, men utrolig vanedannende. Ved å sveipe i ulike retninger på mobilskjermen kombinerer du like tall med hverandre slik at de vokser seg større og kan slås sammen med andre tall. Tre pluss tre er seks, seks pluss seks er tolv, og så videre.
Tallene er likevel mer enn bare tall. De har individuelle navn og personligheter, som sammen med musikken gir spillet en enorm kosefaktor. Det har en skikkelig deilig og lun stemning som jeg aldri får nok av.
Mario Kart 8
Med Mario Kart 8 beviste Nintendo tre ting. Den japanske spillgiganten kan fortsatt lage en knallgod «kart racer». Spillet er hurtiggående, heseblesende bilkaos på sitt aller beste, med en fartsfølelse bare Nintendo kan skape. Bildefrekvensen er silkemyk og samtidig stødig som fjell. Sylskarpe svinger og djevelske våpen lar deg sende motstanderen ut av banen når han minst venter det.
Nintendo har også forstått hvordan nettspilling skal, og bør, fungere. Mario Kart 8 lar deg hoppe inn i et kappløp på få sekunder og ødeleggende hakking ble en saga blott. Å slutte seg til en venn viste seg også å være lekende lett.
Sist, men absolutt ikke minst, viste Nintendo at de kan skape veldesignet og gjennomtenkt nedlastbart innhold som utvider levetiden til spillene deres. DLC-pakken som ble sluppet i oktober var akkurat den vitamininnsprøytningen Mario Kart 8 trengte da ting føltes litt foreldet. Attpåtil er det bare utrolig morsomt å spille, slik spill skal være.
The Binding of Isaac: Rebirth
Nyutgaven av «roguelite»-spillet The Binding of Isaac har vært ute i omtrent halvannen måned. Ifølge Steam begynner jeg å nærme meg 30 timer med spilling. Legg til mengden jeg har lagt inn i spillet på PlayStation 4 og jeg er sikkert oppe i 40 timer. Det er det perfekte spill å spille når jeg har en ledig halvtime, men fungerer også til timeslange økter foran tastaturet hvis jeg føler for det.
Det tok kanskje 40 timer, men jeg skjønte til slutt hvorfor jeg stadig kom tilbake til The Binding of Isaac. Alt i spillet er tilfeldig generert så det er alltid noe nytt å oppdage, og du låser til stadighet opp nye våpen og «power-ups» til spillfiguren din. I tillegg gjør den høye vanskelighetsgraden at at jeg føler en geniun mestringsfølelse hver gang jeg banker livskiten ut av en boss.
Man må venne seg til ganske mange forholdsvis ekle ting hvis man skal bryne seg på The Binding of Isaac: Rebirth, men det er jaggu meg verdt det.
Desert Golfing
Jeg sleit lenge med å bestemme meg for hvilket spill som skulle få den siste ledige plassen på min liste over årets spill. Til slutt falt jeg på Desert Golfing, et mobilspill som både er vidunderlig og forferdelig på samme tid.
Se for deg følgende: en enslig golfball ligger midt i ørkenen. Foran deg er det bare sanddyner og et enslig golfhull. Du skyter ballen mot hullet, treffer, og går videre til neste hull. Slik fortsetter spillet i det uendelige. Det eneste som forandrer seg er sanddynene rundt deg. Likevel sitter jeg i timesvis foran mobilskjermen og slynger golfballen mot neste hull.
Min eneste belønning for å gjøre det bra er en stadig mer skrudd og fysisk umulig ørken. Aldri før har jeg sett et mobilspill ta andre mobilspill så på kornet som Desert Golfing, og jeg tror ikke mobilspill vil være det samme etter dette.
Magnus S. ANDERSENS favoritter:
Door Kickers
Virtuelle doplangere og gisseltakere har i mange, mange år nå vært pent nødt til å stå pal i
de skitne forstadsleilighetene sine og vente på et spill som Door Kickers. At romklarering-i fugleperspektiv-sjangeren ikke er mer omstendelig utforsket forblir et enigma, men
ventingen har langt fra vært forgjeves.
Door Kickers balanserer mesterlig på knivseggen taktikk/spillbarhet, og har nerve nok til å
gi seg selv merkelappen simulator. Med en utmerket nivåkurve og et hav av forskjellige
oppdrag (en oppdragsgenerator gir deg bokstavelig talt uendelig med narkoreir å raide),
blir du til slutt godt kjent med personene som utgjør teamet ditt, som man forøvrig kan
navngi etter eget forgodtbefinnende, og som selvfølgelig også blir bedre og bedre etterhvert
som de bygger seg opp erfaring.
Bare husk å alltid, alltid sikre deg i alle retninger, ellers popper det noen frem fra rundt et
hjørne og gulver hele laget ditt. Og når noen dør kommer de ikke tilbake igjen. Vi leker ikke
politi heller.
Alien: Isolation
Igjen betaler tålmodighet seg. Det er egentlig rart det skulle ta så lang tid å knekke den
Alien-koden, filmene som jo legger til rette for en durabelig spillmatisering. The Creative
Assembly har gjort seg flid med å gjenskape stemningen i originalfilmene, et avgjørende
punkt som ser ut til å ha gått alle de tidligere forsøkene hus forbi.
Spesielt forløsende er Isolation når det kommer i kjølevannet av et annet forsøk på å tolke
Aliens-filmene, Colonial Marines, som gjorde alt feil, og attpåtil klarte å gjøre alt de gjorde
feil på en gjennomført elendig måte.
Isolation gjør derimot det aller meste riktig. Den snikende spenningen, satt til de herlige
retro-omgivelsene på romstasjonen Sevastopol, smører mange av spillets tidvis knirkende
ledd, og Alien: Isolation ender ved sin slutt opp som en helhetlig opplevelse ingen av oss
kan sies å være bortskjemte med.
Eidolon
I et dårlig blockbusterår stikker det seg alltid frem et par blanke indieperler. I
sammenlikning med noen av spillårets største mastodonter, som for eksempel det
tilsynelatende nyskapende, men akk så reaksjonære og ukarismatiske Destiny, stikker
stillferdige Eidolon seg frem som en slags motsetning; full av egenart, stemning, sjarm, og
store, surrealistiske omgivelser man bare kan gå rundt å kikke på.
Null gå hit og dit og skyt det og det, null adrenalin (og nei, det er ikke en dårlig ting), og
null respekt for oppleste og vedtatte konvensjoner. Eidolon setter deg ned i en stor, ukjent
verden, og det er det. Resten er opp til deg.
Spillmangfold er viktig, og melankolsk anlagte opplevelser som Eidolon er velkomne
avbrekk blant de mange ellers intense spillopplevelsene der ute.
Nidhogg
Apropos intens. Nidhogg er et minimalistisk sverdduell-spill som foregår i omgivelser jeg
ikke engang skal forsøke karakterisere. Selv om spillet føyer seg fint inn i en trendy
pikselert retro-estetikk, skjærer det seg ut sin helt særegne stil med en ubeskrivelig slags
gotisk syretripp-møter-febermareritt-innpakning.
Det er flerspiller som maksimerer Nidhogg-effekten. Det finnes en enspillerdel, men den er
mest til terping av reflekser i forkant av dueller mot blivende uvenner. Er dere flere enn to
sier du? Ingen panikk, bare fyll noe godt i glassene, sett opp en Nidhogg-cup, og hogg løs.
Hvem vet vel egentlig hvem disse navn- og fjesløse sverdtraktørerne der på skjermen
egentlig er, hva de heter eller hva de skal, og hvem bryr seg; i mangfoldets navn er det lov
også å tale flerspillerunderholdningens edle sak og bare destillere gameplayet, helt uten
fokus på narrativ eller virkelighetsnær grafikk.
South Park: The Stick of Truth
Ingen grunn til å sitte oppe på noen høy voksenhest og se ned på Trey Parker og Matt
Stones spillmatisering av sin egen TV-serie. For inne i den grønne skyen av prompehumor
befinner det seg en kjerne av ironi og satire av det nøyaktig samme tenkende og etsende
kaliberet som i serien. Og om man har et godt øye til South Park fra før av, vil man også
merke seg den absurde mengden av referanser som får en til å trekke på det allerede
tynnslitte smilebåndet i gjenkjennelse.
Da Stick of Truth først ble annonsert var det knyttet stor spenning til hvordan spillet i det
hele tatt ville se ut, serien som jo mer eller mindre er todimensjonal, og Parker og Stone
som jo lovet at spillet ville ligge tett, tett opptil seriens karakteristiske visuelle uttrykk. Ikke
bare er det visuelle uttrykket beholdt, men også det humoristiske uttrykket er intakt. Den
episke jakten på å bli nabolagets kuleste har aldri vært morsommere.
