Spill kan handle om mye rart, og når det ikke er fabelaktige New York-eventyr eller italienske og soppglade rørleggere som står i fokus, er det ofte vår egen historie som får kjørt seg. Her er blant annet de ulike verdenskrigene overrepresentert, men også den litt mer avbalanserte og kjølige etterkrigstiden har fått sine øyeblikk i rampelyset. Den sistnevnte og kalde krigen er i hvert fall hovedfokuset i den sjarmerende spionsuppa CounterSpy.
En onkel fra Amerika
Det skjedde i de dager at to av verdens største supermakter røk i tottene på hverandre over hvem som hadde størst fallos. Atomvåpenfallos som sådan, og det var lenge frykt for at de skulle sprenge hverandre i filler og potensielt sparke i gang en ny verdenskrig. I CounterSpy har denne visa fått en litt annen tone, når de to stormaktene, her presentert som imperialister og sosialister, i stedet truer med å blåse et digert hull i månen.
Mer enn noe annet gjør fortellingen narr av de historiske hendelsene, og med et lett og livlig humør kaster spillet deg sporadisk omkring i verden. Vår helt befinner seg nemlig midt oppi krigshissingen, og som spion og hemmelig agent for det lyssky selskapet C.O.U.N.T.E.R. flyr han fram og tilbake mellom de to nasjonene i sitt hendige spionhelikopter.
C.O.U.N.T.E.R. holder for syns skyld til et sted midt i Atlanterhavet, noe som viser seg å være en ganske strategisk posisjon når man skal hvalfarte fram og tilbake mellom Sovjet og USA.
I kjent stil er spionoppdragene preget av store farer som man må takle helt på egenhånd, og ikke bare er du den beste mannen for jobben, du er også den eneste! Alle de andre agentene har beleilig nok blitt utsatt for et fryktelig «yogauhell», og derfor må man, på tvers av alt fra 10 til 20 oppdrag, infiltrere en rekke ulike millitærbaser i jakten på hemmelige utskytningsplaner, radiofrekvenser og litt attåt.
Spillet er strukturert slik at man selv får velge hvilket land man skal besøke hver gang, og hva som skjuler seg på hvert sted varierer. Sosialistenes skjulested kan for eksempel være vertskap for fire hemmelige planer og to våpendeler, mens imperialistene sitter inne med tre formulaoppskrifter, to offiserer og masse ekstra gryn.
Spion ala Team Fortress 2
I rollen som superspion har man også mange ulike egenskaper og verktøy å låse opp og utvikle. Er du skikkelig lysten på en pistol som får motstanderne til å skyte hverandre, kan det kanskje lønne seg å stikke bortom Brezhnev og kompani før man besøker Onkel Amerika. Dette står man som sagt helt fritt til å velge selv, og det er en forfriskende valgfrihet som preger stort sett alle ledd av spillet.
Sånn sett minner CounterSpy meg om et «rougelike»-spill. Ikke bare på grunn av det stadige jaget etter ressurser og den frivillige progresjonen, men også fordi brettene genereres tilfeldig hver gang. Hvert nivå er satt sammen som en lang rekke med rom, hvor hvert rom inneholder et knippe fiender, noen hemmeligheter og enda flere skjulesteder hvor du kan gjemme deg.
CounterSpy minner på mange måter om et «rougelike»-spill.
Sleip som du er trives du selvfølgelig best i skyggene, og de todimensjonale brettene er stort sett lagt opp slik at man alltid har et sted å søke dekning. Og det er først når man har ankret seg fast bak en murvegg eller to, at ting virkelig blir interessant. Da kan man nemlig stikke hodet fram for å skyte motstanderne, og plutselig skifter spillet over til en tredimensjonal kameravinkel, hvor man fritt kan sikte og plaffe løs i 3D.
Overgangene er sømløse, og sammen med spillets herlige grafikk er det en stadig en fryd å overrumple og skyte på fiender. Den tegnede stilen er som hentet rett fra Team Fortress 2, og vår helt sniker seg bedagelig gjennom de fargerike omgivelsene som om han aldri skulle ha gjort noe annet.
Musikken forteller en lignende historie, og blandingen av blåserekkene fra Valves klasseskyter og noe fra James Bonds glansdager er konstant fornøyelig.
Skyggelek
Med disse audiovisuelle styrkene bak seg går ferden stadig dypere inn i fiendenes baser, med et lydløst gevær i den ene lanken og en bedøvelsespistol i den andre. Spillet gir deg mange muligheter til å takle de ulike utfordringene uten å bli oppdaget, og opplevelsen er på sitt beste når man knerter en hel bøling med fiender uten at de aner noe som helst.
Knekk nakken til den første personen du ser, sleng deg i dekning, send tre fiender til drømmeland med tre rappe skudd, deaktiver et overvåkningskamera og avslutt det hele med et velplassert hodeskudd. Det er sniking på sitt beste: lett, lekent og avslappet.
Da er det bare synd at spillet ofte kommer i veien for seg selv, og CounterSpy har flere spillelementer som strider mot en lydløs infiltrasjon. Blant annet er det ofte vanskelig å se hvor de ulike fiendene befinner seg. Man har ingen kontroll over kameraet, og oddsen for å bli tatt på fersken av en illsint russer idet man går inn i et rom er stor.
Fiendene i seg selv er svært problemaktiske, da de ved siden av å være ganske dumme og uforutsigbare, også er fryktelig mange. Hele rom er fylt til randen med fiender som beveger seg i kompliserte mønstre, og jo lenger ut i spillet man kommer, jo flere blir de.
Etter hvert blir det plent umulig å operere fra skyggene. Da er det selvfølgelig kjekt at spionen man kontrollerer er en nevenyttig kar, som også kan takle en direkte skuddveksling, men spillet mister mye av sin opprinnelige sjarm på denne måten.
Konklusjon
CounterSpy begynner som et nokså standard todimensjonalt plattformspill, men utvikler seg etter hvert til en interessant blanding av sniking, skyting og hopping, og det i flere ulike dimensjoner. Spillet skilter med en fabelaktig grafisk stil, i samme gate som Team Fortress 2, og når man for første gang oppdager hvordan spillet skifter fra 2D til 3D, er man øyeblikkelig med på notene.
Konseptet er veldig stilig, og til tider føler man seg nesten som en avbalansert utgave av James Bond. Dette legger også historien opp til, og det er med like doser humor og spionasje man dras med på heisatur fram og tilbake mellom de to stormaktene. Det at man får velge selv hvor man skal gå er et stort pluss, og spillets beskjedne etterapning av roguelike-sjangeren fungerer ganske godt.
Det er også gøy å faktisk spille CounterSpy, for mekanikkene som er tatt i bruk er presise og interessante. Stort sett. Enkelte elementer er dårligere håndtert enn andre, og alt fra de teite og inkonsekvente fiendene til det ikke-bevegelige kameraet ødelegger litt for opplevelsen, og det å være stille og spionaktig blir ofte en uheldig ettertanke.
Likevel, det er stort sett en fryd å leke seg i stillegående sko, og når man omsider redder månen fra ødeleggelse er det med et stort smil om munnen og en lyddempet, rykende pistol i lanken.
Krever du flere spennende snikespill kan både det nye Thief, samt Splinter Cell: Blacklist være noe for deg.
