Castlevania-serien har opp gjennom årene opparbeidet et svært godt renommé blant gamere. Disse ikoniske spillene har siden NES-dagene levert utrolig utfordrende, variert og svært veldesignet sideskrollende action, ispedd både våpenoppgraderinger, erfaringspoeng og andre rollespillelementer som vi finner i omtrent hvert eneste eventyrspill den dag i dag.
Serien har altså utvilsomt vært en inspirasjon for utviklerne av spill som Ninja Gaiden og God of War. I nyere tid har Belmont-slekten vært nødt til å nøye seg med svært gode, men også tradisjonelle, 2D-spill. Lords of Shadow er Castlevania-spillet som forsøker å ta med den populære vampyrsagaen inn i den tredje dimensjonen, med et tilsynelatende sedvanlig såkalt hack and slash-spill.
Klarer forfaren til denne populære sjangeren å nok en gang vise hvordan det skal gjøres, eller er Castlevania-serien dømt til å for alltid se bakover?
Castlevania: Lords of Shadow har blitt markedsført som en helt ny start for serien, og er ikke nødvendigvis satt til samme verden, tidsperiode eller handling som de tidligere spillene. Joda, du spiller fortsatt som en Belmont, og du bruker fortsatt en pisk for å drepe vampyrer, varger og andre levende døde i hopetall.
Men spillet er på alle andre måter noe helt eget, noe nytt og annerledes. Og det liker jeg svært godt. Spesielt i forhold til presentasjon og stemning kan Castlevania: Lords of Shadow sies å avvike fra tidigere spill i serien.
Det er ikke noe spesielt originalt i omgivelsene man treffer på, for det meste er det landskapsvarianter garvede spillere kan kjenne seg igjen i. Men områdene er både idylliske og vakre i dette spillet, to adjektiver som tidligere har vært ganske uhørt for denne dystre serien.
Man får oppleve alt i fra snødekkete fjell i full snøstorm til nydelige jungellandskap med fosser og elver som tindrer i emningen, komplett med eldgamle ruiner som strekker seg flere hundre meter over bakken, i tillegg til regelrett skumle gamle kirker og krypter.
Hadde det bare vært mulig å rotere kameraet selv, slik at man kunne skue de vakre omgivelsene fra alle vinkler. Castlevania: Lords of Shadow er rett og slett noe av det nydeligste jeg har opplevd på en stund.
Men Castlevania: Lords of Shadow evner mer enn å bare forføre mine visuelle smaksløker, musikken er også hinsides vakker. Jeg glemmer aldri når jeg etter en stund med krevende klatring endelig nådde det høyeste tindet, og en blodrød sol plutselig flerret over himmelen – samtidig som den nydeligste og mest inspirerende fiolinmelodi satte inn i flerstemt harmoni.
Det er sjelden jeg som anmelder føler en trang til å beskrive et spills audiovisuelle kvaliteter i detalj, men i dette tilfellet er det vanskelig å holde munn.
En ordentlig vampyrfortelling
Hva gjelder historie er Lords of Shadow i høyeste grad et Castlevania-spill. Hovedpersonen i spillet, unge Gabriel Belmont, er en soldat i en gruppe med ekstra flinke soldater, kalt the «Brotherhood of Light». Ved starten av spillet har Gabriels vakre kone akkurat blitt drept på mystisk vis, og det dukker opp fæle monstre over alt.
Det er tydelig at noe stort er i ferd med å skje, og unge herr Belmont oppdager kjapt at han ikke bare kjemper for å redde sin kone, men også hele menneskeheten.
Fortellingen er ypperlig presentert, med gode og halvkjente skuespillere i flere av rollene. (Star Trek-yndling Patrick Stewart er én av disse.) Klisjéer er det selvsagt nok av, men fortellingen vi blir servert i Lords of Shadow er absolutt verdt å fortelle, og spillet har gjennomgående spennende plott som overrasker ved flere anledninger.
Til tross for svært gode mellomsekvenser fortelles historien på ganske minimalistisk vis, mesteparten av spillet tilbringes alene i ødemarken, i mystiske forlatte områder, og persongalleriet står ikke i stil med spillets betraktelige lengde.
