Den særegne stilen til Dan Paladin og Tom Fulp, karene bak Xbox Live Arcade-klassikeren Alien Hominid, er elsket av mange. Blant disse mange finner du meg, som spilte både Alien Hominid og Castle Crashers da de kun eksisterte som brukerbidrag på nettsiden Newgrounds. Veien fra gratis undergrunnsspill til kommersielt produkt med prislapp er tøff å gå, men på Xbox Live Arcade har det allerede vist seg å fungere godt for et flertall.
Fra å være en ekstra fjær på Xbox-vingen til nærmest å fly på egenhånd, har nedlastingstjenesten til Xbox 360 gjentatte ganger gitt oss finslipt underholdning, og da gjenstår selvsagt premiespørsmålet: Opprettholder Castle Crashers denne tradisjonen?
Du og jeg og vi to
Castle Crashers handler hovedsakelig om å slåss. Man slåss til krampene tar en. Og når krampene har tatt en, da slåss man videre. Med én knapp utføres et såkalt «raskt angrep» og med den andre slår man et tungt. Begge deler er egentlig like raske, men det er nå slik man beskriver det. Trykker man disse i samspill med hverandre og i forskjellige kombinasjoner, kan man oppnå flere angrep. Jeg har ikke noe nøyaktig tall på hvor mange bevegelser det finnes i spillet, men det blir aldri så mange at det føles variert. Dette er heller ikke poenget.
For dere som er kjent med sjangeren beat 'em up, burde det ikke være tvil i havet. Castle Crashers er et beat 'em up-spill. Ikke et rent beat 'em up, men med innslag av rollespill. Og det er her Castle Crashers delvis henter sin appell, for ved snedige designvalg har utvikleren The Behemoth vridd seg unna problemet med både holdbarhet og motivasjon. Erfaringspoeng og tilpasset vanskelighetsgrad er nøkkelbegreper, og det døyver uten tvil den smerten som kunne blitt spillets fall. 
Mer om dette senere. I Castle Crashers starter man først og fremst spillet ved å velge mellom fire ikke helt ulike figurer (flere låses opp etter hvert). Jeg valgte den oransje ridderen, med flammebasert magi som spesialitet. Den andre ridderen er grønn, den tredje er blå og den fjerde er knallende rød. Hvis Ridder Blå benytter seg av is-magi og Ridder Rød bruker elektrisitet, kan man helt sikkert gjette seg til hva Ridder Grønn tar i bruk. Ikke? Det involverer giftig gass.
Man merker seg ihvertfall fort at hele eventyret er ment som en flerspiller-affære. Ikke bare fordi det står «eventyr for fire spillere» under tittelen, men også fordi det kan bli temmelig mye vanskeligere å spille alene. Det er ikke slik at det er like grunnleggende hensynsløst som førstefødte Alien Hominid, men poenget er at man raskt oppdager at opplevelsen er designet for flere spillere. Etter å ha stått stille på samme nivå en god stund, tok jeg turen på nettet og plankekjørte gjennom samme brett.
Det må nevnes at hvis man spiller tilfeldig over nettet, så får man gjerne kompanjonger med betraktelig høyere nivå enn en selv. Her gjelder det å spille med kompiser eller folk man kjenner, slik at man kan planlegge å begynne spillet samtidig. Det blir mye større moro når en av heltene ikke begynner å nedslakte alt på egenhånd, men når man faktisk må samarbeide i kampens hete.
Rollespillkrydder
Det er gjort to smarte grep i Castle Crashers som skyver spillet opp på stigen. Disse grepene er så å si to sider av samme sak, men ikke mindre viktige av den grunn. The Behemoth har valgt å inkorporere et system for erfaringspoeng, det vil si at man hele tiden opparbeider seg erfaring og eskalerer i nivå, som igjen gjør at man blir bedre. Ved sjeldne tilfeller lærer man nye angrep, men dette er holdt på et minimum. Selv om denne typen rollespillelement ikke er vanlig i beat 'em ups, føles det helt vitalt i Castle Crashers. Jeg får nemlig to grunner til å spille videre:
Ikke bare kan jeg gjenspille et brett for å innhente flere erfaringspoeng (slik at jeg lettere kan bekjempe en kinkig sluttboss), det er også slik at man aldri får benyttet seg av erfaringspoengene før man enten dør eller avslutter banen. La oss si at man går opp to nivåer mens man holder på med et spesielt utfordrende brett, og dør. Når man da starter brettet om igjen, kan man fordele erfaringspoengene man fikk gjennom første forsøk. På denne måten sørger Castle Crashers for at man orker å prøve én gang til, og kanskje er dette den ene gangen som gjør at man ikke skrur av konsollen i ren frustrasjon.
Men det er ikke bare løftet om at man er sterkere ved neste gjennomspilling som gjør Castle Crashers både givende og morsomt. Rundt om i spillet er det spredd diverse våpen og utstyr som også gir opplevelsen det lille krydderet som trengs. Man kan bytte ut sverdet sitt med et bjørkeris som gir deg en liten fartsøkning, eller kanskje en kotelett som gir deg bedre forsvar. Man møter i tillegg på en variasjon av dyr som følger ridderen din og hjelper til med ting som for eksempel å angripe fiender eller å hente liv fra busker og trær. Det finnes tjueseks forskjellige dyr til sammen, og det er opp til hver en om de vil hengi seg til oppgaven om å finne alle.
Av annet utstyr finnes det et smørbrød som gjør spilleren til en slags Hulk i en begrenset tidsperiode, samt bomber og helsemedisin. Disse tingene kjøper man i butikker som er fordelt rundt omkring på kartet, og av valuta brukes gullpenger man tjener inn ved å drepe sluttbosser og generelle småfiender. Kartet man navigerer kan sammenlignes med det man finner i 2D-versjonene av Mario-spillene, da det nærmest er identisk oppsatt, med unntak av at man i Castle Crashers kun befinner seg i én enkelt verden.
Artig og lekkert
Og det gjøres ikke uten humor. Jeg har forelsket meg helt i animasjonsstilen og designet The Behemoth etter hvert har blitt så kjent for, som består av rette, litt karikerte linjer med fokus på det vittige. Alle bakgrunner og områder har en ren og stram fargepalett, der spesielt de bevegelige bakgrunnene er så overdådige at det blir helt latterlig – på et positivt vis. Allerede fra den høytidelige musikken i menyen, skjønner man at dette er et spill som aldri har hatt en tanke i verden om å ta seg selv seriøst, og det er i all betydning positivt.
For ikke å snakke om de massive sluttbossene, som oser av humor og oppfinnsomhet. Her finnes den lille ridderen som angriper med raketter fra orgelet sitt, og kattefisken som angriper med hårballer. På første nivå blir vi møtt av en ganske stor fiende, som helt sikkert alle forventer at skal være sjefen over nivået, men den blir fort knust av den egentlige sluttbossen, som er cirka tre ganger større. Herlig.
Som små tillegg i Castle Crashers, finnes det en arenamodus og en spisemodus. I arenaen kan to til fire spillere slåss mot hverandre, enten lokalt eller over nett (som alt annet i spillet) og i spisemodusen «All you Can Quaff» er det om å gjøre å spise opp en mengde mat fortest. Denne sistnevnte modusen fungerer mest som en hyllest til knappemosingens kunst, da den kun innebærer å alternere mellom å trykke to knapper i høyest mulig hastighet. Begge deler er gøy et par ganger lokalt, men blir aldri noen slager over nettet.
Konklusjon
Det kan hevdes at Castle Crashers blir for mye av det gode, med grunn slåsskamp som eneste innhold, men det ville aldri ha blitt sagt av noen som har spilt det. Jeg har spilt det og jeg har kost meg. Kanskje ikke så veldig mye alene, men mest over nett, og jeg kan tenke meg det er enda større underholdning å spille det med noen man faktisk kjenner. Castle Crashers er flerspillermoro på sitt reneste, ispedd humoristiske sluttbosser og lekker tegnet grafikk. Blant Alien Hominid, Small Arms, Rez og Braid står det nå som en av mine favorittspill på Xbox Live Arcade, en liste som stadig vokser. Liker du pur slåssemoro i fantasirik innpakning – med rollespillkrydder og kompisstøtte – da anbefales Castle Crashers på det absolutt varmeste.
Merk: Castle Crashers er kun tilgjengelig over Xbox Live Arcade. Spillet koster 1200 Microsoft-poeng.
