Tenk deg et fotografi. Så tenk deg at dette fotografiet er i tre dimensjoner, og du kan bevege deg fritt rundt i det – som du ville gjort om det hadde vært et helt ordinært 3D-miljø. Det er omtrent hva du får oppleve i Casebook: Episode 1, et pek-og-klikk-eventyr fra den ferske utvikleren Areo Games.

Casebook bruker en teknologi som kalles Areograph for å skape navigerbare miljøer basert på tusenvis av fotografier. Da jeg først startet spillet kunne jeg nesten ikke tro mine egne øyne – bildekvaliteten er kanskje ikke den aller beste, men teknikken som er brukt her har jeg aldri sett i noe spill tidligere, og det skaper en helt spesiell følelse å kunne navigere seg fritt rundt i fotograferte miljøer. Utviklere skryter ofte av fotorealistisk 3D-grafikk, men dette er noe ganske annet.

Forundringen varte imidlertid ikke så veldig lenge. Etter en stund med spillet var jeg vant med den uvanlige presentasjonen, og fokuset var på helt andre ting – slik som å faktisk løse oppgaven jeg stod over for. Uheldigvis betydde dette også at spillets gameplaymessige svakheter dukket frem i lyset.

Ekte video og ekte skuespillere

Casebook er, som nevnt, et førstepersons eventyrspill. Her spiller du en politietterforsker som blir tilkalt til det som ser ut til å være en kidnapping. Barna til en tilsynelatende rik forretningsmann har forsvunnet, og i deres sted er en lapp hvor kidnapperen krever penger for å løslate dem. Ved å avhøre vitner og mistenkte, og saumfare de «tredimensjonale» miljøene for beviser og analysere det du finner, må du pusle deg frem til løsningen på mysteriet – og, forhåpentligvis, finne barna før det er for sent.

Spillet benytter seg av ekte video med virkelige skuespillere, og en litt artig detalj er at du ofte får en viss frihet til å bevege hodet ditt også i videosekvensene. Dette er rimelig enkelt utført, men det gir en slags følelse av å være til stede, også i det som egentlig bare er mellomsekvenser. Som en gammel tilhenger av spill som Gabriel Knight 2 og Under a Killing Moon, satte jeg stor pris på bruken av ekte video i spillet – det gikk kanskje av moten på midten av nittitallet, men Casebook viser at det fortsatt kan fungere godt.

Størstedelen av spillet tilbringer du i de fotograferte miljøene, hvor du må lete etter ting som ser ut som spor og ta bilder av disse. Du kan nesten tenke deg spillet som en videreutvikling av de mange «skjulte objekt»-spillene som er så populære på nettet for tiden. Partneren din gir deg hele tiden råd om hva det er du bør være på jakt etter, men du står fritt til å fotografere hva du vil. Kameraet rommer åtte bilder, og når disse er tatt må du til det mobile laboratoriet for å analysere bildene.

Analyseringen av bevismateriale foregår gjennom en serie veldig enkle minispill – de fleste av dem er faktisk så enkle at jeg knapt føler at jeg kan bruke ordet «spill» når jeg beskriver dem. De har et snev av autentisitet over seg – for eksempel analyserer du fingeravtrykk ved å klikke på unike, gjenkjennelige elementer, og for å analysere fiberprøver må du prøve å separere fibrene ved hjelp av mikroskop. Utfordringer er uansett mangelvare – du blir forklart hva du skal gjøre, og så gjør du det.

Enkelt og rett-frem

Gameplayet i Casebook er aldri særlig utfordrende, og dette er mitt største problem med spillet. Du kan spille det på autopilot, og med unntak av en interessant sekvens hvor du skal sette sammen et lydbånd er det alltid veldig rett frem. Du utforsker et miljø, fotograferer alt du kommer over, og analyserer resultatene – om og om igjen, til du har funnet alt som skal finnes, og du kan gå videre. Om du sliter med å finne hva du skal fotografere, kan du bruke intuisjon-knappen for at spillet skal finne det for deg.

Nå svartmaler jeg imidlertid situasjonen litt. Casebook er et spill som blir betraktelig bedre om du spiller på lag med utviklerne. Om du bevisst fokuserer på å finne de tingene du blir bedt om å finne, i stedet for å ukritisk fotografere alt du kommer over i håp om å treffe jackpot, kommer følelsen av å faktisk drive detektivarbeid gradvis snikende, og underholdningsverdien stiger betraktelig.

Noen ganger er spillet likevel litt inkonsekvent. Ting som i en scene kan være viktige, vil i andre scener være helt uinteressante, og du får «kjeft» for å kaste bort tiden på dem. Utviklerne har ofte hatt én løsning i tankene, og hvis du tenker litt annerledes vil det sannsynligvis ikke føre frem. Når det er sagt, er det slett ikke nødvendig å finne alle bevisene, og hvis du spiller gjennom spillet to ganger vil du utvilsomt oppdage nye ting den andre gangen.

Stort potensial

Casebook er det første spillet i en ny, episodebasert serie, og som en pilotepisode oppleves det helt greit. Konseptet er interessant og rimelig friskt, gåten du skal løse er spennende og teknologien bak spillet føles ny og fungerer godt. Men samtidig er det klart at konseptet har et mye større potensial enn det denne første episoden får vist.

I mine øyne bør utviklerne nå fokusere på to ting: Mer variasjon og mer aktiv bruk av spillerens små grå. Ta avhørene, for eksempel. De er i utgangspunktet bare videosekvenser – noen ganger får du nikke eller riste på hodet for å gi partneren din beskjed om hvordan du mener han bør fortsette («slem purk/snill purk»), men i praksis har du ingen reell innflytelse på det som skjer.

Minispillene bør også gjøres mer involverende. Det er ikke spesielt spennende å holde et reagensglass over en gassflamme eller rotere en sentrifuge med blodprøver i. Gi oss litt mer intrikate minispill, og gjerne et større antall unike utfordringer som ikke gjentas flere ganger i samme etterforskning. Jeg kunne også likt å se litt mer genuin hjernetrim, som er i ferd med å bli en stadig større del av casual-sjangeren spillet er inspirert av.

Konklusjon

Casebook leverer et underholdende kriminalmysterium som likevel kunne vært langt bedre. Spillet mangler utfordringene og variasjonen som skal til for at jeg faktisk vil anbefale det, samtidig som det absolutt fungerer som greit tidsfordriv så lenge du spiller litt på lag med utviklerne (prøver du å tenke som en skikkelig etterforsker blir det langt mer underholdende enn om du bare prøver alle muligheter helt til du finner det som fungerer), og tar spillet for hva det er.

Jeg er med andre ord litt skuffet over Casebook: Episode 1, men samtidig gleder jeg meg til å se hvordan serien utvikler seg i fremtiden. Hvis utviklerne er dyktige, og bygger videre på dette fundamentet, kan vi få veldig spennende resultater.

NB: Selv om jeg ikke skal la prisen påvirke karakteren, står den absolutt i stil til det du får – direkte fra utviklerne koster spillet kun femten dollar, altså cirka en hundrelapp.