Multiple foot-mobiles
Men OK, enkeltspillerdelen var strengt talt ikke hva folk flest har gledet seg til. Joda, vi var nokså spent, og visste tross alt at den ville være bra – noe den absolutt er, men dessverre bare ikke riktig så bra som onkel Infinity Ward ville ha oss til å tro. Men hva gjør så det? Det er tross alt flerspillerdelen som gjorde forgjengeren til den gigasuksessen den ble, og enda er. Med andre ord var det flerspillerdelen jeg virkelig så frem i det jeg stappet DVD-plata inn i PC-en. Og heldigvis kan jeg rapportere at den er akkurat like bra som forventet ... nesten.
På plussiden kan jeg først og fremst betrygge om at moroa absolutt er intakt. Det er fortsatt like morsomt å springe bak fiendens linjer med en lyddempet maskinpistol på en "killing spree", eller for den saks skyld, ydmyke plagsomme snikskyttere med en kniv opp i toern.
Mye av suksessen til forgjengeren var grunnet den enkle rollespill-elementet som lot spillere utvikle sine egne klasser etter hvert som man steg i nivå. Systemet returnerer selvsagt i MW2, og det er svært gledelig å se at systemet fungerer enda bedre enn før. Det er stadig like moro å krige seg oppover rangstigen for å låse opp nye oppgraderinger, våpen og tilbehør. Undertegnende har eksempelvis allerede fått en forkjærlighet for M4-rifla med rødpunkt-sikte kombinert med "ekstra slagkraft".
Det er tydelig at mye tid er brukt på flerspillerdelen, noe som kan sees i både oppgraderingene, det massive utvalget av våpen og tilbehør – og ikke minst, "kill streaks". Desto flere slemninger du klarer å knerte uten å dø, desto kraftigere belønninger venter deg. Klarer du for eksempel å drepe tre stykker uten å dø får du tilgang til en satellitt som avslører fiendes posisjon, klarer du fem får du tilgang til en fjernstyrt rakett – som du kan sende hvor pokker du vil. Som om ikke det var nok kan du etter hvert selv velge hvilke belønninger du ønsker for "streaks", eksempelvis kan du få tilgang til både helikoptre, bombefly eller .. atomvåpen. For å nevne noe. Tjohei!
Dessverre er det et aldri så lite "men" her. Selv om flerspillerdelen jevnt over er akkurat like bra som forventet, er det et hår i suppa. Nemlig den svært så omdiskuterte mangelen på dedikerte servere. Heldigvis er ikke erstatningen (IWnet) så ille som fryktet, men i testperioden opplevde både undertegnende og andre skribenter tidvis horribel lagg, frakoblinger og problemer med å faktisk finne andre spillere. Det er dog lov å tro at dette er noe som forbedres over tid, men per nå er det absolutt rom for forbedring hva det rent tekniske angår.
Konklusjon
Modern Warfare 2 var utvilsomt blant årets mest etterlengtede spill. Nå som spillet endelig er her, er det i hvert fall én ting som er klart. Hypemonsteret er fryktelig skummelt, desto mer når det fores av pengesultne utgivere. MW2 er absolutt et godt spill, men det når dessverre litt kort i forhold til alle forventningene. Men når det er sagt, sier det også litt om hvor godt spillet faktisk er – fordi hypen i forkant har få, om ingen, spill vært nærme.
Enkeltspillerdelen er absolutt et eventyr verdt å få med seg, men hovedsaklig for å oppleve alle de spektakulære og velregisserte actionscenene. Historien i spillet er i og for seg nokså spennende, men dessverre blir den fort veldig forutsigbar. At du knapt får tid til å puste grunnet det voldsomme tempoet som jager deg frem fra start til slutt, vil for noen antageligvis være kun positivt. For undertegnende blir det dog rett og slett for meget av det gode. Litt som ei marsipankake glasert med sirup og honning.
Heldigvis har spillet en knallsolid flerspiller-modus, som til tross for at den per nå lider av en del tekniske svakheter, burde få plass i ordboka som definisjonen for renspikka moro. Her er absolutt alt du likte med forgjengeren med, pluss masse ekstra. Da sier det seg selv at det blir mye moro i de sene nattetimer.
