Call of Duty-navnet har vært gjennom mye det siste året. For drøyt år siden kom kassasuksessen Modern Warfare 2 og gjorde rent bord, i hvert fall hva salgstall angikk. Og det var akkurat de astronomiske salgstallene som cirka halvåret senere skapte store problemer for serien: Hovedutvikleren bak serien, Infinity Ward kom i klammeri med seriens utgiver, Activision. En lang historie kort, Infinity Ward smuldret sammen til en skygge av sitt tidligere selv, og vips var en av de dyktigste FPS-utviklerne i nyere tid så å si borte. Det var altså ikke rent små sko Treyarch måtte fylle med Black Ops. Har de klart det? På god vei, ja.
Hjernevasking og annet lureri
Jeg skal innrømme at jeg ikke forventet all verden til historie av et spill titulert Black Ops; barske menn iført sort kamuflasje springende rundt i nattemørket virket nærliggende. Men utrolig nok, Black Ops er faktisk det Call of Duty-spillet som hittil leverer både den mest sammenhengende og spennende historien.
At Black Ops leverer en noe utradisjonell historie hintes til allerede ved spillets oppstart. Nøkkelord er psykedeliske effekter, mystiske introvideoer og ikke minst, spillets menysystem: Fastlenket til en stol, omringet av TV-skjermer og torturredskaper nok til å få selveste paven til å avfeie Gud og Jesus. Man befinner seg altså i et avhørsrom av den nokså lyssky sorten.
Og der forblir man. Spillets framgang er bygget på at du, karakteren Mason, sitter i stolen og blir tvunget til å fortelle om diverse hendelser. Alt fra snikmord av diktatorer, sabotasjeoppdrag av romprogram og selvsagt infiltrasjoner av topphemmelige kjemiske anlegg.
Jeg skal innrømme at jeg falt nokså pladask for denne måten å fortelle historien på. Både fordi den passer spillets historie og stemning perfekt, men også fordi selve fortellermåten i seg selv etter hvert påvirker historien betraktelig.
Ikke veldig kald krig
Da Treyarchs forrige spill, World at War, kom, funderte jeg veldig på hvorfor de og Infintiy Ward hadde valgt såpass forskjellige løsninger på selve spillmekanikken. IWs tilnærming føltes riktig, Treyarchs måte føltes derimot aldri like naturlig. Det kan heldigvis ikke sies om Black Ops.
Hva spillmekanikken angår føles Black Ops i all hovedsak som en direkte kopi av fjorårets Modern Warfare 2. Figurene beveger seg likt, våpenfølelsen er identisk og spillet foregår i mer eller mindre akkurat samme tempo. Det kan selvsagt diskuteres hvorvidt det er en god løsning å følge forgjengeren såpass tett, men resultatet er i hvert fall at man fort føler seg komfortabel med Black Ops. Forutsatt at du har tilbrakt noen timer med Modern Warfare 2.
Dessverre er det ikke alt Treyarch har klart å få til like godt som tidligere storebror. Gjennom spillet får man besøke de fleste steder som var aktuelle under den kalde krigen. Ergo står både Russland, Nordpolen, Cuba, Laos, Vietnam og flere stemplet i passet innen spillet er over. Dessverre har ikke alle besøk vært like fornøyelige. Det er nemlig enkelte av brettene som tøyer strikket litt for langt hva frustrasjon angår.
Greit nok, Call of Duty-serien har alltid handlet om å skyte et usannsynlig høyt antall av motstandere – gjerne mens man er i manko på både tid, dekning og ammunisjon. Det første Modern Warfare klarte den formelen perfekt: Man befant seg stadig i håpløse situasjoner, men man følte alltid at man hadde en mulighet til å overleve likevel. Og det er akkurat på det punktet Black Ops snubler. Spesielt så under ett brett hvor både nevnte formel anvendes og man i tillegg må hoppe over hustak som en jaget rotte. Det blir rett og slett litt for mye, og ergo fort forbannende frustrerende.
