Utvikler Criterion innså at de måtte gjøre noe nytt med Burnout-serien denne gangen. Derfor begynte de helt på nytt. Man skapte en storby med et landlig omegn, et utopisk paradis som skulle være uten lasting og unødvendige menyer. Byen er Paradise City. Criterion innfrir i stor grad med Burnout Paradise. Dette er bilspillenes Crackdown, krasjingens Grand Theft Auto. Frihetsfølelsen er til tider enorm, og det er lite som kan konkurrere med å ha en hel by under sine føtter. Det er nesten så virkelighetsnært at du skulle ønske det gikk an å åpne bildøra og ta seg en spasertur på strandpromenaden.

Sømløst

Paradise er ikke, som sine forgjengere, delt opp i ulike moduser. Her smelles alt inn i byen Paradise City, og du bestemmer selv i hvilken rekkefølge de 120 utfordringene skal mestres. Målet er å oppgradere ditt eget førerkort til det ultimate bevis på at du er den råeste sjåføren. For hver gang du skal oppgradere, må du vinne et gitt antall øvelser. Nå du endelig «rykker opp» slettes øvelsene du har klart, og du begynner på ny giv mot en ny oppgradering. Slik sett kan du ikke kjøre den samme øvelsen om og om igjen for å avansere i spillet. Dette er en god løsning, siden enkelte oppgaver er mye lettere enn andre. Det at du hele tiden må strekke deg etter nye mål er både utfordrende og spennende.

Øvelsene er delt opp i «Race», «Marked Man», «Takedown», «Stunt». Disse finner du ved Paradise Citys mange lyskryss, og et kjapt trykk på kontrolleren setter i gang konkurransen. Målet blir stipulert før du setter i gang, og det blir selvsagt stadig tøffere etter hvert som du stiger i nivå. «Marked Man» er en nyhet i denne utgaven. Her skal du kjøre fra A til B med en rekke svarte biler i hælene. Disse er kun ute etter å krasje deg sønder og sammen, og målet er naturligvis å komme helskinnet til mål. Stuntløpene er vel så hektiske, selv om du slipper innpåslitne biler. Her skal du bygge opp poengkombinasjoner ved å hoppe, skrense og booste. Denne øvelsen forutsetter at du kjenner byen godt, for kollisjoner bryter kombinasjonsrekken.

Gode gamle «Crash Junction» er borte i Paradise. Erstatteren minner mer om et komisk minispill enn noe annet, men det er faktisk ganske underholdende. Hver bidige gate har nemlig en rekord lokalt og over nett. Her kan du når som helst gå inn i en modus der bilen blir en slag rabiat sprettball. Dermed skal du krasje inn i så mange biler som mulig, og ulike biltyper gir ulike pengesummer. En buss er attraktiv, siden den dobler den endelige pengesummen du oppnår. Modusen er fin til adspredelse, og det er nok nettopp det den er ment å være – en liten siderett som utfyller hovedretten.

En fri verden er vel og bra, men hvordan fungerer det sammen med et relativt regelfokusert spill som Burnout? I de fleste øvelsene merker du nemlig godt at du kan kjøre hvor du vil når du vil, og slik sett er den kunstige intelligensen en mester til å tilpasse seg. Det er som om du er lederhannen i en ulveflokk, hvor enn du drar følger resten på. Dette går raskt og sømløst, og det er aldri slik at du ender opp alene når du for eksempel mangler to takedowns for å nå målet.

Velg selv

Det er uten tvil kappløpene som fascinerer mest når det kommer til den åpne verdenen. Mellom start og mål er det nemlig du som velger ruten, selv om du får anbefalinger ved hvert veikryss. I starten er kanskje ikke dette så moro, men når du blir kjent i byen er det enn sann glede å finne snarveier og snyte dine rivaler for seieren i siste sving – eller finne den aller råeste stuntruta. Enkelte vil muligens si at friheten er for stor, men slik opplever ikke jeg det når du blir kjent med Paradise City. Friheten er intet annet en fengslende.

Det er tre typer biler i Paradise. Stuntbiler, løpsbiler og takedownbiler. Hver enkelt tjener ekstra boost når den utfører «oppdrag» som passer til klassen. En stuntbil vil for eksempel tjene inn store mengder boost av å gjøre sinnsyke hopp eller skrense til gummien skreller av dekkene. Slik sett er det lurt å se an hvilken bil du skal bruke i de ulike øvelsene, men dette er mest aktuelt på de høyeste vanskelighetsgradene. Finner du en god allroundbil kan den brukes til det aller meste, med suksess.

Du låser hele tiden opp nye biler etter hvert som du vinner løp. Det spesielle er at flere av disse bilene må «fanges» før du kan bruke dem. Det vil si at bilene kjører hodeløst rundt i Paradise City, og du må krasje dem ut av veien for å gjøre dem til din eiendom. Dette er en god løsning og skaper spennende dueller i ellevillfart gjennom landskapet. Bilene dine kan også repareres, lakkeres og fylles opp med boost på et øyeblikk. Rundt om kring i byen kan du nemlig kjøre innom ulike stasjoner og verksteder som sørger for at kjøretøyet ditt alltid er i tipptopp stand.

Det er ingen tvil om at dette er en arkaderacer, med unntak av den fantastisk realistiske skademodellen er det lite som minner om virkelig kjøring her. Kjørefølelsen er likevel unik for flere av bilene. Mindre, raske biler spinner rundt med sin lille egenvekt, og kan være et mareritt å ha kontroll på i akselereringsfasen. Større biler krever mer planlegging i svinger, siden gravitasjonskreftene drar droget ut mot veikanten. Heldigvis er dette et spill som handler om å krasje, så du trenger ikke være bekymret for en ripe eller to i lakken. Det er også verdt å nevne at man har innført håndbrekk i Paradise. Dette er nyttig i flere situasjoner, spesielt i løp der det å mestre krappe svinger er avgjørende. Dessuten kan du hygge deg med å få til den beste hånbrekklukeparkeringen mellom slagene.

Nedturer

Det er så mye positivt ved Burnout Paradise, alt fra de fartsfylte konkurransene til de små skjulte belønningene du kan jakte på i bortgjemte sidegater. Likevel er det en del som ikke er helt som det burde vært. Den kunstige intelligensen til dine mange medtrafikanter varierer noe voldsomt. Spesielt utenfor konkurranse er dette merkbart. Sivile biler virker å mangle all form for logikk og svinger gjerne rett inn i deg som unnamanøver – ja, det virker nesten som det er med overlegg.

Videre synes jeg bilen du kjører er litt vel overfølsom for kollisjoner. Dette er et arcadespill, og da sliter det på spillbarheten når man blir totalvrak når bilen din så vidt kommer borti en annen bil eller gjenstand. Jeg mener, lyktestolper forsvinner som luft på panseret ditt – hvorfor knuses jeg da av å sneie en annen trafikants baklykt

Stedene der du bytter biler, skraphaugene, er heller ikke ideelle. Dette er stedet det lastes aller mest og bilbytte er tidkrevende og irriterende. Irritasjonen stammer fra at man absolutt må smelle hver nye bil du kan velge i asfalten med et brak før du kan gjøre noe som helst. Det er mulig jeg har blitt gammel, men jeg liker ikke å bli prakket på unødvendige og stygge lyder som dette. Noen vil også reagere på at du ikke kan kjøre omstart av øvelser mens du holder på, men dette bidrar faktisk til følelsen at du faktisk befinner deg i en storby. Dessuten er det alltids en ny øvelse rundt neste sving, så denne problemstillingen er uinteressant.

Paradise City er en stor by, fylt til randen av trafikanter. Da er det gledelig at flyten både på PlayStation 3 og Xbox 360 er midt i blinken. Her går det i 60 bilder i sekunder stort sett hele tiden. Det bidrar også til den herlige fartsfølelsen når du kjører. Her går det så raskt at du nesten ikke legger merke til de uhyre detaljerte omgivelsene. Skademodellen skal også ha skryt, aldri tidligere har det vært så kult å knuse en bil opp mot en vegg. Kollisjonene ser i mange tilfeller helt virkelig ut, så her gjør fysikkmotoren så absolutt jobben sin.

Det er ikke ofte man får frysninger på ryggen når tittellåta fyres opp for første gang i et spill, men det fikk jeg faktisk i Burnout Paradise. Tenkt deg et oversiktsbilde over byen, så kjører Guns n’ Roses i gang med herlige Paradise City. Denne sangen er høydepunktet i en ellers sterk spilleliste, her er det mye snacks for enhver smak. DJ Atomica, kjent fra SSX-spillene, bidrar med et par tips og sporadiske utbrudd – men er ellers relativt anonym. Da er de gromme motorlydene langt mer fremtredende. Jeg vil tro naboen under meg har hatt en grusom uke med tanke på alt det harde arbeidet min basskasse har utført.

Paradise har ikke lokal flerspiller, noe som er synd. Det hadde vært morsomt å kunne dele kollisjonsopplevelser med et par kompiser i sofaen. Til gjengjeld er nettspillingen en nytelse av de sjeldne. Her får du med et raskt knappetrykk oversikt over hele vennelisten din, og du kan invitere både kjente og ukjente på et blunk. Alt skjer uten noen lasting eller sjenerende menyer, og ingen av dere vil forsvinne fra Paradise City. Når alle er på plass er det over 50 ulike utfordringer å kose seg med, eller så er det bare å cruise rundt og prate skit. Dette er virkelig en lekeplass av et flerspillerspill, og et av de aller beste på nett i sin sjanger.

Konklusjon

Vakre Burnout Paradise er helt der oppe blant de beste titlene i serien. Dette er en øvelse i bilfrihet som mangler sidestykke. Både lokalt og over nett føles Paradise sømløst, grenseløst og uhyre underholdende. Det eneste som er kjipt i en ellers topp spillopplevelse er slett kunstig intelligens og overfølsomme karosserier. Byen du ferdes i er så spennende at man klør etter å hoppe ut av bilen og ta seg en spasertur i de mange bakgatene og klatre opp skyskraperne uten hemninger. Det sier litt om hvor godt dette spillet stimulerer spillsansene. Burnout Paradise er et sikkert kjøp!