Etter noe som virker som en komplett bråstans innen racingsjangeren, ser nå nyere spill mulighetene for å fornye seg. Nylig kom Split/Second ut, og nå er også Blur å finne i butikkene.
Hvis du er en av mange som ønsker en racingopplevelse litt utenom det vanlige, er det ikke umulig at du vil bli meget fornøyd med Blurs fornøyelige tilnærming til sjangeren.
Realisme, sier du? Tja...
Selv om de realistiske bilene er fremtredende i Blur, betyr ikke det at hele spillet følger de samme prinsippene. Alle de andre elementene stritter faktisk relativt hardt i mot realisme, og dette fører meg til det som gjør Blur til Blur: power-ups.
De innbydende penisforlengerne ligger formelig og ber om å bli kjørt på, og dermed plukket opp. Spillets power-ups fungerer meget likt som de mange sikkert er kjente med fra Mario Kart, og vi finner selvfølgelig power-ups tilsvarende de røde og grønne skjellene i Blur også.
Istedet for skjell, og egentlig alle andre power-ups, har det grafiske utseendet blitt byttet ut med diverse neonlysende prosjektiler, som du i "skjellenes" tilfelle sender rett på en av motstanderene. Hvis du får tre av lysene, vil de sendes rett frem eller rett bakover, avhengig av hvilken vei du peker stikka idet du skyter dem ut. Hvis du får en av de store power-ups-ene, fungerer dette som et rødt skjell, og vil i tradisjonens tro følge etter motstanderen din til den treffer. For å virke enda mer fryktinngytende ser denne ut som en gigantisk infernoball som jakter etter motstanderen.
Hvis du mottar en mine, vil du få en stasjonær infernoball som plasseres rett bak deg. Denne er hendig skulle du ha en ekstra innpåsliten sjåfør i hælene. Det finnes også skjold i spillet, i form av en futuristisk hvit beskyttelseshinne rundt bilen din. Husk også at hvis du blir truffet av nok power-ups eller krasjer bilen din for mye, vil den bli ødelagt, og du vil miste dyrebar tid. Hvis du vil forhindre dette kan du istedet plukke opp den fortreffelige power-upen med et skiftenøkkelikon. Denne vil reparere bilen din for alle skader du har pådratt deg.
I tillegg kan man også kansellere power-ups med hverandre, for eksempel ved å plassere en mine foran en innkommende infernoball eller ved å bruke det allmektige skjoldet. Totalt kan man ha tre power-ups på seg, og man kan selvfølgelig rullere mellom de forskjellige og velge ut etter behov.
Power-up-systemet fungerer så godt at det rister hele "gimmick"-følelsen av seg umiddelbart. Å bruke power-ups er nyttig, det er gøy og det er utrolig spennende. Hjertet sitter i halsen når jeg ser i speilet at det er noen lumskheter på vei min retning.
I spillets karrieremodus får du oppgaven om å ta ut en rekke med profesjonelle sjåfører, men for å komme til dem må du først oppnå fire mål innenfor den spesifikke sjåførens oversikt. For å kjøre en mot en mot den aller første sjåføren må du for eksempel kjøre ferdig race i fire forskjellige biler, gjøre fem race, skyte 80 offensive power-ups og få 7000 fans.
Fansystemet er spillets form for progresjonsbar, og det er antall fans du har som bestemmer når du låser opp nye biler. Midt i et race i karrieremodusen kan du kjøre på fan-utfordringer, som gir deg spesifikke mål som du kan fullføre under racet for å få enda flere fans. De vanligste inkluderer å kjøre gjennom porter i banen, eller få bestemt instruksjon om hvordan en power-up skal brukes. Disse utfordringene legger til en ekstra liten utfordring til løpene, og virker mer som et lite minispill enn en plikt. Du får selvfølgelig flere fans jo høyere opp på listen du når. Av andre type løp så kan "checkpoint" og "destruction" nevnes. I "checkpoint" skal du kjøre et løp på tid, mens i "destruction" må man sende power-ups på motstanderbiler for å få mer tid og dermed fortsette løpet. Hvis du har spilt Burnouts "Road Rage", så burde ikke dette konseptet være ukjent.
I karrieremodusen blir det veldig fort resirkulering av gamle baner, og du vil måtte finne deg i å kjøre de samme løpene om og om igjen. Som om det ikke var nok, så må du belage deg på en plutselig økning i vanskelighetsgrad rundt midtveis igjennom spillet. Dette er ganske frustrerende, og om det ikke var pinlig nok å kjøre på middels vanskelighetsgrad fra før av, måtte jeg rett og slett svelge den siste gjenværende slanten med stolthet og sette spillet på "easy".
Nei, den aller beste modusen i Blur er definitivt flerspillerdelen. Her kan du spille med fire kontrollere, med systemlink eller over nettet. Power-ups har fra det aller første Mario Kart-spillet vært som perfeksjonert for flerspilleropplevelser, og den magien fanger Blur på utmerket vis. Du vil både le hysterisk av at du traff en uskyldig spiller med minen din, og forbanne power-ups som de diabolske skapningene de er, alt i ett løp. Her har også spillet et separat fan-system, som gjør at du kan gå opp i nivå på flerspilleren, uavhengig av hvordan du har gjort det i karrieremodusen.
Ekte biler! Ekte kjøring?
Når du gradvis bygger opp fanskaren din, vil du også få tilgang til en drøss med biler. De aller fleste av disse er ekte bilmodeller, som også har komplette skademodeller. Det vil si at når du bulker bilen din, så bulker du bilen din. Fartsfølelsen sitter godt, uten at det føles ut som om man ikke kan manøvrere bilen på grunn av for høy hastighet. Stort sett kan du foreberede deg på halsbrekkende action, hvor biler flyr opp i luften hvis truffet av prosjektiler, og andre kulisser på løypene blir slengt rundt som tøydukker.
Bilene er plassert i bås alt etter hvilke attributer de har, du finner for eksempel klasser som "Drifty" og "Speedy". Disse er relativt selvforklarende, men du må altså plukke ut den bilen du mener passer best til enhver situasjon.
Selve kjøringen sitter som et skudd. Realismen uteblir, og det er faktisk lett å kjøre i Blur. Jeg kan ikke huske å ha fått noen ordentlig instruksjonsvideo eller liknende, men jeg kan jo nevne at for å bruke power-ups trykker man på "A", og for å gasse trykker man høyre trigger. Ikke akkurat noe revolusjonerende her altså.
Spillets grafiske presentasjon er en fryd, og menyene er så sømløse og visuelt innbydende at jeg har lyst til å kysse layout-ansvarlig ved Bizarre Creations. Alt har en logisk plass i menyvidunderet Blur.
Det er dermed ikke sagt at grafikken under selve løpene er spesielt gode, og det er de heller ikke. Her finner du ikke noe visuelt imponerende, men grafikken duger selvsagt til sitt bruk. Alt flyter perfekt, og jeg har ennå ikke opplevd at spillet har hakket eller på noen annen måte blitt uspillbart.
Konklusjon
Blur byr på en solid racingpakke som vil underholde deg i timesvis. Jeg blir også ekstremt glad for at det finnes splitscreen-muligheter i Blur, noe bilspill i senere tider har valgt å komplett neglisjere.
Spillets menyer er rett og slett så pene at det ikke gjør spesielt mye om ikke grafikken under selve kjøringen er på topp. Det aller viktigste var at jeg aldri opplevde at Blur hadde problemer med å kjøre ordentlig, og det er vel strengt talt grenser for hvor mye man får med seg uansett, når man kjører i 150 km/t.
Karrieremodusen er muligens noe skuffende, men så lenge du er oppsatt med Internett, varer flerspilleren en lang, lang stund.
Blur er å oppdrive til Microsoft Windows, Playstation 3 og Xbox 360. Spillet er testet på sistnevnte.
- Les også: Hva kan vi vente oss av E3 - del 1
- Les også: Hva kan vi vente oss av E3 - del 2
- Les også: Ingen Goldeneye fra Rare
