Jeg tok nylig en titt på Eric the Unready, et 20 år gammelt tekst/grafikk-eventyr fra Legend Entertainment. Tilbakeblikket mitt fikk ikke akkurat noen kjemperespons, men det er igrunnen bare et tegn på at jeg hadde rett i at Legends mange eventyrspill ikke er særlig godt kjente. Det er nok ikke så rart; de var nisjespill da de kom ut for et par tiår siden, og uansett hvor begeistret jeg er for et spill som Memoria i dag tviler jeg på at et tilbakeblikk på Daedalics vakre eventyr blir noen hit hos leserne om 20 år. Men jeg har fortsatt lyst til å vende tilbake til Legend, fordi de har flere andre spill i biblioteket sitt som jeg er svært glad i.
To av dem er spesielt viktige for meg, nemlig Frederik Pohl's Gateway og Gateway 2: Homeworld. Spillene kom ut i henholdsvis 1992 og 1993, og er løst basert på den anerkjente science fiction-forfatteren Frederik Pohls Heechee-saga som debuterte med romanen Gateway i 1977. Begge er skikkelig gode spill, og Gateway 2 er i mine øyne et av tidenes beste eventyrspill.
Fascinerende science fiction
Konseptet i Gateways univers er som følger: Menneskeheten har begynt å kolonisere vårt eget solsystem, og funnet noe helt spesielt. Det som tilsynelatende er en ordinær asteroide viser seg egentlig å være en gigantisk romstasjon full av teknologi, etterlatt av en rase som kalles Heechee. Det mest spennende er ikke teknologien i seg selv, men en hel haug eldgamle, men fungerende romskip – utstyrt med teknologi som lar dem reise langt raskere enn lysets hastighet. De kan ikke styres manuelt, men ved å plotte inn koordinater man har funnet på Gateway kan man reise ut på oppdagelsesferd i rommet.
Det er imidlertid et lite problem: ingen vet hvor de individuelle koordinatene leder. Er man uheldig havner man kanskje midt i et sort hull – Heechee-ene hadde en forkjærlighet for interessante og potensielt dødelige fenomener i rommet, og det som var en trygg lokasjon å observere dem fra da de i sin tid la inn koordinatene trenger slett ikke å være det nå. Men er man heldig, finner man kanskje en beboelig planet full av ruiner og teknologi, og dermed også så mye penger at man aldri trenger å jobbe igjen.
Det mest sannsynlige alternativet er imidlertid at man popper opp et sted uten noe som helst av interesse, og må dra slukøret tilbake til Gateway. Risikoen er høy, men det samme er belønningen om man har flaks.
Hjemme på jorden lever folk flest relativt kummerlige liv i fattigdom. Gateway er derfor et yndet mål for mennesker som er villige til å risikere livet for en bedre fremtid. Du spiller en av disse, og det første Gateway-spillet starter idet du ankommer Gateway og får din egen midlertidige lugar der. Du begynner med å gjøre deg kjent med Gateway og rutinene, før det bærer ut på oppdagelsesferd. Jeg skal ikke røpe for mye, men etter hvert oppdager du en stor trussel mot menneskeheten, og det blir – kort sagt – din jobb å redde dagen.
Tekst og grafikk
Teknisk sett fungerer Gateway-spillene på akkurat samme måte som Eric the Unready. Oppsettet er likt, med et vindu som viser omgivelsene, et vindu som viser en tekstlig beskrivelse og dine egne kommandoer, et vindu som viser kompasset og hvor du til en hver tid kan gå, samt vinduer for verb og aktuelle substantiver. Som i Eric the Unready får du opp en tekstlig situasjonsbeskrivelse, og så skriver eller trykker du inn avanserte kommandoer på engelsk.
Det er flere grunner til at jeg liker Gateway-spillene så godt. De er for eksempel usedvanlig gode til å skape følelsen av å besøke eksotiske og nye steder, med sine egne økosystemer og spilleregler som du kan manipulere for å nå målene dine. Det finnes mange gode science fiction-spill, men få har gitt en like god følelse av å være en oppdagelsesreisende i rommet som Gateway-spillene gjør. Variasjonen er også stor, for begge spillene byr på en rekke varierte og genuint interessante miljøer. Få studioer var like flinke til å bygge verdener som Legend.
Gateway-spillene er også svært velskrevne, noe som er helt nødvendig for å skape den nødvendige innlevelsen i spill som dette. Alt fra de minste objektene til de mest spennende hendelser beskrives på en glimrende måte, med et rikt og intelligent språk. Selv om teksten er det sentrale elementet i begge spillene får vi også flotte og ofte stemningsskapende bilder fra de ulike stedene vi besøker, og noen av illustrasjonene er skikkelig imponerende.
Gateway 2 er favoritten
Begge spillene havner langt opp på min liste over anbefalte eventyrspill, men det er absolutt Gateway 2: Homeworld som er min favoritt. Dette er et langt mer historiedrevet spill enn sin forgjenger, med en handling som tar tak i deg fra starten av og tvinger deg videre i hui og hast. Det tar faktisk en god time med spilling før du kan puste lettet ut og endelig har litt tid til å fordøye det som har skjedd. Etter den hektiske starten roer ting seg ned, men det fortsetter å trekke deg videre gjennom den ene unike situasjonen etter den andre, og du vet aldri helt hva som befinner seg rundt neste hjørne.
Gateway 2 har også noe av den beste gåtedesignen jeg har sett i sjangeren. Gåtene er alltid logiske, og bygd opp slik at du kan observere og eksperimentere deg frem til løsningene. Disse eksperimenteringsmulighetene er en av tekstgrensesnittets største fordeler – du får alltid klar beskjed om hva det er som skjer når du forsøker å gjøre noe, og hvert forsøk bringer deg nærmere løsningen. Spillet har faktisk en av favorittgåtene mine noensinne, og noe av det tristeste med å spille det igjen etter nærmere femten år var at jeg fortsatt husket hvordan jeg skulle løse den. Jeg fikk altså ikke gleden av å oppdage løsningen på nytt.
Jeg liker også spillets skala svært godt. I starten er det veldig lineært, og hendelsene foregår i relativt små miljøer der du aldri trenger å gå særlig langt for å finne løsningene du er på jakt etter. Gradvis åpner det seg imidlertid opp, og miljøene blir større og friere. Gåtene blir også gradvis vanskeligere underveis i spillet, men de er aldri urettferdige og hvis du følger med på det som skjer og leser teksten nøye får du all informasjonen du trenger for å løse dem.
Frederik Pohl døde denne uken
Skaperen av Gateway-universet, Frederik Pohl, døde faktisk denne uken – et trist og litt merkelig sammentreff, ettersom han var i live da jeg så smått begynte å jobbe med denne bloggposten. Pohl ble 93 år gammel, og med en karriere som startet så langt tilbake som i 1937 regnes han som en av de viktigste forfatterne i science fiction-feltet. Hans siste roman kom så sent som i 2011, og han blogget jevnlig helt til den dagen han døde.
Pohl hadde ikke særlig mye å gjøre med utviklingen av Gateway-spillene – de er det primært Legend Entertainments Glen Dahlgren og Mike Verdu som skal ha æren for – men han har sagt litt om dem. Avslutningsvis har jeg derfor lyst til å sitere fra forordet han skrev for den offisielle hint-boken til det første Gateway-spillet. Her peker han blant annet på en av de største og viktigste fordelene spill har som et verktøy for historiefortelling:
«Designerne hos Legend har skapt en fabelaktig adapsjon som er trofast mot ånden i originalfortellingen samtidig som den forteller en rekke helt nye historier. Spillet lykkes i å fange alle de elementene av fare, eventyr, futuristisk spekulasjon og til og med overveldelse som jeg opplevde da jeg startet å fortelle historien om Heechee-enes bisarre ettermæle.»
«I tillegg til historien lot jeg meg fascinere av selve spillmiljøet. Som en forfatter jobber jeg hardt med å forsøke å komme meg inn i hodene til karakterene mine. Men når du spiller dette spillet blir du hovedpersonen, og du har den fantastiske evnen til å hoppe ut av siden du er på og studere hele det uutforskede landskapet i historien. Der kan du utforske alle «hva om»-scenariene som vi forfattere ikke har muligheten til å undersøke. Dette er en helt ny dimensjon for meg, som gjør at historien blir levende og lar leseren delta på nye og fantastiske måter.»
«Jeg synes at Gateway-spillet er et førsteklasses eksempel på science-fiction på sitt mest fargerike og spennende. Jeg kan kun håpe at dette talentfulle teamet av designere, kunstnere og programmerere allerede har startet arbeidet med en oppfølger.»
Gateway-spillene er dessverre ikke å få kjøpt lenger. Jeg håper de havner på GOG på et eller annet tidspunkt, selv om rettighetssituasjonen rundt lisensierte spill alltid er litt mer komplisert enn for spill basert på originale konsepter.
