Først og fremst vil jeg takke alle for kommentarene på forrige ukes utfordring. Flott at så mange engasjerer seg i Dota 2.
Jeg la min nærmeste fremtid i deres hender, og gav dere muligheten til å bestemme hvilke helter jeg skal spille de neste ukene.
Jeg gjorde dette fordi jeg tenkte at det å lære seg en helt eller to godt ville være en annen opplevelse enn å spille ulike helter hver kamp. Når jeg så skulle telle opp alle stemmene, viste det seg at det er stor variasjon i hva folk liker å spille.
Stor variasjon
Det ble 59 stemmer totalt, fordelt på 37 ulike helter. Å velge en villkårlig helt (random) var vinneren med fem stemmer, mens Bounty Hunter endte på andreplass med fire stemmer. Deretter fulgte Nature’s Prophet, Lion, Storm Spirit og Gyrocopter med tre stemmer hver. Syv helter fikk to stemmer, mens hele 24 fikk en stemme.
Dermed skal jeg fortsette å velge «random» i kampene jeg spiller, alternativt velge en helt jeg aldri har spilt før. Mange gode råd ble også gitt, og grunnen til at fem ville at jeg skulle velge «random», var at jeg da får et bredest mulig kunnskapsnivå om spillet og alle heltene, noe som igjen vil hjelpe meg til å bli en bedre spiller.
Noe jeg faktisk trenger, hvis man ser forrige ukes prestasjoner. Jeg rakk å spille 25 kamper med varierende hell. I løpet av uken fikk jeg oppleve en ti kampers tapsrekke, som sørget for å fjerne all motivasjon og glede fra Dota 2. Jeg var nær ved å avinstallere skitspillet, men etter å ha løpt tre runder rundt huset fikk jeg depresjonen under kontroll.
I tillegg fikk jeg avsluttet den sure tapsrekken med et par riktige så morsomme kamper med fire andre fra Gamer.no-guildet. Det er veldig mye gøyere å spille sammen med andre man kan kommunisere med, enn å spille alene. Det hjelper selvsagt også med en god mengde skryting og skitprat over Skype.
Frustrerende glede
Jeg kan ikke komme på noen andre spill jeg har hatet så intenst som Dota 2, men samtidig har hatt det så moro med. De sure tapene, unødvendig feilene og innimellom idiotiske menneskene man støter på er nesten nok til å ta motet fra hvem som helst. De hyggelige, hjelpsomme menneskene, samt de mange uendelig morsomme stundene er derimot mye letter å huske.
Tilbake til forrige uke. Totalt spilte jeg altså 25 kamper, der bare ni av disse resulterte i seier. Jeg har tvilt på mine egne ferdigheter, og lurt på om det er min skyld at lagene jeg kommer på taper. Innimellom er jeg helt klar medskyldig til tapene, det er det ingen tvil om. Mørke tanker til tross, jeg fortsetter med krummet nakke og pågangsmot.
Dota 2-karriere min totalt, til og med forrige uke, er 22 seiere og 28 tap. Femti kamper på fem uker, og jeg er langt ifra lei. Dota 2 er et spiller som vokser jo mer du spiller, et spill som stadig blir mer komplekst, og som har en dybde jeg sjelden har opplevd lignende til. Femti kamper tilsvarer cirka 30 timer med aktiv spilletid, og jeg regner meg som nybegynner tvers igjennom.
Jeg har spilt noen virkelig bra spill i år, og jeg kommer sikkert til å spille mange til. Men enn så lenge kan jeg vanskelig se for meg et spill som kommer til å, på samme tid, imponere, glede, irritere, utfordre eller holde like lenge som Dota 2.
Her er en av de morsomste kampene forrige uke, sammen med folk fra guildet:
De fire første ukene finner du her:
Uke 1: Fra Zero til Hero
Uke 2: Zero til Hero - Møkkauke
Uke 3: Zero til Hero - Bedring i sikte
Uke 4: Zero til Hero - Utfordring
