Kjederøykeren Lauren Blackwell har den unike evnen at hun kan både se og samtale med ånder. Sammen med spøkelset til den avdøde privatdetektiven Joey Mallone har hun en jobb litt utenom det vanlige. Når folk dør skal sjelen deres helst forlate vår verden, men enkelte nekter å innse at de faktisk er døde. Her kommer Lauren og Joey inn i bildet. De må finne ut hva som er problemet, og så hjelpe åndene videre. Litt som Ghostbusters, bare ikke like voldsomt.
Ufrivillige helter
Verken Lauren eller Joey vet helt sikkert hvorfor de har fått denne oppgaven eller hva som venter dem i fremtiden. I tillegg er det tydelig at Lauren ikke er spesielt begeistret for hva skjebnen har gjort i stand for henne, men hun har egentlig ikke noe annet valg enn å akseptere det spesielle yrket sitt selv om det tærer hardt på kreftene. Hver dag leter hun etter nyhetsrapporter som kan tyde på overnaturlige hendelser, og i det spillet starter, har hun funnet to lovende saker.
Blackwell Unbound er en slags forgjenger til The Blackwell Legacy, et herlig lite eventyrspill som vi tok en titt på i vår. Lauren Blackwell er tanten til Rosangela Blackwell fra Legacy, og de som har spilt originalen husker sannsynligvis at den startet med at Rosangela spredde Laurens aske fra Brooklyn-broen i New York. På dette tidspunktet hadde Lauren ligget i koma i mange år, og ingen kunne forklare hva som feilet henne. Blackwell Unbound foregår i 1973, og skal gi oss et lite innblikk i hvorfor ting gikk som de gikk med stakkars Lauren.
Lekker retrografikk
Om du ikke vet noe om Blackwell-spillene fra før, har du kanskje blitt overrasket av skjermbildene. Ja, spillet ser slik ut og ja, oppløsningen er så lav. Det er ikke negativt, men om du er avhengig av fancy 3D-grafikk for å kunne leve deg inn i spillene dine, er selvfølgelig ikke dette spillet for deg. Det er i så fall litt trist, for du går glipp av en herlig spillopplevelse.
Jeg vil egentlig ikke bruke mye tid på å snakke om grafikken, for den betyr veldig lite. Det er historien som er stjernen i Blackwell Unbound, og det tar ikke lang tid å komme over grafikkterskelen og begynne å nyte det som skjer. Dessuten har utviklerne bevisst valgt denne grafikkstilen, ikke fordi de ikke hadde teknologi eller anledning til å gjøre noe annet, men fordi de rett og slett synes den fungerer godt. Og det gjør den.
Dessuten er det mange fine detaljer i Blackwell Unbound, så hvis du liker god pikselgrafikk er det mye å sette pris på her. Figurene og bakgrunnene er godt tegnet, og skaper en god stemning. Det eneste jeg savner er nærbilder av figurene du snakker med, slik vi fikk i Blackwell Legacy. Disse var med på å skape et tettere forhold til figurene i spillet, og det er litt trist at vi ikke får noe slikt i Unbound.
Givende spillopplevelse
Historien klarer nok lett å rive deg med seg, og selv om jeg ikke har lyst til å røpe for mange detaljer, kan jeg i det minste si at den er veldig ulik det du vanligvis får servert i spillverdenen. Her må du ikke redde verden eller (i første rekke) løse forbrytelser, men utforske tragiske menneskeskjebner og gjøre det du kan for å hjelpe noen stakkarer videre i tilværelsen. Sånn sett er Blackwell Unbound et givende spill, på en nesten unik måte i dagens spillindustri.
Jeg synes historien er litt tammere enn i det første Blackwell-spillet, og jeg hadde også satt pris på om utviklerne hadde lagt inn litt flere elementer som ikke var direkte relevante for historien. Det er for eksempel ingen stemningsskapende sidefigurer her, og det er litt merkelig hvordan de eneste folkene du møter tilfeldigvis alle er viktige brikker i mysteriene du etterforsker. På tross av dette lot jeg meg fengsle av historien, og storkoste meg gjennom hele spillet.
Godt, gammeldags detektivarbeid
Gåtene i Blackwell Unbound er stort sett logiske og involverer typisk detektivarbeid. Kanskje er det litt vel mye fokus på å finne personer og adresser gjennom telefonkatalogen, men samtidig er dette et av flere elementer som gjør at gåtene i dette spillet føles veldig realistiske. Mange eventyrspill tvinger deg til å gjøre ting du aldri ville ha gjort i virkeligheten for å komme videre, men gåtene i Blackwell Unbound er mye mer naturlige. Jeg mener, hvis jeg hadde vært på jakt etter informasjon om en fyr i virkeligheten, hadde jeg selvfølgelig sjekket telefonkatalogen først.
Underveis får du også kontrollere Laurens partner, Joey. Han kan ikke manipulere omgivelsene rundt seg, men som spøkelse har han andre fordeler som kommer godt med (jeg skal ikke røpe for mye, men du kan jo selv tenke deg hvilke egenskaper en usynlig ånd kan ha). Dessuten er han den eneste som fysisk kan påvirke andre spøkelser, og han har også litt lettere for å få kontakt med dem enn Lauren.
Vanskelighetsgraden er ikke kjempehøy – på samme måte som Sam & Max-spillene er dette et spill som egentlig ikke ønsker å utfordre deg, men å underholde deg. Med unntak av én enkelt gåte, som jeg synes var litt urettferdig, er det lite her som tar lang tid å løse, og resultatet er at du glir gjennom spillet omtrent som om du skulle sett en film på TV. For mange er historien det viktigste aspektet av et eventyrspill, og disse vil utvilsomt sette pris på hvordan Blackwell Unbound fungerer.
I og med at spillet fokuserer mye på detektivarbeid, består naturlig nok en god del av gameplayet av samtaler med andre figurer. Hver gang du lærer noe nytt som er relevant for etterforskningen dukker dette opp som et «spor» i notisblokken din, som du så kan trekke frem i samtaler. Du kan også prøve å kombinere slike spor, for å finne nye emner å spørre om. Dialogene er forresten godt skrevet, og selv om skuespillerprestasjonene varierer litt gjør folkene bak stemmene i spillet generelt en god jobb.
Episodeunderholdning
Om du ikke har spilt gjennom Blackwell Legacy bør du gjøre det før du tar fatt på Unbound. Det er ikke slik at historien i Unbound er veldig avhengig av det man fikk vite i Blackwell Legacy, men du får nok likevel mest ut av spillet om du er kjent med serien. Dessuten er Legacy et knakende godt spill, som du ikke bør gå glipp av.
Blackwell Unbound er ikke spesielt langt. Sammenlignet med de fleste kommersielle eventyrspill er det faktisk veldig kort – det tar vel et par timer eller noe slikt å komme gjennom det hele. Jeg synes egentlig dette er helt greit. Jeg har gradvis begynt å forstå at lang spilletid ikke er så viktig som jeg tidligere trodde. Det viktige er hva du ønsker å få ut av et spill, og hva du så ender opp med å faktisk få.
Hvis du ønsker en kvelds god eventyrspillunderholdning, leverer Blackwell Unbound akkurat det. Og så lenge du er klar over dette når du trekker kredittkortet for å kjøpe spillet, er det vanskelig å bli skuffet over hva du får. Jovisst, jeg hadde gjerne sett en litt rikere historie og mer varierte gåter, men jeg koste meg hele veien gjennom Blackwell Unbound, og da jeg var ferdig med spillet var jeg kjempefornøyd.
Konklusjon
Jeg er glad det finnes spill som Blackwell Unbound. Selvfølgelig setter jeg like stor pris på storbudsjettsproduksjoner som andre gamere, men noen ganger er det herlig å bare sette seg ned med en kort og god interaktiv historie. I Blackwell Unbound er denne underholdende og intelligent, og både tragisk, spennende og tidvis humoristisk. Selv om den har med overnaturlige elementer å gjøre, omhandler den i bunn og grunn vanlige folk og problemene deres.
Ved hjelp av detaljert pikselkunst og nydelig musikk trekkes du inn i spillets verden, og der vil du sannsynligvis bli holdt bom fast i de to-tre timene det tar å gjennomføre spillet. Noen vil nok mene spillet er alt for kort, men det har nok mest med feil forventninger å gjøre. For å si det enkelt: Blackwell Unbound er et eventyrspill jeg synes du bør spille. At det bare varer et par timer, forandrer ikke på den saken. Dette er et godt spill, og det er definitivt verd pengene dine.
Merk: En nedlastbar versjon av Blackwell Unbound koster 9,99 dollar (cirka 55 kroner med dagens kurs) direkte fra utviklerne. Du kan også kjøpe spillet på CD, men dette er litt dyrere.
