Hovedmannen bak Beyond Good & Evil, Michel Ancel, er tidligere kjent fra suksesspillene om Rayman. Spillsjangeren denne gangen er imidlertid langt tettere opp til en ren eventyrsjanger, hvor de plattformiske elementene er spilt utover sidelinjen og har sin fulle hyre med å blande saft. Utformingen av spillet er spesiell og sørger for å plassere deg pent og pyntelig i eventyrverdenen. Skjermformatet er utelukkende et Letterbox-format, alá det man ser på kino. Et enkelt grep som dette, som i bunn og grunn kun er en svart stripe øverst og nederst på skjermen, gjør at assosiasjonene til å befinne seg i en film, et eventyr, øyeblikkelig vekkes til live. Du kastes direkte ut i handlingen etter en kort introsekvens og undertegnede må ærlig talt innrømme at han ikke engang var klar over at introsekvensen var over. Intens handling fra første stund kom som et desidert overraskelsesmoment og sørget for at det ble spilling på rene instinkter de første minuttene. For en herlig, sitrende følelse av å ikke være forberedt!
Finurlige filmtriks
Filmfølelsen satte også sine klare preg på traileren til spillet, langt mer filmorientert og trailersk enn de fleste andre produktpresentasjoner. Konseptet om at man styrer en skuespiller i en større hollywoodproduksjon bygges ytterligere opp av at spillet til tider kan gå over i sakte film. Alle bevegelser, alle sanseinntrykk og den generelle stemningen dras ned på et mikrotidsnivå hvor kun dine egne tanker suser forbi i en rivende fart. Dessverre er det her den første svakheten slår meg i ansiktet som et strykejern på et loppemarked. Spillet låser seg i saktefilm-modus. Kameraet står med fokus låst på en imaginær fiende som spillet har en viss mistanke om at befinner seg der. Beklagligvis gjør ikke fienden det - og spillet har gode planer om å forbli i sakte film modus en god stund til. Med kameraet låst i en posisjon begynner frustrasjonen å krype ut av ørene og manifestere seg i resten av kroppen. Jeg kan fint løpe ut av skjermbildet, men hva hjelper vel det så lenge kameraet ikke følger etter? Og det hele foregår i sakte film. Så utrolig sakte film.
Ingenting annet å gjøre for undertegnede enn å resette sin etter hvert prøvede PlayStation 2 og laste inn siste lagrede posisjon fra minnekortet. Dette skal ikke skje i et konsollspill! Heldigvis er det mange manuelle lagringspunkt plassert i grei avstand rundt på de ulike lokasjonene, så benytt muligheten til å lagre mens du kan.
Spillet i seg selv klarer å engasjere spilleren og samtidig sørge for å presentere det hele som en historie og en fortelling man kan relatere seg til. Karakterene som utgjør miljøet er varierte og absolutt på par med hva man kan forvente i et spill i dag. De av karakterene du stifter et nærmere bekjentskap med etter hvert som plottet utvikler seg og historien fortelles, portretteres på en humoristisk og beskrivende måte. Personligheten til de involverte kommer gradvis fram igjennom hva de sier og hvordan de oppfører seg. Jeg skal være villig til å gi begge tomler opp for utførelsen på dette området.
Pene piksler
Utseendemessig kvalifiserer Beyond Good & Evil seg til en hederlig posisjon. Transportasjonen foregår hovedsaklig med en underlig avart av en luftputebåt, seilende på store, blanke vannoverflater. Både på disse åpne flatene og i de trangere rommene er detaljnivået meget høyt og bidrar i stor grad til at spillet får et visst realistisk preg. Objekter og fremmedlegemer ser i korte trekk pene ut, både før og etter at din ødeleggende stav har svaiet over landskapet. Variasjonen på monstrene og de mer regulære innvånerene i vår lokale verden er stor og sprer seg i alle mulige retninger. Fra enkelte små rotter til store hybridskapelser av verste skrekkfilmart bør det være noe som kan overraske selv de mest rutinerte spillerene i blant oss. Et viktig poeng som må nevnes i denne sammenhengen er også at ikke alle dyrene som befinner seg i spillet er onde skapninger. Mange er bare en del av den naturlige faunaen som fyller planetens kriker og kroker. I løpet av spillets gang vil du på spesialoppdrag fra et forskningssenter også fotografere flest mulig av artene i den nevnte faunaen, bilder som gir avkastning direkte og sørger for at den ellers slunkne pengebingen får sårt tiltrengte bidrag.
Spillet har selvfølgelig også blitt krydret med små avbrudd fra den vanlige stilen med endeløs løping i ring for å løse et utall småoppgaver. I tillegg til nevnte fotografering av fauna, er det også duket for båtløp, sniking blant roboter i stor stil og perlesanking for viderekomne. Snikekonseptet sniker seg inn i en stadig større andel av spillene som gis ut, ofte til blandet kritikk. I Beyond Good & Evil fungerer det hele greit nok, men det ligger selvfølgelig langt unna nivået man har i spill som Metal Gear Solid. Vaktene er for dumme til at det blir et spennende element i seg selv og det hele koker stort sett ned til intervalløping. De bryr seg ikke så veldig mye om lyd eller lys, samtidig som de gjerne glemmer alt de har sett raskere enn en som har havnet i klammeri med den italienske mafiaen.
