Alle mener noe om Bayonetta. Den langlemmede, lettkledde heksa er nemlig urovekkende sexy, og balansegangen hennes mellom selvstendighet, styrke og god smak blir iakttatt fra alle hold. Ett feiltrinn, og det bærer lukt ned i avgrunnen til rop om objektivisering av kvinner og hoderysting over spillmediets anstrengte forhold til sex.
Bayonetta selv har derimot ikke noe anstrengt forhold til sin seksualitet. Hun liker bedre å lage enn å oppdra barn, og for henne er det å skape klærne sine om til en ildsprutende edderkopp det mest naturlige i verden – hva så om hun ender opp naken? Hun vant, gjorde hun ikke?
Raskere, sterkere, naknere
Hideki Kamiya, Bayonettas ”far”, er også opphavet til det frådende gale camp-universet Devil May Cry og satte dermed standarden for kampspill i 3D. Bayonetta er neste trinn i utviklingen, og Kamiya har stolt erklært at hun er den heiteste spillfiguren noensinne; en varmblods hyllest til kvinnens form (og antageligvis også funksjon).
Det er hun til gagns. Bayonetta går kledd i sitt eget hår, en fiffig bondage-inspirert one-piece full av hekseeffekter som måner og katter. Håret er også Bayonettas fremste våpen, og hun skaper det gjerne om til monstre eller digre stiletthæler som knuser fienden som kakerlakker – selv står hun igjen i nettoen, gjerne i en eller annen elegant positur.
Slikt setter sinnene i kok. Hva er vel mer kvinneundertrykkende enn ei naken hekseberte som vrikker og vrir seg naken foran kameraet mens hun slakter engler? Hva kan vel være mer symptomatisk for de umodne holdningene og verdiene som sikrer videospillene hedersplass i søplekulturen, sammen med pornografien og MMA?
Ingenting skaper identitetskrise hos den sofistikerte spiller som erotisk voldsunderholdning skapt av potensielt svette japanere med englefetisj. Bayonetta tvinger underkjeven din ned mot brystet, mens blikket blir glassaktig. Allerede i innledningen sliter Bayonetta av seg et nonnekostyme og utraderer himmelske hærskarer mens hun skriker etter stadig flere pistoler fra en hallikdemon med et arsenal i ei likkiste.
Hvorfor liker jeg dette? Nå er hun naken igjen ... og jeg føler meg vel med det. Er jeg så degenerert? Er jeg så enkel at jeg kan gledes over ei struttende rumpe montert på usannsynlig lange, slanke bein som ender opp i stiletthæler gjort av pistolløp?
Javisst er du det
Bayonetta er mer enn bare veldreide former. Hun byr på et sinnrikt, smidig kampsystem som ikke sparer på noe – unnvikelsesmanøvre belønnes ved at tiden stanses, mens slagserier avsluttes med heksekunster eller tortur.
Kampene krever uten unntak oppvakthet og kjappe fingre, men byr også på langt mer variasjon enn ditt gjennomsnittlige kampsspill. Kamper foregår på vegger og i tak, eller på veltende klokketårn og smuldrende steinormer som strekker seg gjennom et avsidesliggende hjørne av paradis.
Idérikdommen i Bayonetta minner mest av alt om Super Mario Galaxy, og på samme måte oppsummerer det sin sjanger: Bayonetta byr på så og si alle de gode ideene fra Devil May Cry, Ninja Gaiden, God Hand og God of War, pakket pent inn i en formidabel vanskelighetskurve og presentert med en generøs dose fyrverkeri.
Spillets eneste problem er den kinetiske, japanske postmodernismen det er pakket inn i. Designere som Hideki Kamiya, Goichi Suda og Shinji Mikami lager ikke spill som skal tas bokstavelig – du er pent nødt til å dekode hele opplevelsen, og for enhver pris unngå å ta det alvorlig. Introduksjonssekvensen til Bayonetta har for eksempel ingenting med resten av spillet (eller for den saks skyld resten av fortellingen) å gjøre. Den er mer som innledningen til en Bond-film: Den setter stemningen ved å akklimatisere deg til galskapen som venter.
Bayonetta bekjemper engler i himmel og på jord; i styrtende fly og på lastebiler i fart på motorveien. Spillet er nokså tungt på fortellingen de første timene, men etterhvert forvandles det til en nådeløst underholdende berg-og-dalbane av vold. Fortellingens rolle er hovedsakelig å etablere Bayonetta som en dame med styr på sakene sine – menn skjelver rundt henne, mens de himmelske hærskarer forgjeves forsøker å få henne til å passe inn i en eller annen bås.
Bayonetta himler bare med øynene over faderlige engler og nedlatende gudeskikkelser; hun konsentrerer seg om sin nemesis, den eneste som kan måle seg med henne – en annen kvinne. Hun trenger ingen menn til å fortelle hvem hun er, eller til å ta vare på seg.
Gonzofeminisme
Hele Bayonettas verden er til syvende og sist kulisser for kampsystemet. Som de elleville universene i Viewtiful Joe og God Hand, er spillets form først og fremst fartøy for stadig mer absurde kampsituasjoner. Der God Hand utforsket amerikansk og japansk arkadeestetikk, mens Viewtiful Joe spant gull av B-film-klisjeer, handler Bayonetta om femininitet og seksualitet.
Slåsskjemper som Kratos er brutale, mens Bayonetta er elegant. Istedet for å grynte og streve, svinser hun som en catwalk-modell. Mens spill vanligvis står for blodsprut, maskingeværer og stoiske, flintskalla mannfolk, er Bayonetta fullt av sommerfugler, måner og slikkepinner – kulturelle symboler på kvinnelig sensualitet.
Disse kan riktignok anklages for å være symboler menn forbinder med kvinners seksualitet, og at Bayonetta – bak alle pretensjoner om girl power – er et produkt av et kitschy, mannssjåvinistisk kvinnesyn. Men bare hvis du vil – Bayonetta er like grisete, umodent og støtende som du selv synes. Selv om det ikke er et spesielt raffinert uttrykk, belønner det en god sans for humor og viljen til å ha det moro på bekostning av politisk korrekthet.
Uansett er Bayonetta det beste kampspillet til nå. Slåssingen er ikke like klinisk og presis som God Hand, og krever (iallfall ikke på normal vanskelighetsgrad) den samme mungoaktige reaksjonsevnen, men Bayonetta er langt lettere tilgjengelig. Kampsystemet er trimma for offensivt spill, med unnvikelsesmanøvre som stanser tiden og lar gir deg tid til å kontre med hele slagserier.
Kampsystemet er tilgivende nok til at man kan hamre seg gjennom på letteste vanskelighetsgrad, men krever mestring på lik linje med Ninja Gaiden eller Devil May Cry-spillene for å nytes for sin egen del.
Kampsystemet er ikke like økonomisk som Devil May Cry-spillene, men kampene får mer tempo og flere vendepunkter på grunn av unnvikelsesmanøvrene og muligheten til å skifte mål og slagserie ved hjelp av dem. Det er til og med rom for god, gammeldags knappehamring med torturangrepene, hvor Bayonetta spenner motstanderen fast i en giljotine mens hun riser ham på baken, eller fôrer en erkeengel til en hårdemon.
Det går fint an å glede seg over Bayonetta uten å bli ekspert, men kampen er hovedattraksjonen og resten av spillet er glasur på den. Det å prøve seg frem med våpenkombinasjoner (flere av våpnene kan benyttes både i hender og på føtter) er for eksempel en viktig del av opplevelsen, langt viktigere enn for eksempel plattformseksjonene.
Omgivelsene spiller riktignok større rolle enn de vanligvis gjør i japanske kampsspill, og Bayonettas kanskje største nyvinning er den gode flyten av utforsking og enkel plattformhopping. Det er riktignok ikke noe særlig med puslespill og fokuset er på variasjon og visuelt fyrverkeri fremfor nyskapelse eller engang utfordring. Målet er helt tydelig å sette hjertepumpa i sving og skylle årene fulle av adrenalin, og Bayonetta lykkes bedre enn noe annet spill jeg kan nevne.
Konklusjon
Platinum Games har kokt i hop et realt heksebrygg av fremragende slåsskamper og en forfriskende heit og selvstendig – om enn noget tacky – heltinne. Den sedvanlige miksen av kristen mytologi, nonchelante hovedpersoner og ekstrem vold vil se kjent ut ved første øyekast, men Bayonetta setter ny standard for sjangeren.
Drivet, tempoet og ikke minst sexappellen er av ypperste klasse, og det er vanskelig å holde seg nøktern og fattet mens du spiller Bayonetta. Selv om hekseestetikken og ikke minst fokuset på sadisme ikke nødvendigvis er for enhver smak, er Bayonetta bevis på at japanske spillutviklere stadig holder koken og at Platinum Games fortsetter den stolte tradisjonen grunnleggerne startet hos Capcom.
