Marios grønne reptilvenn gjennom 24 år har hatt noen utrolige eventyr siden debuten i Super Mario World i 1990. Suksessen etter Yoshis første opptreden gjorde ham fortjent til hovedrolle i Super Mario World 2: Yoshi’s Island. Hovedrollene har etter hvert blitt mange, og de fleste vil sikkert gå med på at høydepunktet var Nintendo 64-klassikeren Yoshi's Story.
Det var nok mange brede smil rundt omkring da Nintendo på en av sine Direct-konferanser i fjor annonserte at vi med Baby Mario trygt plassert på Yoshis rygg skulle gjenforene han med broren, Luigi, nok en gang. Dessverre er Yoshis nye øy langt kjedeligere enn den gamle.
Søtt som få
De to øyene er forbløffende like. Utvikleren Arzest har beholdt den tegneserieaktige, oljemalte grafikken og den nye øya er like fargesprakende som de alltid har vært i Yoshi- og Nintendo-spill generelt. Grafikken har selvfølgelig fått en liten oppkvikker og figurene har et mer 3D-preg enn originalen, uten at jeg helt klarer å bestemme meg for om jeg det teller positivt eller negativt. Yoshis bedårende lyder er også urørt og er nok til at man trekker på smilebåndet gjennom de første banene. Som forventet er Yoshi’s New Island et svært søtt spill og føyer seg inn i rekken av koselige familiespill under Nintendos paraply.
Men det er ikke bare selve estetikken som minner om tidligere tider. Det er de eksakt samme fiendene som labber rundt i landskapet. Shy guyene og Piranhaplantene er naturligvis til stede i et spill i Mario-unvierset, og det er helt greit. Men at utvikleren ikke har hatt fantasi til å komme på så mye som en eneste ny skurk vitner om slapt venstrehåndsarbeid fra Arzest.
De plystrende blomstene er der, de rosa ballene, måkene og selvsagt den irriterende, melonfrøspyttende apekatten. Du skjønner tegninga.
Nå skal det sies at sjefskampene er varierte og originale, men det betyr ikke nødvendigvis at de er spesielt morsomme eller vanskelige. I annenhver sjefskamp møter man dessuten Kamek, den blåkledde koopaen som flyr rundt på en sopelime. Selv om kampene er ganske ulike, vitner det nok en gang om mangel på kreativitet.
Som nevnt er handlingen den samme som forrige gang. Baby Mario og Baby Luigi har kommet bort fra hverandre og det er Yoshis oppgave å gjenforene dem. Spillmekanisk er det også lite som skiller spillene. Man løper fra venstre til høyre, spiser fiender for å produsere egg man kan kaste på fiender, eller små skyer som inneholder ekstraliv og andre hemmeligheter. De største forskjellene i mekanikkene merkes ved at Yoshi bruker litt lengre tid på å nå toppfart, og han løper heller ikke like fort som før. I tillegg tar det litt lenger tid å kaste egg, noe som kan være uvant for de som fortsatt har timingen fra Super Mario World 2: Yoshi's Island i fingrene.
Et blunk med noe annet
Tross raljeringen så langt skal Arzest få noen kreativitetspoeng for et par elementer. Som i originalen kan Yoshi enkelte steder bli omgjort til et annet objekt, for eksempel et helikopter eller en ubåt. På den nye øya fraktes spilleren inn i en egen løype hvor Yoshi i hans nye form må geleides gjennom brettet ved hjelp av gyroskopet i konsollen. Disse banene er som regel morsomme og et godt avbrekk fra fiendespising og eggkastingen man driver med ellers.
Et annet segment jeg likte godt var tre hemmelige dører i en av banene. Bak hver dør var en gåte hvor man styrte en bedrager-Yoshi gjennom en hinderløype. Den falske Yoshien styres samtidig og likt som den ordentlige og man må bruke et øyeblikk på å tenke gjennom hvordan man skal bevege seg for å få bedrageren til å falle på piggene. Disse tre små oppgave er muligens spillets sterkeste øyeblikk, og det som har festet seg sterkest til hjernebarken.
Yoshi's New Island bør ikke by på store utfordringer for de fleste. Spillets brett er langt kortere og lettere enn i originalen og ekstralivene stables rimelig raskt. Etter første gjennomspilling satt jeg igjen med over 130 Yoshifjes. Jeg er muligens noen år unna målgruppen til dette spillet, og vanskelighetsgraden er nok beregnet på de som ikke har utviklet den samme reaksjonen og motorikken som et voksent menneske. Men spillet evner heller ikke å underholde meg noe særlig på andre måter.
Kan ikke alle bare være venner?
For hver verden man klarer, låser man opp et minispill man kan spille sammen med en venn. Totalt er det seks minispill hvor oppgavene varierer mellom å sprekke ballonger, spise fiender og samle mynter.
Som stort sett alt i resten av spillet er disse småspillene lite engasjerende. Og da det viste seg at man kun samarbeider om å samle mynter for å slå sine egne rekorder slukket den allerede lille gløden jeg hadde for modusen.
Hadde minispillene vært konkurransebasert, hadde man i det minste fått gleden og adrenalinet av å bekjempe en kamerat. Hadde Arzest i tillegg slengt inn muligheten for fire spillere, hadde denne flerspillermodusen hatt et langt større potensial. I det minste kunne man kjempet om en plass på en liste over spillere over hele verden.
Konkurransen mot seg selv preger også enspillerdelen. Som vanlig er det fem smilende blomster og 20 røde mynter å samle på hver bane. I tillegg finnes det 30 gullmedaljer å samle i hver verden. Disse medaljene oppnås ved å vinne på ruletten som avslutter hver bane. Svakheten ved dette er at flaks plutselig skal bety noe for om man klarer å samle alt. Vinner man ikke på ruletten må man spille gjennom banen en gang til, og man bør også samle blomstene på veien for å øke vinnersjansene. Dette er demotiverende og ikke noe jeg gidder å kaste bort tiden på, bare for å låse opp et par nye brett.
Konklusjon
Yoshis øyliv er ikke som det en gang var. Spillet er søtt og pent å se på, men der stopper det. Spillet mangler evnen til å engasjere noe særlig lenger enn ti-femten minutter. Det sier sitt når spillets største nyvinning er at man kan sluke noen gigantiske fiender her og der for å lage et kjempeegg som kan knuse alt på sin vei. Før du blir for interessert, skal du vite at gigantegget bare en gimmick når man nærmest får tydelige instrukser for hvor og når man skal kaste det.
Fiende- og spillmekanikkgalleriet er kliss likt som i originalen fra 1995, og det virker ikke som om Arzest har lagt hele sin sjel inn i dette prosjektet. Selv om det er noen år siden sist jeg spilte gjennom originalen husker jeg mesteparten av musikken derfra. Musikken fra det nye spillet er langt svakere enn sin forgjenger, og er ikke i nærheten av å klistre seg like hardt fast til hjernebarken. Den vil uten tvil være glemt neste uke.
Jeg innser at spillet neppe er myntet på min aldersgruppe, og mindre barn enn meg vil sikkert kunne dra ut noen timer med grei underholdning fra spillet. Men i et godt spill bør det også være mulig for mer utviklede mennesker å finne noen underholdende og utfordrende aspekter. De er det langt mellom i Yoshi’s New Island.
Er du på utkikk etter noe litt mer utfordrende kan kanskje Donkey Kong Country: Tropical Freeze eller Super Mario 3D World være noe for deg. Donkey Kong Country Returns 3D eller New Super Mario Bros. 2 er gode alternativer hvis du ser etter noe håndholdt.
