– Jeg skal pule bassisten i bandet i kveld!
Jeg beklager denne plumpe og krasse åpningen av anmeldelsen. Sitatet ovenfor er fra en av de første tekstmeldingssamtalene jeg overvåket i Watch Dogs og var dermed den første av mange ubehagelige øyeblikk i min nye rolle som hacker og overvåker. Det er et plumpt og vulgært utsagn, men slik blir det fort når man sniker seg bak fasaden og spionerer på menneskers usminkede følelsesliv. Ubisofts ambisiøse actionspill om en by styrt av et datanettverk som kan hackes lar spilleren innta rollen som en moderne gud i menneskeform, en allvitende skikkelse som kan se inn i sjelene våre og avsløre våre mørkeste og mest begravde hemmeligheter.
Denne gudeskikkelsen heter Aiden Pearce. En hacker med både muskler og hjerne som har levd på feil side av loven i Chicago siden han var barn. Som yrkeskriminell snubler han og hans partner over noe farlig når de prøver å hacke seg inn på et hotell. De får konkurrerende kriminelle på nakken som vil ta de av dage. Aiden blir beskutt i bilen sin men skurkene bommer og dreper i stedet hans seks år gamle niese som er passasjer.
Slik starter Watch Dogs, en historie om hackere, makt og hevn i et teknologisk overvåkingssamfunn. En historie som aldri helt henger på grep og som mister fotfeste mer og mer etter hvert som den nærmer seg et uunngåelig klimaks, men det gjør ikke så mye. Oppdragene er nemlig både varierete og underholdende og jeg svelger gjerne Lisbeth Salander-kopien Cassie og de andre klisjefylte bikarakterene for å få utforsket og herjet litt mer i Chicago.
Enkel og begrenset hacking
Det blir heldigvis mye herjing i Watch Dogs. Aiden er utstyrt med en smarttelefon som lar ham hacke omgivelsene og få opp informasjon om alle mennesker han møter i Chicago. Ved å bryte seg inn i datasystemer kan Aiden blant annet kontrollere overvåkingskameraer, overtenne sikringsskap slik at de eksploderer, knekke koder og laste ned minibankkoder til fremmede. I de første visningene av spillet i regi av Ubisoft for snart to år siden virket dette ekstremt ambisiøst og omfattende, men sannheten er at hackingen er ganske enkel og begrenset.
Det er ikke snakk om å gå inn i et globalt nettverk der man surfe fritt mellom kameraer og servere koblet til datanettverket, i stedet er det hele gjort visuelt slik at Aiden må se de konkrete kameraene eller gjenstandene som skal hackes. Hacker man seg inn i et kamera og ser et annet fra dette kameraet kan man hoppe videre til det, og så til enda ett, også videre. Ved å løse hackingen på denne måten skaper Ubisoft soner og områder der overvåkingskameraer, sikringsskap, dørkontrollpaneler og annet er plassert taktisk for at spilleren skal lete, finne og hacke seg frem i riktig rekkefølge og følge strømspor til riktige brytere for å åpne dører.
Samme fremgangsmåte brukes også bak rattet i trafikken. Et lyskryss kan manipuleres når du kjører mot det. En bro kan åpnes når du nærmer deg den. Slik blir hackingen ikke noe mer enn å trykke på rett knapp så snart du får beskjed om at effekten du ønsker å oppnå er innen rekkevidde.
Det er lov å føle seg litt skuffet av dette aspektet av spillet, for hackingen i Watch Dogs kunne vært så mye mer enn bare triggereffekter og Hvor er Willy-varianter med overvåkingskameraer i stedet for Willy.
Samtidig har hackingen et annet aspekt som imponerer langt mer: overvåkingen av fremmede.
Ubehagelig spionering
Har man mobilen fremme mens man vandrer rundt i Chicagos gater får man opp informasjon om alle man møter som ligger lagret i CTOS, datanettverket som overvåker og styrer alt i Chicago. Det er noe smått forstyrrende med å få vite at personen du ser på er HIV-positiv, sexavhengig, forumtroll, anime-fan eller pillemisbruker.
Enda verre blir det om man velger å lytte til telefonsamtaler eller tekstmeldingssamtaler. Plutselig får man innblikk i mørke hemmeligheter, familietragedier og triste menneskeskjebner. En bror og en søster snakker om hvor mye de hater å dra hjem til foreldrene for å spise søndagsmiddag. En dame avslører ovenfor en venninne planer om å knulle noen i bandet hun skal på konsert med samme kveld. Watch Dogs er full av slike trivielle samtaler som ikke har noe med historien å gjøre men som underbygger spillets tematikk om overvåking som et stort samfunnsproblem.
Jeg får dårlig samvittighet av å trenge meg bak den offentlige fasaden til innbyggerne i Chicago og spionere på deres innerste sjeleliv. Enda verre blir det om jeg utfører hjemmeinvasjons-sideoppdragene der man blir belønnet for å hacke seg inn i private nettverk og spionere på fremmede gjennom webkameraene deres. Her får man alt fra humoristiske scener med seksuelle undertoner, som kona som prøver å forføre rørleggeren hun har på besøk, til svært triste og personlige utbrudd. En alenemor står utslitt på kjøkkenet mens ungene krangler i stua og klikker til slutt og begynner å rope og kjefte barna huden full. Jeg sitter på andre siden av webkameraet hennes og ser scenen utfolde seg uten mulighet til å gripe inn. Den eneste interaksjonsmuligheten jeg har er å scanne bankkortet hennes slik at jeg kan tømme kontoen i nærmeste minibank.
En av de største seirene til Watch Dogs er hvordan spillet frembringer et reelt ubehag hos meg som spiller på grunn av disse scenene. Ved å la spilleren velge å spionere selv - velge å utføre disse overgrepene mot privatlivet til Aidens medmennesker - blir budskapet om overvåkingens negative natur sterkt. Jeg overvåker fordi jeg kan og fordi spillet belønner meg for det, men situasjonene jeg observerer og informasjonen jeg får gjør meg uvel.
Et anonymt Chicago
Foruten hacke-aspektet til Watch Dogs sitter vi igjen med et spill som har veldig mye til felles med Rockstars Grand Theft Auto-serie. Aiden stjeler biler og kjører kappløp, det er flusst av politijakter og skuddueller med kriminelle. Det føles til tider som et spill i Grand Theft Auto-serien, og det er helt greit. Svakheten er at Chicago fremstår langt mer anonym og kjedelig enn San Andreas i Grand Theft Auto V. Der Rockstars spill er fullt av unike og minneverdige utsiktspunkter, bygninger og natur hvor enn man kjører er Chicago en relativt grå og kjedelig storby. Den har sitt fabrikkområde, slumområde og forstadsområde men jeg blir aldri ordentlig kjent med byen, eller glad i den.
Man tilbringer mye tid bak rattet og kjøreopplevelsen er godkjent. Sportsbiler virker som de har dekk laget av såpe mens de tyngre bilene føles solide og bra. Motorsykler er lette og lynkjappe men man får aldri noe ordentlig forhold til noen av bilene, til det er forskjellene i kjørefølelse for liten.
Kampsystemet – som også er basert på Grand Theft Autos dekningsbaserte skytespillseksjoner – imponerer. Man kan løpe fra dekning til dekning med et enkelt knappetrykk og våpeneffektene er kule. Spesielt eksplosjonene fra granatkasteren imponerer både visuelt og lydmessig. Det er enormt tilfredsstillende å dra frem granatkasteren i en skuddveksling akkurat idet flere fiender ankommer i en bil og blåse bilen til himmels sammen med fire våpendesperadoer.
Man har ofte valget om man vil snike seg forbi fiender eller ta de med våpen og begge fremgangsmåter tilfredsstiller på ulike vis. Smarte markører viser om fiendene er i ferd med å få øye på deg og gjør snikesekvensene langt mindre pirkete og irriterende enn i andre actionspill med snikeelementer.
Hackingen kommer og til sin rett i disse sekvensene. Fra dekning kan Aiden hoppe inn i overvåkingskameraer for å kartlegge fiendene i området og studere patruljene deres, men han kan også aktivere ulike typer elektronikk i nærheten. Hva med å sprenge en sprengladning som han ene soldaten har på innerlomma? Eller blåse et sikringsskap akkurat idet patruljen går forbi? Eller bare aktivere en radio som en distraksjon slik at Aiden kan snike seg forbi mens vaktene lurere på hvorfor radioen begynte å bruke. Actionscenene er mer dynamiske og lekne enn i actionspill der man kun må belage seg på skytevåpnene sine for å komme forbi fiendene.
Stort sandkassepotensial
Selv om Chicago rent visuelt er kjedeligere enn San Andreas er det ingen manko på ting å gjøre i storbyen. Allerede fra starten av spillet kastes det distraksjoner, minispill, sideoppdrag og ekstraaktiviteter etter meg. Spillet følger den etter hvert så etablerte Ubisoft-metoden med at spilleren selv må låse opp kartområder og nye sideoppdrag ved å utforske. I Assassin’s Creed klatrer man opp på kirketårn og høye bygninger for å tegne kart, i Far Cry 3 gikk turen opp i radiomaster. I Watch Dogs må Aiden hacke små radiotårn plassert på taket av ulike bygg for å låse opp et nytt skjulested og få markert dusinvis av sideoppdrag.
Ubisoft-metoden preger også spillets ferdighetssystem. Utførte oppdrag og prestasjoner gir erfaringspoeng som igjen veksles inn i ferdighetspoeng som igjen brukes til å oppgradere Aidens evner i ulike kategorier. Det er en velprøvd og effektiv metode som gradvis gir oss tilgang til flere og flere gjenstander som kan hackes og manipuleres.
Det er forøvrig veldig mye forskjellig å kaste bort tiden på i Watch Dogs når man vil ha et avbrekk fra hovedoppdraget. Etter å ha hacket radiotårn blir det lokale kartet plutselig stappfult av nye ikoner som representerer ulike aktiviteter og oppdrag. Man kan for eksempel etterforske en seriemorder ved å finne spor på ulike åsteder, lete etter QR-koder malt i omgivelsene som må tas bilde av fra riktig vinkel for å bli komplette, overvåke kriminelle personer rett før de gjør en kriminell handling for så å gripe inn og stanse de eller gjøre en lang rekke fixer-oppdrag der man stort sett skal gjøre ulike ting bak rattet på biler. Man kan angripe konvoier av biler med banditter, sjekke inn på 100 ulike hotspots i byen der man kan legge igjen gaver til andre spillere og få borgermesterstatus hvis man har sjekket inn flest ganger og hacke seg inn i private hjem for å spionere på fremmede.
I tillegg til dette kommer en drøss av minispill, deriblant noen psykedeliske syretripper der man skal hoppe fra blomst til blomst eller skyte romvesener i et VR-spill, sjakkgåter som kan løses på kafeer, drikkespill i puber og augmented reality-parkour-løp.
Hver enn du er på kartet er du til en hver tid omringet av ting å gjøre.
Invader andre spillere
Her bør også spillets integrerte onlinemodus nevne. Watch Dogs har ingen separat onlinemodus med tradisjonelle flerspilleropplevelser, i stedet blander spillet enspillerdelen og flerspillerdelen på en elegant måte. Blant flere onlinemoduser falt jeg mest for invasjonsmodusen, der man kan invadere andre spilleres spill for å forsøke å spionere på de og hacke telefonen deres. I denne modusen ser den invaderende spilleren ut som en vanlig innbygger og skal forsøke å oppholde seg i nærheten av den invaderte hackeren for å laste ned innholdet på telefonen hans.
Den andre spilleren må forsøke å finne den invaderende spilleren og drepe ham. Det blir en ekte katt- og mus-lek som byr på overraskende intens moro. Første gang jeg ble invadert selv lette jeg som en gal etter motspilleren opp og ned en gate inntil jeg så ham bak rattet på en lastebil parkert i et smug. Jeg rakk å plante flere kuler i ham før han kom seg unna.
En annen gang forsøkte motspilleren å gjemme seg i en søppelbil og stakk av da jeg oppdaget ham. Jeg suste etter på motorsykkel i en av de mest intense og morsomme biljaktene jeg har hatt i et spill noen gang.
Inspirasjonen til denne modusen har åpenbart kommet fra Dark Souls-serien. Det går an å slå av invasjonsmuligheten om man foretrekker å spille i ro og mak, men jeg valgte å beholde den, den skaper et ekstra lag med liv i spillet.
En håndfull andre flerspillermoduser byr på andre typer moro. Man kan kjøre om kapp med andre spillere og også kjempe mot hverandre i en mer tradisjonell onlinemodus, men det er definitivt katt- og mus-lekene som fremstår som de mest innovative.
Svinger mellom vakkert og helt greit
Mye ble sagt og skrevet om grafikken i Watch Dogs etter at spillet ble vist frem på E3 for første gang for to år siden. Det mange trodde skulle være det definitive nestegenerasjonsspillet viste seg også å være planlagt for den forrige generasjonen med konsoller, og det kan man tidvis merke på grafikken, også i PlayStation 4-versjonen som jeg har spilt.
Spillet svinger mellom vakker og helt grei grafikk, hyperaktive trær som rister og svinger unaturlig i vinden til tidvis merkelig vann bryter av og til med illusjonen om en naturtro verden på skjermen. I tillegg synker billedoppdateringssekvensen tidvis til bunns, spesielt om man går inn og ut av Aidens mobiltelefon, er involvert i intense bilkræsj og eksplosjoner eller nettopp har utført et oppdrag og får beskjeder om erfaringspoeng på skjermen. Det er sjeldent sjenerende eller ødeleggende for den generelle spillflyten, men man legger merke til det.
Som mange andre nestegenerasjonsspill føles Watch Dogs mer som et halvt skritt inn i neste generasjon enn et helt skritt, rent grafisk.
Lydbildet er også litt vel variert. Motorlyder spenner seg fra irriterende og urealistiske høyfrekvente gressklippermotorer til rumlende muskelbiler. Enkelte våpenlyder er litt tamme og musikkutvalget på bilradioen mangler identitet. Da imponerer det egenkomponerte stemningssoundtracket som sparkes i gang på viktige oppdrag langt mer.
Konklusjon
Til syvende og sist overskygger ambisjonene og budskapet til Watch Dogs eventuelle tekniske mangler og skuffelser. Nei, Watch Dogs har kanskje ikke blitt akkurat det vi forestilte oss etter E3 for to år siden, men det har blitt et imponerende variert og lekent actionspill satt til en åpen 3D-verden med mange minneverdige spillerskapte opplevelser. Prikken over i-en er hvordan det takler dagsaktuelle problemstillinger rundt den økende overvåkingen i samfunnet og vår egen velvillighet til å dele personlige detaljer med hele verden på nettet på en involverende måte som vekker genuine følelser i spilleren.
